Pokémon Red og Blue

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Pokémon Red og Blue
Utvikler Game Freak
Utgiver Nintendo
Regissør Satoshi Tajiri
Produsent Shigeru Miyamoto
Komponist Junichi Masuda
Serie Pokémon
Plattform Game Boy
Utgivelse Japan 27. februar 1996 (Red og Green)

Japan 15. oktober 1997 (Blue)
USA 30. september 1998
Australia 1. november 1998

Europa 1. oktober 1999
Sjanger Rollespill
Modus Enspiller, flerspiller
Aldersgrense 3+

Pokémon Red og Pokémon Blue, opprinnelig utgitt i Japan som Pocket Monsters: Red & Green (japansk: ポケットモンスター 赤・緑, Hepburn Poketto Monsutā Aka Midori) er to videorollespill utviklet av Game Freak og utgitt av Nintendo for Game Boy. De er de første spillene i spillserien Pokémon. Spillene ble først utgitt i Japan i 1996 som Red og Green; Blue ble utgitt senere samme år som en spesialutgave. I løpet av de neste tre årene ble de utgitt i Nord-Amerika, Europa og Australia som Red og Blue. Pokémon Yellow, en annen spesialutgave, ble gitt ut et drøyt år senere. Nyutgaver av Red og Green, Pokémon FireRed og LeafGreen, ble utgitt til Game Boy Advance i 2004.

Spilleren styrer protagonisten fra et fugleperspektiv og navigerer gjennom den fiktive regionen Kanto for å mestre Pokémon-kjemping. Målet i spillet er å bli mesteren av Pokémon League ved å slå åtte Gym-ledere og så de fire beste trenerne i regionen, kalt Elite Four. Et annet mål er å fullføre Pokédexen, et leksikon i spillet, ved å fange de 150 tilgjengelige pokémonene. Red og Blue gjør nytte av Game Boys Game Link Cable, som kobler to spill sammen og lar spillere bytte pokémon med hverandre og kjempe mot hverandre. Spillene er uavhengige av hverandre, men har samme handling,[1] og selv om de kan spilles hver for seg må spillere bytte pokémon mellom spillene for å kunne få tak i alle de første 150 pokémonene.

Red og Blue fikk god mottakelse blant kritikere, spesielt for flerspillermuligheten og konseptet med å bytte pokémon mellom spill. De fikk en sammenlagtskår på 89 % på GameRankings, og har ofte blitt listet opp på lister over tidenes beste spill, blant annet minst fire ganger på IGNs årlige liste over «Top 100 Games of All Time». Spillenes utgivelse markerte starten på et mange milliarder dollars franchise som har solgt millioner av spill på verdensbasis. I 2009 kom de i Guinness rekordbok som «Best selling RPG on the Game Boy» og «Best selling RPG of all time». Spillene ble utgitt på Nintendo 3DS' Virtual Console 27. februar 2016 for å markere deres 20-årsjubileum.[2]

Spillmekanikk[rediger | rediger kilde]

Oversikt over hvilke pokémon-typer som er sterke/svake mot hverandre. Merk at typene «Dark», «Steel» og «Fairy» ikke er med i Pokémon Red og Blue, men først ble introdusert i senere spill.

Utdypende artikkel: Pokémons spillmekanikk

Pokémon Red og Blue har et tredjepersons fugleperspektiv med tre forskjellige visninger: en kartvisning der hovedpersonen går rundt i spillverdenen, en kampvisning, og et menygrensesnitt der spilleren kan konfigurere sine pokémon, gjenstander («items») og spillinnstillinger.[3]

Spilleren kan bruke sine pokémon til å kjempe mot andre pokémon. Når spilleren møter ville pokémon eller utfordres av trenere endres visningen til et turbasert system der spillerens pokémon er i forgrunnen, og motstanderens pokémon i bakgrunnen. Under disse kampene må spilleren enten velge ett av fire trekk hans/hennes pokémon skal utføre for å slå motstanderen, bruke en gjenstand, flykte eller bytte til en annen pokémon. Hver pokémon har en HP («hit points»); når en pokémons HP reduseres til null besvimer den og kan ikke kjempe lenger. Når spillerens pokémon slår motstanderens pokémon får den et visst antall EXP («experience points»). Når den har fått nok EXP vil den gå opp ett nivå.[3] En pokémons nivå bestemmer dens fysiske egenskaper, som kampstatistikk og hvilke trekk den lærer. På visse nivåer kan pokémon også utvikle seg. Disse utviklingene påvirker også pokémonens statistikk og hvilke trekk den kan lære (høyere utviklinger får bedre statistikk per nivå, men lærer også nye trekk på høyere nivåer enn den lavere utviklingen ville ha lært samme trekk).[4]

Å fange ville pokémon er en annen viktig del av spillet. Når man kjemper mot en vill pokémon kan man kaste en pokéball på den. Om man klarer å fange den vil den bli eid av spilleren. Suksessfaktorer når det gjelder å fange pokémon inkluderer blant annet HP-en til målpokémonen og typen pokéball som brukes; jo lavere målets HP er og jo sterkere pokéball, jo bedre er sjansen for å fange den.[3] Det endelige målet i spillet er å fange alle pokémonene i pokédexen, et omfattende oppslagsverk over pokémon, ved å fange, utvikle og bytte til seg alle de 151 skapningene.[3]

Pokémon Red og Blue lar spillerne bytte pokémon mellom to spill ved hjelp av Game Boys Game Link Cable.[3] Dette må gjøres for å fullføre pokédexen, siden visse pokémon kun kan utvikles ved å bli byttet bort, og hvert spill har visse pokémon som er eksklusive for den utgaven.[1] Denne kabelen gjør det også mulig for to spillere å kjempe mot hverandre.[3] Når man spiller Red eller Blue på en Game Boy Advance eller SP vil den vanlige GBA/SP-kabelen ikke virke; spillerne må i stedet bruke Nintendos Universal Game Link Cable.[5]

I tillegg til å bytte pokémon innbyrdes og med Yellow kan Red og Blue også bytte pokémon med den andre generasjonen Pokémon-spill: Pokémon Gold, Silver og Crystal. Det er imidlertid visse begrensninger: spillene kan ikke kobles sammen dersom en av spillernes pokémon eller pokémonenes trekk ble introdusert i den andre spillgenerasjonen.[6] I tillegg kan man bruke Nintendo 64s Transfer Pak for å bytte pokémon og gjenstander til Nintendo 64-spillene Pokémon Stadium[7] og Pokémon Stadium 2.[8] Red og Blue er ikke kompatible med Pokémon-spillene i neste generasjon spill for Game Boy Advance eller GameCube.[9]

Handling[rediger | rediger kilde]

Setting[rediger | rediger kilde]

Pokémon Red og Blue finner sted i den fiktive regionen Kanto, som er basert på den virkelige regionen Kantō i Japan. Dette er én av flere regioner (som vist i senere spill), og er hjem til de 151 forskjellige pokémon-artene, samt byer og landsbyer bebodd av mennesker, og veier som binder stedene sammen. Noen områder er bare tilgjengelige etter at spillerens pokémon har lært visse trekk, eller spilleren har fått tak i visse gjenstander.[3] Pokémon kan fanges i forskjellige typer områder, med forskjellige typer pokémon i forskjellige områder. For eksempel kan Tentacool fanges når spilleren er i vannet, eller ved å fiske, mens Zubat kun kan fanges i huler.

Historien[rediger | rediger kilde]

Når hovedpersonen i begynnelsen av spillet går ut i høyt gress blir han stoppet av den berømte pokémon-forskeren Professor Oak. Oak forklarer at ville pokémon bor i høyt gress, og at det kan være farlig å møte på dem.[3] Han tar hovedpersonen med på laboratoriet sitt, hvor han møter Oaks barnebarn, som også ønsker å bli en pokémon-trener, og er spillerens rival gjennom hele spillet. Hovedpersonen og rivalen blir bedt om å velge en pokémon blant tre forskjellige: Bulbasaur, Squirtle og Charmander.[3] Oaks barnebarn vil alltid velge den pokémonen som er sterkest mot spillerens startpokémon. Han vil så utfordre spilleren til en pokémon-kamp med deres nye pokémon, og vil utfordre ham flere ganger i løpet av spillet.[10]

Når han besøker regionens byer vil hovedpersonen komme til såkalte pokémon-gymmer. I hver av disse bygningene er det en gym-leder som spilleren må overvinne for å få totalt åtte gymmerker. Når spilleren har fått tak i alle åtte kan han delta i Pokémon League, som består av regionens beste pokémon-trenere. Der må spilleren kjempe mot Elite Four og til slutt den nye mesteren: Oaks barnebarn.[11] Gjennom spillet må spilleren også kjempe mot Team Rocket, en kriminell organisasjon som misbruker pokémon.[4] Team Rocket har mange planer for å stjele sjeldne pokémon, planer spilleren må spolere.[12][13]

Utvikling[rediger | rediger kilde]

Konseptet til Pokémon-sagaen kommer fra insektsamling, en hobby spilldesigner Satoshi Tajiri hadde som barn.[14] Under oppveksten opplevde han imidlertid en økende urbanisering av hjembyen sin, og som et resultat av dette ble det færre insektarter å fange. Tajiri la merke til at barn begynte å leke mer innendørs enn utendørs, og fikk ideen om et videospill med skapninger som minner om insekter, kalt pokémon. Han tenkte barn ville skape relasjoner til sine pokémon ved å gi dem egne navn, og så kontrollere dem for å representere frykt eller sinne som en form for å lette stress. Pokémonene blør eller dør imidlertid aldri i kamp, de bare besvimer – dette var et følsomt emne for Tajiri, som ikke ville fylle spillverdenen med «meningsløs vold».[15]

Da Game Boy ble sluppet tenkte Tajiri at dette systemet var perfekt for ideen hans, spesielt på grunn av Game Link-kabelen, som han så for seg at kunne la spillere bytte pokémon med hverandre. Konseptet med å bytte informasjon på denne måten var ny i videospillindustrien, fordi tilkoblingskabler tidligere bare hadde blitt brukt til å konkurrere mot hverandre.[16] «Jeg så for meg informasjon som ble overført ved å koble to Game Boy-er sammen med spesialkabler, og tenkte at wow, det kommer til å bli noe!» sa Tajiri.[17] Tajiri dro også innflytelse fra Squares Game Boy-spill The Final Fantasy Legend, og bemerket i et intervju at spillet ga ham en idé om at mer enn bare actionspill kunne lages for den håndholdte konsollen.[18]

Spillets hovedpersoner er oppkalt etter Tajiri selv som «Satoshi», som beskrives som Tajiri som barn, og «Shigeru» etter hans langvarige venn, rollemodell, mentor og Nintendo-kollega Shigeru Miyamoto.[15][19] Ken Sugimori, artist og langvarig venn av Tajiri, ledet designavdelingen av spillet, og kom fram til designet på alle de 151 pokémonene med et team på mindre enn ti personer. Sugimori fullførte så designet av hver pokémon og tegnet dem fra forskjellige vinkler slik at Game Freaks grafikkavdeling kunne gjenskape dem i spillet på en god måte.[20][21] Musikken til spillet ble komponert av Junichi Masuda, som brukte Game Boy-ens fire lydkanaler til å skape både musikken og lydeffektene og pokémonenens egne lyder som høres når man møter dem. Han har bemerket at spillenes kjenningsmelodi, kalt «Monster», ble produsert med tanke på en kampscene der hvit støy ble brukt til å høres ut som marsjmusikk og imitere en skarptromme.[22]

Spillet skulle egentlig hete Capsule Monsters, men gikk gjennom flere navn (deriblant CapuMon og KapuMon) på grunn av varemerkeproblemer, før de endte opp på Pocket Monsters.[23][24] Tajiri trodde alltid at Nintendo ville avslå spillet fordi de til å begynne med ikke forsto konseptet. Spillene ble imidlertid en stor suksess, noe Tajiri og Nintendo ikke hadde forventet, spesielt med tanke på at de kom på et tidspunkt da Game Boys popularitet var dalende.[15] Da han hørte om konseptet Pokémon foreslo Miyamoto at man skulle lage flere versjoner av spillet med forskjellige pokémon i hver, noe som ville hjelpe med bytteaspektet av spillet.[25]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Craig Harris (23. juni 1999). «Pokemon Red Review» (engelsk). IGN. Besøkt 20. august 2016. 
  2. ^ Andreas Klebo-Espe (13. november 2015). «Pokémon Red, Blue og Yellow på vei til 3DS Virtual Console» (norsk). Gamer.no. Besøkt 23. august 2016. 
  3. ^ a b c d e f g h i Pokémon Red and Blue, instruction manual (engelsk). Nintendo. 1997. 
  4. ^ a b Peter Bartholow (28. januar 2000). «Pokemon Blue Version Review» (engelsk). GameSpot. Arkivert fra originalen 6. februar 2010. Besøkt 21. august 2016. 
  5. ^ «Frequently Asked Questions» (engelsk). nintendo.com.au. Arkivert fra originalen 22. desember 2007. Besøkt 21. august 2016. 
  6. ^ «Pokemon Gold and Silver Strategy Guide» (engelsk). IGN. Besøkt 21. august 2016. 
  7. ^ Jeff Gerstmann (29. februar 2000). «Pokemon Stadium Review» (engelsk). GameSpot. Besøkt 21. august 2016. 
  8. ^ Gerald Villoria (26. mars 2001). «Pokémon Stadium 2 Review» (engelsk). GameSpot. Besøkt 21. august 2016. 
  9. ^ Craig Harris (17. mars 2003). «Pokemon: Ruby Version» (engelsk). IGN. Besøkt 21. august 2016. 
  10. ^ «Pallet Town - Pokemon Red, Blue and Yellow Wiki Guide» (engelsk). IGN. Besøkt 21. august 2016. 
  11. ^ «Indigo Plateau - Pokemon Red, Blue and Yellow Wiki Guide» (engelsk). IGN. Besøkt 21. august 2016. 
  12. ^ «Mt. Moon - Pokemon Red, Blue and Yellow Wiki Guide» (engelsk). IGN. Besøkt 21. august 2016. 
  13. ^ «Saffron City - Pokemon Red, Blue and Yellow Wiki Guide» (engelsk). IGN. Besøkt 21. august 2016. 
  14. ^ «A Salute to Japanese Game Designers» (engelsk). Gamer2.0. Arkivert fra originalen 26. januar 2007. Besøkt 23. august 2016. 
  15. ^ a b c Tim Larimer (22. november 1999). «The Ultimate Game Freak» (engelsk). Time Asia. s. 2. Arkivert fra originalen 12. november 2007. Besøkt 23. august 2016. 
  16. ^ «The Ultimate Game Freak» (engelsk). Time Asia. 22. november 1999. s. 1. Arkivert fra originalen 12. desember 2007. Besøkt 23. august 2016. 
  17. ^ «Top 5 "Late to the Party" Games» (engelsk). 1UP.com. Besøkt 23. august 2016. 
  18. ^ «スペシャル対談» (japansk). Nintendo Japan. s. 2. Besøkt 23. august 2016. 
  19. ^ «IGN Top 100 Games 2007 – 37 Pokemon Blue Version» (engelsk). IGN. 2007. Besøkt 23. august 2016. 
  20. ^ «社長が訊く『ポケットモンスターブラック・ホワイト』» (japansk). Nintendo Japan. Besøkt 23. august 2016. 
  21. ^ Chris Kohler (2004). Power-Up: How Japanese Video Games Gave the World an Extra Life (engelsk). BradyGames. s. 237–250. ISBN 0744004241. 
  22. ^ Junichi Masuda (28. februar 2008). «Hidden Power of Masuda» (engelsk). Game Freak. Besøkt 23. august 2016. 
  23. ^ «写真で綴るレベルX~完全保存版!» (japansk). AllAbout.co.jp. 18. februar 2004. Besøkt 23. august 2016. 
  24. ^ Akihito Tomisawa (2000). ゲームフリーク 遊びの世界標準を塗り替えるクリエイティブ集団 (japansk). ISBN 4-8401-0118-3. 
  25. ^ Christian Nutt (3. april 2009). «The Art of Balance: Pokémon's Masuda on Complexity and Simplicity» (engelsk). Gamasutra. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]