Våpenteknologi under første verdenskrig

Våpenteknologien under første verdenskrig reflekterer en utvikling mot industrialismen og utnyttelse av masseproduksjonen som førte til en helt ny form for krigføring. Denne utviklingen begynte allerede 50 år tidligere under den amerikanske borgerkrigen, og fortsatte gjennom mange mindre konflikter. Underveis ble nye våpen prøvd ut, og krigen ble etter hvert i større grad et eksempel på moderne krigføring.

Standard infanteriutstyr etter land

Amerikansk utstyr

Den amerikanske standardriflen var den butte Springfield M1903 i kamret for .30-06 Springfield. Uniformen hadde mange særtrekk, for eksempel ammunisjonsposene av bomull i lyse farger. Hver pose inneholdt to patronknipper med fem patroner hver.

Italiensk utstyr

De fleste uniformene var blågrønne. Uniformene ble også fremstilt med en varm, høyhalset genser for krig i fjellområder. Carcano M91 karabinen var standardgevær i den italienske hæren. Den har en bajonett som kunne foldes tilbake langs løpet når den ikke var i bruk. Bersaglieri-hatt: Bersaglieri var en eliteregiment av skarpskyttere. Deres vanlige transportmiddel var sykkel.

Tysk utstyr

Standardriflen til tyskerne var Karabiner m98 (mod 1898) i kamret for 7,92 x 57 mm Mauser. Uniformen var utstyrt med pigghjelm og dekke, eller foret lue, ammunisjonspose, en lang bajonett, støvler, ryggsekk og vannflaske (feltflaske).

Britisk utstyr

Britene brukte khakiuniformer. Bruk av stålhjelmer i 1916 var en stor forbedring. De hadde Lee-Enfield-rifle som standardgevær, denne riflen var den med størst ammunisjonskapasitet i både første og andre verdenskrig (10 .303 British-patroner).

Maskingeværer

Den første prototypen på et maskingevær ble laget allerede i 1884. Det ble fra omkring 1895 tatt i bruk i flere britiske kolonier, men maskingeværet kom først riktig inn i de europeiske styrkene sent fordi det hadde et dårlig rykte, ettersom det ofte gikk i stykker i kampens hete. Men frem til første verdenskrig ble det utviklet nye og forbedrede modeller, bl.a. Vickers maskingeværet, som var mer pålitelig. Det kunne avfyre 450 til 600 skudd i minuttet, noe som var revolusjonerende innenfor skytevåpen, da dette svarer til den ildkraften 30 til 50 soldater med alminnelige geværer kunne yte. Man skulle imidlertid være to eller flere til å betjene et maskingevær, da man både skulle avfyre det og holde det forsynt med ammunisjon. Maskingeværet var meget effektivt i å stoppe fiendtlige angrep og fungerte utmerket som et defensivt våpen, men var så tungt at det var vanskelig å bruke i angrep og fremrykning. Dette gjorde våpenet til en av de viktigste faktorene for den stillestående skyttergravskrigen som fant sted spesielt på vestfronten i første verdenskrig.

Fly

Flygemaskiner ble oppfunnet i 1903 av brødrene Wright, og da krigen brøt ut i 1914, var flygemaskinen kun 11 år gammel. Ved verdenskrigens utbrudd var flyene langsomme og kunne ikke fly særlig høyt. I starten av krigen brukte man dem som ubevæpnede observasjonsfly, men da observasjonsflyene begynte å skyte på hverandre utviklet det seg en helt ny kampscene – luftkrigen. Man hadde jagerfly, som ble brukt til å skyte fiendens fly ned og man hadde bombefly, som bombet de stillingene som man ikke kunne nå med artilleri. En viktig oppfinnelse for de tyske jagerflyene var at man kunne ha maskingevær bak propellen, og få den til å kunne avfyre når prosjektilet ikke ville ramme propellen.

Da krigen på bakken utviklet seg til å bli en stillestående skyttergravskrig, hvor ingen av partene kunne rykke frem uten at det kostet flere tusen soldater livet, fikk luftkrigen større fokus. Flyene ble verdsatt for deres evne til å innsamle etterretninger om fiendens posisjoner og bombe fiendens forsyninger bak skyttergravene. Større fly med en pilot og en observatør ble brukt til rekognosering om fiendens posisjoner og bombe deres forsyningslagre. Fordi disse flyene var store og langsomme, ble de etter hvert ofre for fiendtlige jagerfly. Som et resultat av dette begynte begge sider å bruke jagerfly for både å angripe fiendtlige observatørfly og forsvare sine egne.

Tyskland utviklet de såkalte Zeppelinerne, som var et slags luftskip som ble brukt til leilighetsvise bombetokter mot militære mål og britiske byer som London, dog med en begrenset effekt. Senere i krigen begynte Tyskland å angripe engelske byer med langdistanse bombefly. I likhet med angrepene med Zeppelinerne hadde disse bombingene i England liten effekt, men de demoraliserte britene og viste at britene ikke kunne være helt sikre mot krigens redsler hjemme i eget land, selv om kamper på land ikke fant sted. Samtidig betød luftangrepene også at det britiske luftvåpenet ble nødt til å beholde atskillige skvadroner med jagerfly hjemme i England for å forsvare seg mot luftangrepene, noe som igjen forminsket den britiske ekspedisjonsstyrkens antall av fly, utstyr og personell til rådighet på vestfronten.

Bemannede observasjonsballonger som fløy høyt over skyttergravene ble benyttet som statiske rekognoseringsposter ved frontlinjen, som kunne rapportere om fiendtlige troppers posisjoner og dirigere artilleriet til å ramme dem. Ballongene hadde normalt en besetning på to, som hver var utstyrt med en fallskjerm som kunne benyttes dersom et fiendtlig fly skjøt på de brannfarlige ballongene. På den måten kunne besetningen hoppe ut og redde livet. På dette tidspunktet var fallskjermene for tunge til at de kunne brukes av piloter i flyene, og mindre og lettere versjoner ble ikke utviklet før mot slutten av krigen (briterne fryktet at fallskjermene ville svekke pilotens moral og oppmuntre til feighet ved å gi dem muligheten til å forlate flyet). Da observasjonsballongene var anerkjente som observasjonsposter, ble de til et viktig mål for fiendtlige fly. For å forsvare seg imot disse angrepene, ble det satt opp store konsentrasjoner av anti-luftskyts omkring observasjonsballongene, og man sørget for at jagerflyene ofte patruljerte nær dem.

Da luftrekognosering gjorde det vanskeligere å hemmeligholde store troppeforflytninger ved fronten, og dermed også gjorde det vanskeligere å gjennomføre store overraskelsesangrep, kan dette til en viss grad ses på som en årsak til den stillestående skyttergravskrigen. På grunn av mangler og svakheter som følge av den tidlige utviklingen, fikk flyene likevel ikke altfor stor betydning for krigen og dens utfall.

Se også

Kategori:Fly fra første verdenskrig for en liste over flytyper i bruk under første verdenskrig

Stridsvogner

Amerikanske soldater transporteres på Renault FT-17, september 1918

Utdypende artikkel: Stridsvogner under første verdenskrig

Stridsvognen ble utviklet av britene og franskmennene i henholdsvis 1915 og 1916, med et håp om at den kunne sette en stopper for skyttergravskrigen. Den skulle kunne trenge frem uten å ta skade av fiendens maskingeværer. Men de første stridsvognene led under tekniske vanskeligheter. Problemene ble etter hvert løst, men stridsvognene var langsomme i det ujevne terrenget og deres rekkevidde var begrenset. Artilleriet kunne ramme dem og man utviklet andre måter å stoppe dem på, f.eks. med granater og flammekastere. Stridsvognene fikk aldri den avgjørende betydningen som ententemaktene hadde håpet på. Selv om stridsvognene mot slutten av krigen var et viktig våpen spesielt for ententemaktene, var det ikke de som ble avgjørende for krigens utfall. Tyskland hadde relativt få stridsvogner.

Se også

Kategori:Stridsvogner fra første verdenskrig for en liste over stridsvogner i bruk under første verdenskrig

Giftgass

Utdypende artikkel: Giftgass i første verdenskrig

Selv om man i 1899 og i 1907 på Haag-konferansen hadde forbudt anvendelsen av giftgass, ble det likevel benyttet under første verdenskrig. Tyskland tok det i bruk i 1915 i håp om at det kunne bryte med den stillestående skyttergravskrigen. De allierte fulgte hurtig opp og begynte på samme måte å bruke giftgass. I starten hadde man flasker med giftgass som man åpnet ved fronten og lot drive over i fiendens leir. Dette krevde imidlertid at man hadde vinden med seg, og en rask endring i vindretningen kunne få katastrofale følger. Derfor utviklet man gassgranater, som man kunne skyte over i fiendens leir. Man utviklet raskt gassmasker til å forsvare seg mot angrepene, slik at tapene ved gassangrep ikke skulle bli spesielt store. Det nedsatte dog soldatenes kampevne at de skulle bære rundt på sine masker. Giftgassen hadde en spesiell psykologisk effekt, da man aldri kunne være sikker på hvorfra og når gassen kom og om gassmasken i det hele tatt virket som den skulle eller ikke.

Skyttergraver

Utdypende artikkel: Skyttergravskrig

De første skyttergravene var primitive, de var begynt som skytterhuller, som etter hvert ble forbundet. De var ikke særlig dype og manglet ofte avstivning av sidene, og var av den grunn meget sårbare overfor regn, men etter hvert forsøkte man å lage avløp for vannet. Man fant ut av å forsterke skyttergravene med sandsekker og treverk, de ble gravd dypere og man forsøkte å lage avløp for vannet. Man formet dem i et zig-zag-mønster, slik at et maskingevær i enden av skyttergraven ikke kunne ramme lengre enn til neste hjørne (maskingeværer på kryss og tvers), noe som gjorde skyttergravene vanskeligere å innta. Man utbygget skyttergravene til 3-4 skyttergravslinjer bak hverandre; inntok fienden en, var det altså som regel 2-3 lenger bak, noe som også gjorde fremrykningen vanskelig.

Artilleri

Artilleriet gjennomgikk en kjempeutvikling under første verdenskrig. Mange teknologiske fremskritt innenfor artilleriet gjorde det til noe av det viktigste og mest utfallsbestemmende under krigen. Man utviklet hurtigtskytende, langtrekkende og relativt presise kanoner. Man oppfant forskjellige ammunisjonstyper, som ikke bare var kraftigere enn tidligere, mens som også var mer effektive. Man oppfant også granater som sprengte en masse stålkuler, som var livsfarlige fragmenter. Samtidig satte også gassgranater sitt preg på krigføringen.

Sammen med maskingeværet var artilleriet en av verdenskrigens viktigste våpenarter og de som kostet flest mennesker livet. Artilleriet var også det eneste våpenet i tillegg til gass- og håndgranater som kunne falle ned i skyttergravene. Man var i stand til å avfyre ut fra informasjon som ble sendt fra observatører ved fronten, til artilleriet som stod lenger bak. Det ble også stilt nye krav til kommunikasjon. I tillegg var man nå i stand til å korrigere skuddene for vind og vær, slik at man kunne få optimal presisjon. Av den grunn ble ballistikk et viktig «hjelpemiddel» i krigføringen.

Flammekastere

Den keiserlige tyske hæren anvendte flammekastere (Flammenwerfer) på vestfronten i et forsøk på å skremme ententemaktenes soldater opp av skyttergravene. De ble anvendt første gang i 1915, men de var tunge og uhåndterlige. Det skulle en soldat til for å bære brennstofftanken og en annen til for å styre flammen. Flammekasterenheter var ytterst synlige og sårbare overfor håndvåpen. Ulikt Hollywoods stereotypi eksploderte brennstofftanken sjeldent ved beskytning. Derimot kunne det hende at en nedskutt flammeskytter kunne snurre rundt i fallet og ramme sine medsoldater ved et uhell.^[1]

Krigføring på havet

Utdypende artikkel: Første verdenskrig til sjøs

I 1903 begynte det å gå opp for Storbritannia at Tysklands flåteopprustning kunne true britiske interesser i hele verden, og som en følge av dette vedtok Storbritannia å bygge opp og konsentrere en stor flåte i Nordsjøen med base i Skottland. Denne flåten ble ytterligere styrket ved britiske avtaler med Frankrike, Japan og USA, der Storbritannia kunne trekke sin flåte tilbake til Nordsjøen. Den tyske flåteopprustningen hadde utgangspunkt i den såkalte «risikoteorien», som betød at Tysklands flåte skulle kunne utfordre kun den britiske nordsjøflåten. Det var ikke tatt med i teorien at britene trakk tilbake sine flåtestyrker fra Stillehavet, Karibia og Middelhavet. Resultatet var at den tyske flåtens manøvre ble etter Jyllandsslaget begrenset til Østersjøen.

Tyskland hadde også stor suksess ved sin ubåt-krigføring, første verdenskrig regnes som gjennombruddet for disse.

Se Kategori:Skip fra første verdenskrig for en liste over skip som var involvert i første verdenskrig.

Referanser

^ Side 22 i kapitlet Rædslerne på Vestfronten i Det Store Opgør – Verdenskrigen 1914-18, oversatt av Stig Jensen, 1967, Forlaget Skrifola, intet ISBN

Eksterne lenker

Første verdenskrig – teknologi (dansk)

[1] Side 22 i kapitlet Rædslerne på Vestfronten i Det Store Opgør – Verdenskrigen 1914-18, oversatt av Stig Jensen, 1967, Forlaget Skrifola, intet ISBN

[1]