Gideon

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Gideon og hans 300 menn blåser i hornene sine, illustrasjon i bibelkort.
Gideon og hans menn blåser i hornene sine, illustrasjon ved Gustave Doré

Gideon (hebraisk: גִּדְעוֹןGiḏʿôn, «Ødelegger», «Mektig kriger» eller «(Den som) feller (trær)»; gresk: ΓεδεώνGedeṓn) var en av dommerne til hebreerne. Hans fortelling er nedskrevet i Dommernes bok 6-8 hvor han skildres som en dyktig og nådeløs kriger og en sterk forkjemper for religionen. Han er også nevnt i Brevet til hebreerne som et eksempel på en mann med tro. Gideon var sønn av Joasj fra Abieserætten i stammen til Manasse.

Bibelens fortelling[rediger | rediger kilde]

Som med mønsteret i resten av Dommernes bok vendte israelittene seg fra Gud etter førti år med fred som Deboras seier over Kanaan hadde skaffet dem, og de ble angrepet av nabofolkene midjanittene og amalekittene. Gud valgte da ut Gideon, en ung mann fra den ellers lite bemerkelsesverdige ætten fra stammen etter Manasse, for redde Israels folk og for å fordømme deres avgudsdyrkelse. Svært usikker på seg selv og på Guds påbud krevde Gideon bevis på Guds vilje. To mirakler ble da utøvd de påfølgende netter og nøyaktig motsatt til hverandre:

Da sa Gideon til Gud: «Om du vil berge Israel ved min hånd, som du har sagt, så se hit: Nå legger jeg denne nyklipte ullen her på treskeplassen. Faller det dugg bare på ullen mens hele marken er tørr, da vet jeg at det er ved min hånd du vil berge Israel, slik som du har sagt.» Og slik gikk det. Da Gideon sto opp neste morgen og vred opp ullen, presset han så mye dugg ut av den at det ble en skål full av vann. Da sa han til Gud: «La ikke vreden flamme opp mot meg om jeg taler enda en gang. Jeg ville gjerne gjøre prøven med ullen en gang til. La nå ullen alene være tørr, mens det faller dugg på hele marken.» Og den natten gjorde Gud det slik: Ullen holdt seg tørr, men hele marken var duggvåt.[1]

På Guds påbud ødela Gideon byens alter til den fremmende guden Baal og symbolet på gudinnen Asjera ved siden av det. Videre sendte han budbringere for å samle de andre stammene til Naftali, Asjer og Sebulon, foruten også hans egen stamme Manasse. De skulle samles for å møte en hær bestående av mijanittene og amalekittene. Disse hadde krysset elven Jordan og hadde slått leir i Jezreeldalen.

Imidlertid informerte Gud Gideon at de mennene han hadde samlet var altfor mange i antall, med så mange menn ville det var grunn for israelittene å kreve seieren som deres egen framfor å anerkjenne at det var Gud som hadde berget dem. Gud instruerte Gideon først å sende hjem de menn som var redde. Gideon lot da enhver mann som ønske å dra om å reise vekk. 22 000 menn reiste hjem og 10 000 ble igjen. Likevel var også dette antallet fortsatt for mange, ifølge Gud:

Men Herren sa til Gideon: «Ennå er det for mye folk. La dem gå ned til vannet, så skal jeg skille ut noen for deg der. Når jeg sier til deg: Denne skal gå med deg, så skal han bli med. Men sier jeg: Denne skal ikke gå med deg, så skal han ikke være med.»[2]

Så førte Gideon hæren ned til vannet, og Gud kom med ytterligere detaljerte instruksjoner om å skille de som drakk med tungen som en hund fra de som la seg på kne og drakk med en hånd til munnen. Da ble det 300 mann igjen, og resten dro hjem. I løpet av natten sa Gud til «Gjør deg klar og dra ned i leiren! Jeg gir den i dine hender». Gideon overhørte en mann fra mijanittene fortelle en venn om en drøm om at Gud hadde gitt mijanittene til Gideon. Han dro tilbake til israelittenes leir og ga hver av sine menn et bukkehorn (shofar) og en leirkrukke med en fakkel skjult innenfor. Han delte sine 300 menn i tre deler og marsjert mot fienden.

Han sa til dem: «Se på meg og gjør som jeg! Når jeg kommer til utkanten av leiren, skal dere gjøre det samme som jeg gjør. Når jeg og alle som er med meg, blåser i bukkehorn, skal dere også blåse i bukkehorn rundt hele leiren og rope: For Herren og for Gideon!»[3]
Gresk-katolsk ikonmaleri som avbilder profeten Gideon med en rull med ull i hendene. Ikonet ble malt på slutten av 1700-tallet som en del av ikonostase i den gresk-katolske katedral i Hajdúdorog i Ungarn.

Gideon og hans menn gikk mot utkanten av leiren og så blåste de hornene og knuste krukkene de hadde med seg. Alle leiren ble skremt, løp rundt og flyktet deretter avsted. Gideon sendte avsted budbringere til Israel for å få mennene i Efraim til å forfølge mijanittene og deres to høvdinger, Oreb og Zeeb. Det ble gjort og hodene til høvdingene ble siden brakt til Gideon på den andre siden av Jordanelven. Gideon og de tre hundre forfulgte Sebah og Salmunna, mijanittenes konger. Da Gideon hadde bedt om støtte i forfølgelsen nektet mennene i Sukkot å gi ham det, og det samme skjedde i Penuel. Etter å ha skremt hæren på 15 000 menn på flykt ble de to kongene tatt til fange dro Gideon tilbake for å straffe Sukkot og Penuel, førstnevnte ved å torturere mennene, og den sistnevnte ved å slå mennene i hjel. Til sist drepte Gideon egenhendig Sebah og Salmunna.

Israelittene sa til Gideon: «Du skal herske over oss, både du og din sønn og sønnesønn, for du har berget oss ut av hendene på midjanittene.» Men Gideon svarte: «Jeg skal ikke herske over dere. Sønnen min skal heller ikke herske over dere. Herren skal herske over dere.»[4]

Etter å ha nektet å være israelittenes konge fortsatte han med å gjøre en efod (en del av en seremoniell drakt benyttet av yppersteprester i oldtidens Israel) ut av alt gullet som hadde blitt vunnet i slaget. Efoden satte han opp i sin hjemby Ofra. Dette ble igjen en årsak for at israelittene vendte seg fra Gud: «Alle israelittene drev avgudsdyrkelse med den der. Den ble til en snare for Gideon og hans hus.»[5]

Gideon fikk 70 sønner med de mange kvinnene som han tok som hustruer, og en medhustru fødte ham en sønn han navnga Abimelek (som betyr «min far kongen»). Det var fred i Israel i førti år i løpet av Gideons liv. Så snart som han var død av alderdom vendte israelittene seg igjen til å dyrke den falske guden Baal-Berith, og overse Gideons familie til tross for det han hadde gjort for Israel.

Kristen ortodoks og katolsk fortolkning[rediger | rediger kilde]

I både den østlige ortodokse kirke som den vestlige katolske kirke har Gideons ull blitt vurdert som en form for bebudelse av jomfru Maria hvor Maria var ullen og Kristus] duggen. Han er betraktet som helgen av både den ortodokse som den katolske kirke, som har hans festdag den 26. september (for de kirker som følger den tradisjonelle julianske kalender faller den 26. september på den 9. oktober i den moderne gregorianske kalender). Gideon er listet i 2004-utgaven av Roman Martyrology («Romersk-katolsk martyrfortegnelse») på 26. september. Han er også feiret, sammen med andre rettskafne figurer fra det gamle testamente på Søndagen for de hellige fedre (søndagen før jul). Han er feiret som en av de hellige forfedre i helgenkalenderen til den armenske apostoliske kirke den 30. juli.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Nettbibelen: Dommernes bok 6:36-40 Arkivert 3. mai 2011 hos Wayback Machine.
  2. ^ Nettbibelen: Dommernes bok 7:4 Arkivert 3. mai 2011 hos Wayback Machine.
  3. ^ Nettbibelen: Dommernes bok 7:17-18 Arkivert 3. mai 2011 hos Wayback Machine.
  4. ^ Nettbibelen: Dommernes bok 8:22-23[død lenke]
  5. ^ Nettbibelen: Dommernes bok 8:27[død lenke]


Forgjenger:
 Barak 
Dommerne i Israel
(--)
Etterfølger:
 Abimelek