Adolf Heusinger

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Adolf Heusinger
Adolf Heusinger
Adolf Heusinger i 1950
Født 4. august 1897
Hertugdømmet Braunschweig Holzminden i Hertugdømmet Braunschweig
Død 30. november 1982 (85 år)
Tyskland Köln, Nordrhein-Westfalen
Troskap Keiserriket Tyskland Tyske keiserriket til 1918
Tyskland Weimarrepublikken til 1933
Det tredje riket Tyskland til 1945
Tyskland Forbundsrepublikken Tyskland 19551964
Tjenestetid 19151945
19551964
Rang General
Enhet Kaiserliche Armee Kaiserliche Armee
Reichswehr Reichswehr
Wehrmacht Heer Wehrmacht Heer
Bundeswehr Bundeswehr
Militære slag Første verdenskrig
Andre verdenskrig
Utmerkelser Prussia 1892-1918 Jernkorset
Keiserriket Tyskland Æreskorset
Det tredje riket Kriegsverdienstkreuz
Tyskland Bundesverdienstkreuz
USA Legion of Merit
Senere arbeid Medlem i NATOs militærkomite 19611964

Adolf Heusinger (født 4. august 1897 i Holzminden i Hertugdømmet Braunschweig, død 30. november 1982 i Köln) var en tysk offiser som var general under andre verdenskrig og senere ble den første generalinspektøren i Bundeswehr i Forbundsrepublikken Tyskland etter krigen. Han tjenestegjorde også som medlem av NATOs militærkomité (fra 1961) og som formann for NATOs militærkomité (fra 1963) til han gikk av med pensjon i 1964.

Heusinger var fungerende generalstabsjef etter at Kurt Zeitzler var avskjediget og sto ved siden av Adolf Hitler da bomben gikk av under 20. juli-attentatet, hvor han ble lettere skadet.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Heusinger var sønn av gymnaslærer Ludwig Heusinger og moren Charlotte, som stammet fra den gamle adelsfamilien Alten. Broren Bruno ble senere president for Bundesgerichtshof. Heusinger gikk på Gymnasium Julianum i Helmstedt fram til 1915 da han tok abitur og gikk inn i det frivillige infanteriregimentet 7. Thüringisches Infanterie-Regiment Nr. 96 i Gera i Thüringen som også inkluderte Reuss.

Første verdenskrig[rediger | rediger kilde]

I første verdenskrig var han først troppsjef, kompanisjef og senere ordonnansoffiser på Vestfronten. Han ble fenrik 31. mars 1916 og 4. juli 1917 ble han utnevnt til løytnant. Om høsten samme året ble han alvorlig skadet under slaget ved Verdun og i kampene i Flandern og ble tatt som krigsfange av britene 31. juli 1917. Fram til desember 1919 satt Heusinger i en britisk krigsfangeleir i Yorkshire.

Mellomkrigstiden[rediger | rediger kilde]

Etter at han ble løslatt fra krigsfangenskapet, gikk han 1. januar 1920 inn som løytnant i Reichswehr i det 15. infanteriregiment i Kassel. 31. juli 1925 ble han forfremmet til Oberleutnant. I årene 1927 til 1930 tok han videre militær utdannelse og tjenestegjorde deretter som generalstabsoffiser fram til 1934 i operasjonsavdelingen i Reichswehrministerium Truppenamt som virket som Tysklands generalstab.

1. oktober 1932 ble Heusinger forfremmet til hauptmann og i årene 1934 og 1935 var han kompanisjef i Infanterie-Regiment 18 i Paderborn og fra 1935 til 1937 sjef for generalstaben i 1. Infanteriedivision i Allenstein i Øst-Preussen. Der ble han 16. mars 1936 forfremmet til major. I perioden 1937 til 1944 tjenestegjorde han ved operasjonavdelingen i generalstaben i Oberkommando des Heeres (OKH).

Andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Rett før krigsutbruddet ble Heusinger forfremmet til oberstløytnant og noe senere til oberst. Generalstaben ved OKH fungerte som Tysklands generalstab og fra 15. oktober 1940 var han sjef for operasjonavdelingen, og slik sett ansvarlig for den strategiske og operative ledelsen av de ulike hærenhetene og var den tredje høyeste planleggingstillingen innen hæren, nest etter generalene Franz Halder og Friedrich Paulus. Han var sentral i planleggingen av Operasjon Weserübung og felttoget i Frankrike.

Etter innledningen av Operasjon Barbarossa, overtok OKH den overordnede koordinerende ledelsen av kampene på Østfronten, mens Oberkommando der Wehrmacht (OKW) hadde ansvaret for de andre frontavsnittene. Halder ble erstattet av Kurt Zeitzler som generalstabssjef i september 1942 og Paulus forlot OKH for å overta 6. armé. Heusinger ble generalmajor 1. januar 1942 og generalløytnant 1. januar 1943.

Etter sammenbruddet ved Stalingrad ble forholdet mellom Zeitzler og Hitler stadig dårligere, og da Zeitzler fikk et sammenbrudd 1. juli 1944, gikk Heusinger inn som fungerende generalstabssjef. Han deltok derfor på planleggingsmøtet i Wolfsschanze 20. juli samme år, da attentatet mot Hitler denne dagen ble gjennomført. Heusinger ble lettere skadet i hode, arm og bein og satt ut av tjeneste for en periode. Hitler utnevnte Heinz Guderian til ny generalstabssjef, da han ville forsikre seg full lojalitet i posisjonen. Det var kjent at Heusinger hadde hatt kontakt med flere av konspiratørene, og han ble arrestert av Gestapo på sykehuset 23. juli og satt under etterforskning.

De ble imidlertid ikke funnet noe avgjørende bevis mot ham, men da han ble friskmeldt i oktober, ble han overført til reservestyrkene og ikke satt i tjeneste. 25. mars 1945 ble han satt til å være sjef for Wehrmachts karttjeneste før han ved krigens avslutning ble satt i amerikansk krigsfangenskap.

Etterkrigstiden[rediger | rediger kilde]

Heusinger sammen med den daværende amerikanske forsvarsminister Robert McNamara 28. februar 1964

Hausinger satt i krigsfangenskap fram til 1947 og var innstevnet som vitne ved Nürnbergprosessen. Etter at han ble løslatt, begynte han i samarbeid med Reinhard Gehlen etterretningsvirksomheten med det uoffisielle navnet Organisation Gehlen (OG) som arbeidet på oppdrag fra amerikanerne. Heusinger var her sjef for analysearbeidet og hadde dekknavnet Horn. Han arbeidet her fram til 1950, da han ble militærrådgiver for den vest-tyske forbundskansler Konrad Adenauer. Han ble 1952 leder av militæravdelingen i det såkalte «Blank-kontoret», ledet av Theodor Blank, senere Tysklands første forsvarsminister.[1]

Da Bundeswehr ble opprettet i 1955, vendte Heusinger tilbake til militær tjeneste og ble leder for det militære koordineringsleddet («Militärischer Führungsrat»). I mars 1957 etterfulgte han Hans Speidel som Chef der Abteilung Gesamtstreitkräfte (sjef for avdelingen som koordinerte de ulike våpengrenene) og allerede i juni samme år gikk han inn i den nyopprettede stillingen som generalinspektør for Bundeswehr, med grad som general.

I 1961 ble han utnevnt til NATOs øverste militære koordineringsorgan, den såkalte militærkomiteen med sete i Washington DC. Her tjenestegjorde han fram til han ble pensjonert i 1964. Det siste året var han komitéformann. Han var den første tyskeren i dette vervet.

Referanser[rediger | rediger kilde]