Kriminalitet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Kriminalitet er en betegnelse på handlinger som er straffbare i henhold til straffelovgivninger. I visse sammenhenger omtales kun de mer alvorlige straffelovbruddene, «forbrytelsene», som kriminalitet.

I noen definisjoner av kriminalitet, er det ikke bare nødvendig at en handling rammes av en straffeparagraf, men at den også blir formelt sanksjonert for å kunne kalles kriminalitet. Slike definisjoner utelukker for eksempel handlinger rammet av sovende paragrafer og andre straffelovbrudd som blir reagert mot på annen måte enn ved hjelp av rettsvesenet. Visse teoretikere mener på bakgrunn av en slik forståelse at kriminalitet ikke er noe en viss type handling enten er eller ikke er, men at handlinger blir til «kriminalitet» ut ifra den sosiale sammenhengen og måten andre oppfatter den på og reagerer mot den.

Ikoniserte skurker: Foto av Bonnie Parker og Clyde Barrow fra en gang mellom 1932 og 1934, da deres herjinger i Arkansas omfattet drap, ran og kidnapping. Her poserende foran en tidlig 1930-talls Ford V-8 automobil.

Historiske og geografiske ulikheter[rediger | rediger kilde]

Hva som oppfattes som lovbrudd, varierer fra samfunn til samfunn og over tid. Det som er kriminelt i et land i dag, er altså heller ikke nødvendigvis kriminelt i andre land eller om noen år. Tydelige eksempler er straffebestemmelser for homofili og befatning med ulike typer rusmidler. For andre handlingstyper er det imidlertid mindre ulikheter i tid og sted, som for drap.

Kriminalitet i Norge[rediger | rediger kilde]

Man har i Norge siden straffeloven av 1902 skilt mellom forbrytelser og forseelser, der sistnevnte innebærer de minst alvorlige handlingene. Dette regnes imidlertid ikke lenger som en hensiktsmessig inndeling da mange forseelser i dagens lovgivning betraktes som mer alvorlig enn mange av forbrytelsene. Skillet er derfor opphevet i den nye straffeloven av 2005, som formelt trådte i kraft 1. oktober 2015.

Kriminalitetskontroll og straffeprosess[rediger | rediger kilde]

I Norge er det politiet som har ansvaret for å forebygge og etterforske kriminalitet. Polititjenestemenn og tollere har også myndighet til å gi forenklet forelegg om bot for mindre alvorlige trafikk- og tollforseelser. Hvis et straffelovbrudd skal etterforskes av politiet blir det i stedet registrert som anmeldt.

Påtalemyndigheten har ansvar for å lede politiets etterforskning og avgjøre om personer som anses for ansvarlige for anmeldte straffelovbrudd skal siktes og eventuelt til slutt få en påtaleavgjørelse mot seg. Påtalen kan innebære tiltale, men oftere forelegg som bot, inndragelse eller betinget påtaleunnlatelse. I Norge har påtalemyndighet og politi også et spesielt tett samarbeid, da den lavere påtalemyndighet er en del av politiet.

I de tilfeller påtalemyndigheten reiser tiltale mot en person for brudd på en eller flere straffebestemmelser, er det en domstol som avgjør hva slags reaksjon som skal gis. Mulige reaksjoner er da i tillegg til frifinnelse: bøter, betinget/ubetinget fengselsstraff, forvaring og samfunnsstraff. En domstol må også godkjenne varetektsfengslinger hvis politiet vil holde en person mer enn et par dager i forbindelse med etterforskningen. Mens politi og påtalemyndighet er underlagt regjeringsmakten er domstolene helt uavhengige og skal kun dømme etter lover og andre rettskilder.

Gjennomføringen av straffen reguleres av straffegjennomføringsloven og utføres av Kriminalomsorgen, som også skal gi straffen et hensiktsmessig innhold.

Statistikk, typer og koder[rediger | rediger kilde]

Hverdagskriminalitet: Formelt sett er trikkesniking og å kjøre på rødt lys for kriminalitet å regne. Andre utbredte straffelovbrudd er skattefusk og svart arbeid.

I Norge fører Statistisk sentralbyrå statistikk både over lovbrudd (og ofre) anmeldt til politiet, ferdig etterforskede lovbrudd, straffereaksjoner, og bruk av fengsel. Det blir også gjennomført spørreundersøkelser (levekårsundersøkelser) om utsatthet for tyverier, skadeverk og vold i den norske befolkningen over 15 år.

Frem til innføringen av straffeloven av 2005 ble kriminaliteten inndelt i to lovbruddskategorier (forbrytelse eller forseelse) og ti lovbruddsgrupper:[1] Økonomisk kriminalitet, Annen vinningskriminalitet, Voldskriminalitet, Seksualforbrytelse, Narkotikaforbrytelse, Skadeverk, Trafikkforseelse, Miljøkriminalitet, Arbeidsmiljøkriminalitet og Annen kriminalitet. På et mer detaljert nivå var statistikkene fordelt etter type lovbrudd,[2] som forut for ny straffelov ikke alltid sammenfalt med lovbruddsgruppeinndelingen. Alle grupperingene av lovbrudd i Statistisk Sentralbyrås kriminalstatistikk er basert på politiets koder for lovbrudd,[3] som hver og en knytter seg til bestemmelser i den norske straffelovgivningen. Klassifiseringene av lovbruddskategorier og lovbruddsgrupper ble fra overgangen til rapportering fra elektroniske register på begynnelsen av 1990-tallet og frem til 2015 forvaltet som felles klassifiseringer for SSB og justissektoren – og mye brukt i politiets driftsstatistikker[4]. Per september 2019 benytter politiet fremdeles denne klassifiseringen i sine driftsstatistikker.

Etter beslutningen[5] om at straffeloven av 2005 skulle trå i kraft[6] den 1.10.2015 samarbeidet Politidirektoratet (med flere av sine underliggende etater), Riksadvokatembetet og Statistisk sentralbyrå om etableringen av et nytt kodeverk for lovbrudd tilpasset ny straffelov. Som resultat av dette ble det lagt inn om lag 430 nye koder for registrering av lovbrudd i politiets registersystemer, til erstatning for et tilsvarende antall koder for straffeloven av 1902.

Norges Grunnlov § 97 slår fast at ingen lov kan gis tilbakevirkende kraft, og dermed er gjerningstidspunktet for et lovbrudd (før eller etter 1. oktober 2015) avgjørende for hvorvidt straffeloven av 1902 eller straffeloven av 2005 (med tilhørende kodeverk for lovbrudd) kommer til anvendelse i det enkelte tilfellet. Utover lovbruddskoder med direkte tilknytning til straffelovene finnes det i tillegg et betydelig antall lovbruddskoder knyttet til særlovgivning med straffebestemmelser, som for eksempel Vegtrafikkloven, Tolloven og Naturmangfoldloven.

Med utgangspunkt i dette nye kodeverket, detaljerte analyser av grunnlagsdata og alle straffebestemmelser utviklet Statistisk sentralbyrå etter 2015 en ny klassifisering av lovbrudd,[7] samtidig som den tidligere klassifiseringen av lovbrudd opphørte. Den nye klassifiseringen består av ni lovbruddsgrupper, som igjen er delt inn i mer detaljerte typer lovbrudd.[8]

  • Eiendomstyveri, hovedsakelig tyverier (med en tredelt inndeling etter grovhet), samt brukstyveri av motorkjøretøy og annen bruk og besittelse av andres eiendel.
  • Annet vinningslovbrudd, en rekke forskjellige økonomiske lovbrudd som underslag, bedrageri og utroskap, heleri, tollovertredelser, korrupsjon og hvitvasking.
  • Eiendomsskade, skadeverk (med en tredelt inndeling etter grovhet), samt fare for allmennheten ved brann og annen skade.
  • Vold og mishandling, som de grovere typene drap og kroppsskade og mindre fysisk skadelige typer som kroppskrenkelse, trusler, tvang/frihetsberøvelse, i tillegg til offerfokuserte benevnelser som mishandling i familieforhold og vold mot offentlig tjenestemann (som begge kan innebære både fysisk vold og trusler m.m.). Etter den nye klassifiseringen inngår dessuten ran og utpressing, hensynsløs adferd og personforfølgelse, menneskehandel og terror og terrorrelatert handling i lovbruddsgruppen Vold og mishandling.
  • Seksuallovbrudd, inkluderer voldtekt (seksuell omgang med barn under 14 år er etter ny straffelov regnet som voldtekt), seksuell omgang med barn 14-15 år, seksuell omgang i overmaktsforhold, seksuell omgang mellom nærstående (incest), seksuell handling og seksuelt krenkende adferd.
  • Rusmiddellovbrudd, med hovedinndeling mellom de mer alvorlige typene narkotikalovbrudd mot straffeloven (oppbevaring, kjøp, salg, smugling, produksjon) og de mindre alvorlige mot legemiddelloven (bruk og besittelse). Rusmiddellovbrudd omfatter dessuten doping, ruspåvirket kjøring og overtredelser mot alkohollovgivning.
  • Ordens- og integritetskrenkelse, som inkluderer en rekke forskjellige typer ordensforstyrrelser, våpen-, brann- og eksplosivlovgivning, motarbeiding og hindring av offentlige myndigheter, uriktig forklaring og anklage, utlendingslovgivning, misbruk av offentlig myndighet, dokument- og ID-krenkelse, offentlig krenkelse av privatlivets fred og hatefulle ytringer.
  • Trafikkovertedelse, inkludert brudd på Vegtrafikkloven som kjøring uten gyldig førerkort, ulovlig hastighet, og personskade, samt brudd på annen transport- og trafikklovgivning.
  • Annet lovbrudd, inkludert forskjellige typer natur- og miljølovbrudd, eksempelvis ulovlig forurensning, ulovlig fiske og krypskytteri, samt brudd på arbeidsmiljølovgivning og andre eller uspesifiserte brudd på straffelovgivning.

Noen hovedtall[rediger | rediger kilde]

I levekårsundersøkelsen for 2007 rapporterte rundt 5,5 prosent av befolkningen over 15 år å ha blitt utsatt for vold eller trusler det siste året, og drøyt 10 prosent for tyveri eller skadeverk. Nivået er relativt stabilt i forhold til de foregående 25 årene med slike undersøkelser. 3,6 prosent av befolkningen ble utsatt for noen av de nærmere 400 000 lovbruddene registrert anmeldt av politiet samme år. Anmeldelsene gjelder først og fremst tyverier og andre vinningslovbrudd, selv om denne gruppen har gått betydelig ned siden år 2000. Drapsratene i Norge har på 2000-tallet holdt seg i underkant av ett drap per 100 000 innbygger årlig, noe lavere enn på 1980/90-tallet, og et av de laveste nivåene i verden.

Politiet i Norge har det første tiåret på 2000-tallet tatt rundt 80 000 enkeltpersoner hvert år på bakgrunn av de anmeldte og oppklare lovbruddene, hvorav omtrent 60 prosent pleier å få et forelegg (bot) og nærmere 30 prosent ender med å bli tiltalt for en domstol. Den vanligste årsaken til både bøtelegging og fengsling som straff i Norge er trafikklovbrudd, men dette er ikke lovbrudd som gir de strengeste straffene.

Omtrent 36 prosent av straffereaksjonene (utenom forenklet forelegg) blir gitt til personer mellom 15 og 25 år, kun rundt 30 prosent til personer over 40 år. Cirka 15 prosent blir gitt til kvinner. Og omtrent 14 prosent blir gitt til bosatte personer med innvandringsbakgrunn (med eller uten norsk statsborgerskap), samt rundt 7 prosent til personer som ikke er registrert bosatt i Norge.

Ifølge tilbakefallsundersøkelser blir omtrent halvparten av de 80 000 tatt på nytt igjen av politiet i løpet av de påfølgende fem årene. Undersøkelser over lengre tid viser blant annet at en tredel av alle gutter i Norge av et bestemt årskull ble tatt av politiet en eller annen gang fra 15- til 25-årsalderen (alderen det er vanligst å bli tatt for lovbrudd). De fleste blir imidlertid aldri registrert av politiet som gjerningspersoner, og av de som blir det ligger hovedvekten av lovbruddene på noe få. Kun 520 menn av de til sammen 52 000 personene i det angitte årskullet (dvs. én prosent), ble tatt for over halvparten av alle forbrytelsene registrert på årskullet i løpet av tiårsperioden.

Av de i gjennomsnitt rundt 3 400 personene som satt i fengsel i Norge i 2009 hadde nærmere 30 prosent et narkotikalovbrudd som det alvorligste lovbruddet, fulgt av vinningslovbrudd og vold som de nest største gruppene, begge på over 20 prosent.

Se også[rediger | rediger kilde]

Rettsbegreper

Institusjoner

Kriminalitetsformer

Annet

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ www.ssb.no https://www.ssb.no/klass/klassifikasjoner/154. Besøkt 17. september 2019. 
  2. ^ www.ssb.no https://www.ssb.no/klass/klassifikasjoner/146/versjon/595/koder. Besøkt 17. september 2019. 
  3. ^ www.ssb.no https://www.ssb.no/klass/klassifikasjoner/153. Besøkt 17. september 2019. 
  4. ^ «Tall og fakta». Politiet. Besøkt 17. september 2019. 
  5. ^ beredskapsdepartementet, Justis-og (13. mars 2015). «Ny straffelov i kraft fra 1. oktober». Regjeringen.no (norsk). Besøkt 17. september 2019. 
  6. ^ «Lov om ikraftsetting av straffeloven 2005 (straffelovens ikraftsettingslov) - Lovdata». lovdata.no. Besøkt 17. september 2019. 
  7. ^ www.ssb.no https://www.ssb.no/klass/klassifikasjoner/146. Besøkt 17. september 2019. 
  8. ^ www.ssb.no https://www.ssb.no/klass/klassifikasjoner/146. Besøkt 17. september 2019. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]