Falskmyntneri

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Falskmyntneri, også kjent som pengefalsk, er forfalskning av penger. Personer som forfalsker penger, kalles falskmyntnere. Begrepet inkluderer forfalskning av både mynter og sedler.

Falskmyntneri kan straffes med fengsel i inntil tre år, og ved grove overtredelser i inntil 10 år, jevnfør straffeloven §§ 367-368. Å utgi falske penger ved uaktsomhet kan straffes med fengsel i inntil ett år.[1]

Historie[rediger | rediger kilde]

Falskmyntneri har historisk sett vært ansett for å være grov kriminalitet, og falskmyntnere risikerte dødsstraff.

Middelalder[rediger | rediger kilde]

I Norge begynte de første kjente tilfellene av falskmyntneri på 1200-tallet. I 1910 ble det under veiarbeid i Kalfaret i Bergen funnet falske penninger, små sølvmynter, fra kong Eirik Magnussons tid. Myntene var godt laget, men var nesten uten sølv. De bar heller ikke preg av slitasje, så det er mulig de ikke ble brukt i det hele tatt. Myntene hadde trolig kommet fra utlandet for å bli satt i sirkulasjon i Bergen.

På øya Hjelm utenfor Jylland ble det på samme tid produsert falske mynter i stort omfang. Falskmyntnerne var personer som hadde blitt fredløse etter drapet på danske kong Erik Klipping. Kanskje var myntene som ble funnet i Bergen fremstilt på Hjelm.[2]

Moderne tid[rediger | rediger kilde]

Innføring av pengesedler gjorde det lettere å forfalske penger. Mot slutten av 1700-tallet begynte man å gi sedlene et mer komplisert design, nettopp med tanke på å forebygge falskmyntneri. Imidlertid ble kopieringsteknikken også stadig bedre, slik at forfalskningen fortsatte. En av Norges mest kjente falskmyntnere er Jens Amundsen Fenstad (1778-1825). Fenstad lærte å forfalske sedler av en medfange på tukthuset i Trondheim i 1807. 1812 ble han arrestert for falskmyntneri. Fenstad ble dømt til døden i 1818, men han ble benådet av kongen, og fikk i stedet livsvarig arrest på Bergenhus festning. Da Fenstad kom til Bergenshus fort­satte han imidlertid å produsere falske sedler, og han ble igjen dømt til døden, for deretter å bli benådet igjen. Dette gjentok seg flere ganger, men til slutt ble han ble dømt til døden for fjerde gang. Fenstad ble henrettet i 1825, som den siste som ble henrettet for falsk­mynt­neri i Norge.

En annen kjent falskmyntner er svenske Carl Napoleon Svensson fra Trollhättan, også kalt «Trollhättan-Svensson». Svensson var urmaker, men ble berømt som falskmyntner, og opererte i 1880-årene, både i Norge og i Sverige. Han fremstilte stempler til preging av mynter ved hjelp av elektrolyse, og produserte rundt tusen svenske og norske kronestykker, 50-øringer og 25-øringer. Svensson ble dømt til fem års straff­arbeid og utvandret til USA da han hadde sonet ferdig.[2]

En mindre kjent falskmynter var Knud Bull, fiolinisten Ole Bulls bror som prøvde å få trykket falske norske dalersedler i London. Han ble dømt til forvisning i Australia.[3]

Også på 1900-tallet, helt frem til Andre verdenskrig, dukket det stadig opp falske mynter i Norge. De skyldige var vanligvis praktisk anlagte personer med dårlig økonomi som arbeidet på verksteder eller hadde laget seg produksjonsutstyr hjemme. Disse myntene hadde ofte svært god kvalitet, men produksjonen hadde ikke noe stort omfang.[2]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Elden, John Christian. (2015, 18. desember). Pengefalsk. I Store norske leksikon. Hentet 7. desember 2016.
  2. ^ a b c Norgeshistorie.no, Finn Erhard Johannessen: «Falskmyntnere gjennom tidene». Hentet 7. des. 2016.
  3. ^ Knud Geelmuyden Bull. (2016, 18. oktober). I Store norske leksikon. Hentet 7. desember 2016.

Kilder[rediger | rediger kilde]