Baldur von Schirach

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Riksungdomsfører og Gauleiter i Wien Baldur von Schirach (1907-1974, stående) under Nürnbergprosessen, de alliertes rettsoppgjør etter andre verdenskrig. Tidligere tysk utenriksminister Joachim von Ribbentrop (1893–1946) foran.

Baldur Benedikt von Schirach (født 9. mai 1907, død 8. august 1974) var en tysk, nasjonalsosialistisk politiker. Han var Reichsjugendführer («riksungdomsfører») 1931-1940 og Gauleiter («regionleder») og reichsstatthalter i Wien 1940-1945.

Bakgrunn, og virksomhet[rediger | rediger kilde]

Baldur von Schirach ble født i Weimar, og var sønn av teaterdirektøren og rittmesteren Karl von Schirach og hans amerikanskfødte kone Emma. Gjennom moren nedstammet han fra to av undertegnerne av den amerikanske uavhengighetserklæringen. Schirach ble medlem av en Wehrjugendgruppe som tiåring og sluttet seg til NSDAP i 1925. Han var leder av Den Nasjonalsosialistiske Tyske Studentorganisasjonen (Nationalsozialistischer Deutscher Studentenbund) fra 1929. Han ble i 1931 Reichsjugendführer («riksungdomsfører») og i 1933 leder av Hitlerjugend (HJ). Han henvendte seg til den etterhvert svært store organisasjonen gjennom det HJ-organ han ledet, «Wille und Macht».

Han ble statssekretær i 1936 og gjorde medlemskap i HJ obligatorisk, slik at medlemstallet vokste fra omkring 100 000 til over seks millioner. Hans bestrebelser for å kontrollere hele organisasjonen førte til en maktkamp med Arthur Axmann.

I 1938 opprettet han organisasjonen «Werk Glaube und Schönheit» for piker i alderen 17 til 20 år. Med Glaube «tro» ble det gjort eksplisitt klart at det ikke dreide seg om en kristen tro, men om de nasjonalsosialistiske prinsipper. Under den første offisielt organiserte forsamling av Glaube und Schönheit, i Dresden, framholdt von Schirach kristendommen som en motstander av all skjønnhet og den «egentlige» tro. Organisasjonen talte allerede i 1939 ca. en halv million unge mennesker.

I 1939 meldte von Schirach seg frivillig til hæren og deltok i felttoget i Frankrike, hvor han fikk Jernkorset av første klasse. 1. mai 1940 ble han etterfulgt av Arthur Axmann som leder av HJ. Isteden ble han utnevnt til Gauleiter og riksstattholder i Wien i Østerrike.

I september 1940 organiserte von Schirach evakueringen av 5 millioner barn fra byene til landsbygden, siden byene var truet av alliert bombing. Han ytret forsiktig kritikk mot behandlingen av jødene, og forbød sine underordnede i HJ å delta i krystallnatten. Da han 24. juni 1943 krevde en bedre behandling av østeuropeere, falt han i unåde hos Hitler. Også hans kone Henriette, som han hadde tre sønner og en datter med, var kritisk til jødeforfølgelsene. Under et opphold i Nederland hadde hun vært vitne til den brutale deporteringen av jøder. Dette tok hun opp med Hitler neste gang hun ble invitert til hans landssted Berghof, noe som skulle falle ham så tungt for brystet at han skrek tilbake: «De er sentimental, fru von Schirach! De må lære å hate! Hva har jødiske kvinner i Nederland med Dem å gjøre?» Henriette ble aldri mer invitert til Berghof, og skilte seg fra von Schirach i 1950.

Etter andre verdenskrig ble Baldur von Schirach dømt av de allierte i Nürnbergprosessen til 20 års fengsel for forbrytelser mot freden. Dommen ble sonet i Spandau-fengselet frem til han ble løslatt den 1. oktober 1966, sammen med Albert Speer. Da var han svekket av sykdom og nesten blind. Hans selvbiografi, Ich glaubte an Hitler («Jeg trodde på Hitler»), utkom i 1967. Ellers levde von Schirach tilbaketrukket frem til sin død i 1974.