Wernher von Braun

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Den tysk-amerikanske rakettforskeren Wernher von Braun (1912-1977) ble direktør for NASA Marshall Space Flight Center i 1960. Her er han fotografert i 1964.
Professor og SS-Sturmbannführer Wernher von Braun, oppfinneren av V-2-raketten, overgav seg til amerikanske styrker i Tyskland i mai 1945. Braun med armen i bind.
Dr. von Braun poserer ved siden av de enorme F-1 motorene på et utstilt oppskytningskjøretøy for Saturn V sist på 1960-tallet. Saturn V var den største av bærerrakettene i Saturn-serien og ble første gang prøveoppskutt i 1967.

Dr. Wernher Magnus Maximilian friherre von Braun (født 23. mars 1912 i Wirsitz i Posen i Preussen, død 16. juni 1977 i Alexandria, Virginia i USA) var en tysk rakettforsker og romfartspioner. Han var en av de ledende forskerne i både det tyske rakettprogrammet og senere for USAs romforskning. Under andre verdenskrig arbeidet han med de tyske V-2-rakettene som var verdens første ballistiske missiler. I USA er han kjent som det amerikanske romprogrammets far. Han ble senere underdirektør ved NASA.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Han ble født som tredje sønn av Magnus von Braun og Emmy von Quistorp. Begge foreldrene tilhørte gamle adelsslekter og faren ble senere medlem av det føderale kabinettet i Tyskland som ernærings- og landbruksminister for DNVP.

Til hans konfirmasjon gav moren ham et teleskop. Hans interesse for astronomi og verdensrommet motiverte ham hele hans liv. Da Wirsitz måtte avstås til Polen etter første verdenskrig, måtte familien Braun, som så mange andre tyskere, flytte. De fant et nytt liv i Berlin, hvor han ble elev på Französisches Gymnasium Berlin. Braun gjorde det ikke bra i fysikk og matematikk før han fikk tak i en kopi av boken Die Rakete zu den Planetenräumen av rakettpioneeren Hermann Oberth. Fra da av satte han alt inn på å forstå matematikk, og ble svært begavet i faget.

Studier[rediger | rediger kilde]

I 1930 begynte han å studere ved Berlins teknologiske institutt. Han ble også medlem av Verein für Raumschiffahrt (VfR) og assisterte Hermann Oberth i forskjellige forsøk. Etter å ha avlagt en eksamen ved det teknologiske instituttet begynte han å studere ved Humboldt-Universität zu Berlin.

Forskning i raketteknologi[rediger | rediger kilde]

Under kaptein Walter Dornberger ble det arrangert et forskningsstipend for Braun, som utførte forsøk like ved Dornbergers rakettestingssted i Kummersdorf. Braun tok doktorgraden i fysikk to år senere. Ved slutten av 1934 hadde Brauns gruppe klart å skyte opp to raketter som gikk mer enn 2,4 km.

På denne tiden var det imidlertid ikke lenger noe tysk rakettselskap, etter VfR hadde kollapset og den nye regjeringen forbød rakettester. Kun militære forsøk ble tillatt, og en større fasilitet ble bygget ved Peenemünde i det nordøstre Tyskland ved Østersjøen. Dornberger ble militær kommandant og Braun ble teknisk direktør. De gjorde forsøk med å montere en rakettmotor i skroget på en konvensjonell Heinkel He 112 propelldrevet jagerfly, og lyktes både med å få flyet til å både å fly og lande med ren rakettkraft.[1] De utviklet også et langtrekkende ballistisk missil, A-4, og supersoniske anti-luftskytsmissiler kalt Wasserfall. A-4 ble etterhvert utviklet til V-2-raketten.

Braun og hans team fikk besøk av Adolf Hitler en gang i første halvdel av andre verdenskrig, men etter en omfattende presentasjon, ristet Hitler bare på hodet av Braun og hele prosjektet og viste ingen forståelse. Da det et par år senere begynte å gå dårlig for Tyskland i krigen mot England og Russland, skiftet Hitler mening og viste en mye større interesse for rakettene. Prosjektet fikk høyere prioritet, da han så mulighetene for å bruke rakettene aktivt i krigføringen. Det finnes ett eneste fotografi av Braun sammen med Hitler, og dette var en av få ganger Braun faktisk bar SS-uniform. Selv om han hadde offisersgrad innen SS og personlig skal ha vært med på å plukke ut slavearbeidere til de store rakettfabrikkene sør i Tyskland, var han sterkt imot Hitlers politikk, noe han ikke la skjul på verken under eller etter krigen.[2][3]

Etter krigen[rediger | rediger kilde]

Etter 1945 ble Braun rådgiver for det amerikanske rakettprogrammet. 1. mars 1947 giftet han seg med sin kusine, den 18-årige Maria von Quirstorp. De fikk deres første datter desember året etter. Han arbeidet så som leder for Redstone-programmet i Huntsville, Alabama fra 1950. I 1960 ble han direktør for Marshall Space Flight Center i Alabama, og ledet utviklingen av Saturn V-rakettene; han anses dermed som månerakettenes far. Med den første månelandingen i 1969 gikk Brauns langvarige drøm i oppfyllelse. Fra 1970 til 1972 var han vise-direktør i NASA. Etter at USAs kongress vedtok omfattende budsjettkutt for organisasjonen besluttet han å forlate den. Han ble så visepresident for Fairchild, et luft- og romfartskonsern.

Wernher von Braun døde 16. juni 1977 av kreft.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Warsitz, Lutz: THE FIRST JET PILOT – The Story of German Test Pilot Erich Warsitz, Pen and Sword Books Ltd., England, 2009, side 51, ISBN 978-1-84415-818-8.
  2. ^ Ernst Stuhlinger; Frederick Ira Ordway (April 1994). Wernher von Braun, crusader for space: a biographical memoir. Krieger Pub.. s. 42. ISBN 978-0-89464-842-7. http://books.google.com/books?id=7pZTAAAAMAAJ. Besøkt December 18, 2011. 
  3. ^ Roop, Lee. «Aide says von Braun wasn't able to stop slave horrors; Objection would have gotten rocket pioneer shot, Dannenberg says», The Huntsville Times, October 4, 2002.