El (guddom)

El (muligens) avbildet med to løver på baksiden av håndtaket på Gebel el-Arak-kniven

El (ʾĒl, hebraisk אל) er det nordvestsemittiske ordet for «guddom», eller «Gud», tilsvarende det akkadiske ilum. I kanaanittisk religion, eller i religionen i Levanten som helhet, var Eli eller Il den øverste gud, far til hele menneskeheten og alle vesener og ektefelle til gudinnen Asjera, som nedtegnet på leirtavler i Ugarit (dagens Ras Shamra) i Syria.

Ordet El ble funnet på toppen av en liste med guder som far av alle guder i ruinene av det kongelige arkiv i Eblasivilisasjonen på det arkeologiske stedet Tell Mardikh i Syria, datert til rundt 2300 f.Kr. El kan ha vært en ørkengud ved et tidspunkt, ettersom mytene forteller at han hadde to hustruer og bygde en helligdom sammen med dem og sine nye barn i ørkenen. El ble far til mange guder, men de viktigste var Hadad, Yam, og Mot.

Lingvistiske former og betydninger

Beslektete former er funnet i samtlige semittiske språk. De omfatter ugarittisk ʾil, flertall ʾlm; fønikisk ʾl, flertall ʾlm; hebraisk ʾēl, flertall ʾēlîm; arameisk ʾl; akkadisk ilu, flertall ilānu.

I nordvestlige semittisk ble ʾl brukt både som et generisk ord for en hvilken som helst «gud», og det spesielle navnet på en bestemt gud som adskilte seg fra andre guder ved være «guden», eller i en monoteistisk bruk, Gud. Ēli er listet som overhode av mange gudeverdener. Eli var faderguden blant kanaanittene.

Ettersom ordet imidlertid noen ganger refererte til en gud framfor den store guden Ēli er det ofte tvetydig og uklart om hvorvidt Ēli ble etterfulgt av et annet navn som betydde den store guden Ēli med en særskilt epitet knyttet til eller referert til en helt annen gud over hode. Eksempelvis, i ugarittiske tekster er ʾil mlk underforstått til å bety «Ēli kongen», men ʾil hd betydde «guden Hadad».

Det semittiske rotordet ʾlh (arabisk ʾilāh, arameisk ʾalāh, ʾelāh, hebraisk ʾelōah) kan være ʾlu med en parasittisk h. I ugarittisk flertallsformen i betydningen «guder» er ʾilhm, likestilt med hebraiske ʾelōhîm (guder). Men i hebraisk er dette ordet også jevnt brukt for semantisk entall «Gud» eller «gud».

Forstavelsen ʾl er funnet fremtredende i de tidligste språklagene av østsemittiske, nordvestsemittiske, og nordsemittiske grupper. Personnavn inkluderte forstavelsen ʾl har blitt funnet med lignende mønstre i både amorittisk (tidlig nordsemittisk språk) og i sørarabisk, noe som antagelig indikerer at det allerede eksisterte i ursemittisk ʾl som både en generisk begrep for «gud» og det vanlige navnet eller tittelen for en særskilt «gud» eller «Gud».

Også i nordvestlige semittisk var den typiske tro og tanke for El at han kontrollerte månen og solen. I mytene, mens han kontrollerte dem, kjempet de ofte for en plass som hans favoritt. Resultatene er at dag, natten, dagen, natten ble ofte forklart som følgende: når det er dag har solen beseiret månen, og når det er natt er det månen som har beseiret solen.

Ursinaittisk, fønikiske, arameisk og hettittiske tekster

En inskripsjon i en gruve på ursinaittisk fra Sinaifjellet leser ʼlḏ‘lm, forstått som å bli vokalisert som ʼil ḏū ‘ôlmi, «ʼĒl Evig» eller «Gud Evig».

Den egyptiske guden Ptah var gitt tittelen ḏū gitti, «herre av Gat», i en prisme fra Laḫiš (Lakisj) som har på dets motsatte side navnet til farao Amenhotep II (ca. 1435–1420 f.Kr.). Tittelen ḏū gitti er også funnet i serābitṭ-tekst 353. Forskeren Frank Cross har pekt på at Ptah er ofte kalt for herren (eller den ene) av evigheten og mener at denne identifikasjonen av ʼĒl med Ptah førte til epitet ’olam «evig» ble lagt til ʼĒl så tidlig og så konsekvent. I ugarittiske tekster er imidlertid Ptah tilsynelatende isteden identifisert med håndverksguden Kothar-wa-Khasis.

En fønikisk amulett med en inskripsjon fra 600-tallet f.Kr. fra Arslan Tash (oldtidens Hadātu) i Syria kan referere til ʼĒl. Den oversatte teksten er:

Et evig bånd har blitt fastslått for oss. Ashshur har fastslått (det) for oss, og alle guddommelige vesener og de fleste fra gruppen av de hellige, via himmels og jordens bånd for evig, ...

Frank Cross har imidlertid oversatt teksten noe annerledes:

Den evig ene (‘Olam) har gjort en bindende ed med oss,

Asjera har gjort (en pakt) med oss.

Og alle sønnene til El,

Det store rådet til alle de hellige.

Med eder til himmelen og den gamle jord.

I en del inskripsjoner har navnet ’Ēl qōne ’arṣ meningen "ʼĒl jordens skaper", selv inkluderende en sen inskripsjon ved Leptis Magna i Tripolitania (Libya) datert til 100-tallet e.Kr. (KAI. 129). I hettittiske tekster ble uttrykket til enkeltnavnet Ilkunirsa, og denne Ilkunirsa opptrådte som ektefellen til Asherdu (Asjera) og far til 77 eller 88 sønner.

I en hurrittisk hymne til ʼĒl (utgitt i Ugaritica V, tekst RS 24.278) er han kalt ’il brt og ’il dn, noe som fikk Cross til å tolke som respektivt «ʼĒl av pakten» og «ʼĒl dommeren».

Se Ba‘al Hammon for muligheten at ʼĒli var identifisert med Ba‘al Hammon (kjent i Bibelen som Baal) som ble dyrket som den øverste gud i Kartago.

Amoritter

Amoritternes inskripsjoner fra Zinčirli i Kappadokia er det referanser til tallrike guder, tidvis ved navn, tidvis ved tittel, særlig slike titler som ilabrat, «folkets gud» (?), il abīka, «din fars gud», il abīni, «vår fars gud», og videre. Ulike familieguder er nedtegnet, guddommelige navn er listet som tilhørende en særskilt familie eller stamme, tidvis ved tittel og tidvis ved navn, inkludert navnet Il, «gud». I amorittiske personnavn er de mest vanlige guddommelige elementene Il ('Gud'), Hadad/Adad, og Dagan. Det er sannsynlig at Il også ofte er guden som i akkadiske tekster er kalt for Amurru eller Il Amurru.

Ugarit

For kanaanittene var Eli eller Il den fremste guden, far til menneskeheten og alle vesener. El var far til mange guder, men de viktigste var Hadad, Yam, og Mot, som nevnt over, og hver av disse delte likheter med de gresk-romerske gudene, henholdsvis Zevs, Poseidon og Hades.

Tre lister over gudeverdener er funnet i Ugarit som begynner de fire gudene ’il-’ib (som i henhold til Cross er navnet på en generisk form for guddom, kanskje den guddommelige forfaderen til folket), Ēl, Dagnu (Dagon), og Ba’l Ṣapān (Haddu eller Hadad). Selv om Ugarit hadde et stort tempel dedikert til Dagon og et annet Hadad var ikke et eget tempel for Ēl.

Ēl er kalt på nytt og på nytt for Tôru ‘Ēl («Okse Ēl» eller «okseguden»). Han er bātnyu binwāti («Skaperen av alle vesener»), ’abū banī ’ili («far av gudene»), og ‘abū ‘adami («menneskets far»). Han er qāniyunu ‘ôlam («Den evige skaper»), entitet ‘ôlam opptrer i hebraisk form i det hebraiske navnet for Gud, ’ēl ‘ôlam, «evige Gud», i Første Mosebok 21.33. Han er ḥātikuka («din patriark»). Ēl er den gråskjeggete gamle, full av visdom, malku («konge»), ’abū šamīma («årenes far»), og ’ēl gibbōr («Ēl krigeren»). Han er også navngitt som lṭpn som man ikke har funnet noen betydning i, ulikt gjengitt som Latpan, Latipan, eller Lutpani.

Den mystiske ugarittiske teksten Sjakar og Sjalim forteller om hvordan (kanskje i begynnelsen av alle ting) hvordan Ēl kom til havets kyst og så to kvinner som bevegde seg støtvis opp og ned. Ēl begjærte dem begge og tok dem med seg, drepte en fugl ved å kaste en stang på den, og stekte den over et ildsted. Han ba kvinnene om å si fra til ham når fuglen var helt stekt, og deretter til å kalle ham enten som ektefelle eller som far, for han ville fra den tid av oppføre seg slik som de kalte ham. De hilste ham som ektefelle, og han lå da med begge, og de ga fødsel til Sjakar (daggry) og Sjalim (skumring). Igjen lå Ēl med sine hustruer og de ga fødsel til «de nådige guder», «havenes kløyver», «havets barn». Navnene på disse kvinnene er direkte gjengitt, men en del forvirrende titler i begynnelsen av tekstene nevner gudinnen Asjera som er ellers Ēls fremste hustru og gudinnen Rahmaj («nådefulle»), ellers ukjent.

I den ugarittiske Baal-syklusen er Ēl introdusert som boende på (eller i) fjellet Lel (Lel kan muligens bety «natt») ved opprinnelsen til to elver. Han bor i et telt i henhold til en del tolkninger av teksten, noe som kan forklare hvorfor han ikke hadde noe tempel i Ugarit. De to elvene kan referere til virkelige elver, eller til de mytologiske kildene til saltvann og ferskvann, eller vannene over himmelen og vannene under jorden.

I episoden av «Baals palass» inviterer guden Baal/Hadad de «70 sønnene til Athirat» (Asjera) til et gjestebud i hans nye palass. Antagelig har disse sønnene Ēl som far da de i de følgende avsnittene synes å være guder (’ilm) generelt. De eneste sønnene til Ēl som er nevnt enkeltvis er Yamm («Hav»), Mot («Død»), og Ashtar, som kan være høvding og leder for de fleste av sønnene til Ēl. Baal/Hadad er noen ganger kalt for Ēls sønn framfor sønn av Dagan som han normalt ble kalt, muligens på grunn av Ēls posisjon som stamfar til alle gudene.

Den fragmentariske teksten RS 24.258 beskriver et gjestebud hvor Ēl inviterer alle andre guder, men vanærer seg selv ved å bli meget beruset og besvimer i spy og ekskrementer etter å ha konfrontert en eller ukjent Hubbaj, «han med horn og hale».

Den hebraiske Bibelen

Den hebraiske formen (אל) er gjengitt med latinske bokstaver i den standardiserte hebraiske transkripsjonen som El. Det er et generisk ord for gud som kunne bli benyttet for en hvilken som helst gud, inkludert Baal, Molok eller Jahve.

I Tanákh (jødiske navnet for den hebraiske Bibelen og Det gamle testamente) er ’elōhîm det normale ordet for gud eller den store gud (eller gudene, gitt at endelsen «im» gjør ordet til flertall på hebraisk). Men formen ’ēl opptrer også, hovedsakelig i poetiske avsnitt og de patriarkalske fortellingene tilskrevet den såkalte P-kilden. Det blir gjentatt 217 ganger i den masoretiske bibelteksten: 73 ganger i Salmenes bok og 55 ganger i Jobs bok, og ellers hovedsakelig i poetiske avsnitt eller avsnitt skrevet i opphøyd prosa. Tidvis framstår det i bestemt artikkel som hā’Ēl, «Gud», eksempelvis i Andre Samuelsbok 22.31,33-48.

Det er også steder hvor ’ēl særskilt viser til en utenlandsk gud, som i Salmenes bok 44.20;81.9 Femte Mosebok 32.12 og i Malakis bok 2.11

Den teologiske posisjonen til Tanákh er at navnene Ēl og ’Ĕlōhîm, når de er benyttet i entall å mene den høyeste og aktive «Gud», og viser til samme vesen som navnet Jahve. Alle tre viser til den ene øverste gud som er Israels gud, foruten en hvilken som helst andre guder som er antatt å være enten ikkeeksisterende eller ubetydelige. Om dette var en langvarig overbevisning eller en relativt ny har lenge vært emne for en konklusjonsløs forskerdebatt om forhistorien til kildene til Tanákh og om forhistorien til den israelittiske religion. I P-standpunktet sier Andre Mosebok 6.2–3 om YHVH:

Gud talte til Moses og sa: «Jeg er Herren. Jeg åpenbarte meg for Abraham, Isak og Jakob som Gud Den Allmektige (hebraisk Ēl Shaddāi), men navnet Herren gjorde jeg ikke kjent for dem.

Dette antyder at Jahves identitet med enten Ēl, i hans aspekt av Shaddāi, eller med en gud kalt Shaddāi. Det antyder også at navnet Jahve er av nyere opprinnelse. Før Els avsløring med navnet til Jahve er det sagt i Første Mosebok 14:18-20 at Abraham aksepterte Els velsignelser da Melkisedek, konge av Salem og yppersteprest av dets guddom El Elyon. En forskningsposisjon er at identifikasjonen av Jahve med Ēl er av sen dato, at Jahve var tidligere antatt å ha vært en av mange guder, og ikke normalt identifisert med Ēl. En del steder, som i Salmenes bok 29 er Jahve klart forestilt som en stormgud, noe som ikke er tilfelle med Ēl, så langt som det er mulig å vite (dog tilfelle for hans sønn, Ba'al/Hadad). Merk forøvrig parallellen, El er avledet fra sumeriske Enlil, vindens gud. Det er Jahve som bekjemper sjøuhyret Leviatan i Jesajaboken 27.1; Salmenes bok 74.14; Job 3.8 & 40.25/41.1; en dåd tilskrevet til både Ba’al/Hadad og ‘Anat i ugarittiske tekster, men ikke til Ēl. Slike mytologiske motiv er ulikt sett på som sen bevarelser fra en periode da Jahve hadde en posisjon i teologisk komparabel til det som Hadad hadde ved Ugarit; eller som sen henoteistisk/monoteistisk håndhevelse til Jahve av dåder som ellers langt oftere ble tilskrevet Hadad; eller ganske enkelt som eksempler av eklektisk anvendelse av samme motiv og bilder til diverse forskjellige guder. Tilsvarende er diskutert uten konklusjon hvorvidt Ēl Shaddāi, Ēl ‘Ôlām, Ēl ‘Elyôn, og videre, var opprinnelig forstått som selvstendig guddommer. Albrecht Alt presenterte sine teorier om den opprinnelige forskjellene til slike guder i boken Der Gott der Väter i 1929, men andre har argumentert at fra patriarkalsk tid har disse forskjellige navnene faktisk vært forstått som referanse til den samme, enkeltstående store guden, Ēl. Det er denne posisjonen som Frank Moore Cross (1973) har. Hva som er sikkert er at formen ’ēl opptrer i israelittiske navn fra hver periode, inkludert navnet Yiśrā’ēl («Israel»), i betydningen «ēl streber» eller «strid med él».

I henhold til David Leeming synes det «bortimot sikkert at jødenes Gud utviklet seg gradvis fra den kanaanittiske El, som var etter all sannsynlighet «Abrahams Gud»... Om El var den øverste guden til Abraham - Elohim, prototypen av Jahve - var Asjera hans hustru, og det er arkeologiske indikasjoner at hun var oppfattet som det før hun effektivt ble «fraskilt» i konteksten av den framvoksende jødedommen på 600-tallet f.Kr. (Se Andre Kongebok 23:15)».

Den åpenbare flertallsformen ’Ēlîm eller ’Ēlim, «gudene», opptrer kun fire ganger i Tanákh. Salmenes bok 29, forstått som en innsettelsesalme, begynner:

En Davids-salme.

Gi Herren ære, gudesønner (b^ênê ’Ēlîm),

gi Herren ære og makt!

Salme 89:7 har:

For hvem i det høye kan lignes med Herren,

hvem er som Herren blant gudesønner (b^ênê ’Ēlîm)?

Tradisjonelt har b^ênê ’ēlîm blitt fortolket som «sønner av den mektige», «de mektige», for faktisk kan ’ēl betyr «mektig», skjønt slik bruk kan være metaforisk. Det er mulig at uttrykket ’ēlîm ved begge steder kommer fra en arakisk fast strofe hvor ’lm var entallsform med m-enklitisk og derfor skal bli oversatt som «sønner av Ēl», eller som i overensstemmelse med den norske bibeloversettelsen, «gudesønner». M-enklitisk opptrer andre steder i Tanákh og i andre semittiske språk. Dets mening er ukjent, muligens en enkel uthevelse. Den opptrer i tilsvarende sammenhenger i ugarittiske tekster hvor uttrykket bn ’il alternerer med bn ’ilm, men i begge må bety «sønner av Ēl». Frasen med m-enklitisk opptrer også i fønikiske inskripsjoner så sent som 400-tallet f.Kr.

En av de andre to forekomstene i Tanákh er i Moses' sang i Andre Mosebok 15.11:

Hvem er som du blant gudene (’ēlim), Herre?

Det siste forekomsten er i Daniels bok 11:36:

Kongen skal fare fram som han vil. Han er hovmodig og gjør seg større enn alle guder (’ēl), og mot Den Høyeste Gud (gudenes Gud; ’ēl ’ēlîm) taler han uhørte ord. Han har fremgang inntil forbannelsen tar slutt. For det som er fastsatt, må fullføres.

Det er noen få tilfeller i Tanákh hvor det er mulig at ’ēl viser til den store gud Ēl som ikke er likestilt med Jahve. Et av disse tilfellene er Esekiels bok 28.2

Menneske, si til fyrsten av Tyrus: Så sier Herren Gud: Hovmodig er ditt hjerte, når du sier: «Jeg er en gud (’ēl ) og sitter på et gudesete (’elōhîm) i havet.» Du er bare et menneske og ikke en gud (’ē), likevel føler du deg som en gud (’elōhîm).

Her kan ’ēl muligens referere til en generisk gud, eller den høyeste gud, Ēl. Når det blir lest som å angå kongen av Tyr særskilt, tenkte kongen antagelig ikke på Jahve. Når det blir lest en generell hån mot enhver som gjør guddommelige krav, kan det eller kan ikke referere til Jahve avhengig av konteksten.

I Dommernes bok 9.46 finnes ’Ēl Bêrît, «paktens gud» tilsynelatende det samme som Ba‘al Bêrît, «paktens herre» hvis dyrkelse hadde blitt fordømt noen vers tidligere. Se artikkelen Baal for en diskusjon om dette avsnittet.

Salmenes bok 82.1 sier:

Gud (’elōhîm) står fram i gudenes (’ēl) forsamling,

blant guder (elohim) holder han dom

Dette kan bety at Gud, det er Jahve, dømmer blant mange andre guder som den ene i råd av guder under den øverste guden Ēl. Imidlertid kan det også bety at Gud, det er Jahve, står i en himmelsk råd (generelt kjent som Ēls råd), som Ēl dømmer blant andre medlemmer av rådet. De følgende versene hvor Gud fordømmer de som han sier ble tidligere kalt for guder (elohim) og sønner av Den Mest Høyeste antyder at Gud er her faktisk Ēl som dømmer mindre guder.

En arkaisk frase opptrer i Jesaja 14:13, kôkkêbê ’ēl, «Guds stjerner», viser til sirkumpolære stjerner som aldri går ned, mulig særlig til de syv stjernene i Store bjørn. Frasen opptrer også i Pyrgi-tavlene som hkkbm ’l (foruten av bestemt artikkel h og fulgt av m-enklitisk). To andre åpenbare fossiliserte uttrykk er arzê-’ēl, «Guds sedrer» (vanligvis oversatt som «mektige sedrer», «gode sedrer») i Salmenes bok 80:11 og kêharrê-’ēl, «Guds fjell» (vanligvis oversatt til noe som «store fjell» eller «mektige fjell») i Salmenes Bok 36:7

For referanse i en del tekster i Femte Mosebok 32.8 til 70 sønner av Gud som tilsvarer 70 sønner av Ēl i ugarittiske tekster, se ’Elyôn.

Anvendelse i kristendommen

Kristne aksepterer den hebraiske Tanákh som en del av Den hellige skrift, og oversetter El (אֱל) som «gud» eller som «Gud». Kristne har tatt Tanákhs bruk av flertallsformen «Elohim» (אֱלהִים) for Gud som en bekreftelse på Treenigheten (Fader, Sønnen og Den hellige ånd).

I henhold til kirkefedrene i tidlig kristendom var El det første hebraiske navnet på Gud. Dante Alighieri i hans latinske essay De vulgari eloquentia foreslo at navnet var den første lyden som Adam ga fra seg: Mens de første ytringer fra mennesker etter fødselen er smertegråt, antok Dante at kunne bare ha gitt et utrop av glede som på den samme tid var adressert sin skaper. I Divina commedia motsier Dante dette ved å si at Gud ble i Adams språk kalt for I, og kun gitt navnet El senere på hebraisk, men før forvirringen med tungene (Paradiso, 26.134).

I motsetning til jødene og den kristne hovedstrømningen identifiserer De siste dagers hellige Elohim som en særskilt guddom fra Jahve og som de identifiserer med Jesus Kristus.

Sanchuniathon

Eusebius av Caesarea

En eldre fønikisk forfatter kalt Sanchuniathon var etter sigende forfatter av et mytologisk verk som kan ha inneholdt betydelige spor av fønikisk mytologi. Verket eksisterer uansett ikke lenger, men deler av innholdet er bevart i sitat av Herennius fra Byblos (ca 64-141 e.Kr.), fønikisk forfatter som skrev på gresk, i henhold til Eusebius av Caesarea (ca. 260-340 e.Kr.), biskop og forfatter, og som har bevart hva vi vet om Sanchuniathon for ettertiden. Ēl (gjengitt som Elus eller kalt ved hans standardiserte motpart Kronos) er ikke skaperguden eller den første gud. Ēl er isteden sønn av Himmelen og Jorden. Disse er i seg selv barn av ‘Elyôn, «den aller høyeste». Ēl er bror til guden Betel, til Dagon, og til en ukjent gud likestilt med greske Atlas, og til gudinnene Afrodite/Astarte, Rhea (formodelig Asjera), og Dione som i gresk mytologi er datter av Uranos og Gaia, her likestilt med Baalat Gebal, «Byblos' frue», gudinne for byen Byblos i dagens Libanon, av grekerne kjent som Baaltis. Ēls søstre eller halvsøstre Afrodite, Rhea og Dione er også hans hustruer. Ēl er far til Persefone som dør (antagelig en ellers ukjent semittisk gudinne for de døde) og av Athene (antagelig gudinnen Anat, en betydelig nordvestsemittisk gudinne).

Himmelen og Jorden har gått fra hverandre i fiendskap, men Himmelen insisterer på tvinge seg på Jorden og forsøker å ødelegge deres felles barn inntil til sist Ēl, sønn av Himmelen og Jorden, med råd fra guden Tot (fra egyptisk mytologi) og Ēls datter Athene, angrep sin far Himmelen med en sigd og et spyd av jern, og fordrev ham for alltid. Deretter overtok han, og hans allierte eloimene Himmelens rike. I et senere avsnitt er det forklart at Ēl kastrerte Himmelen. Men en av Himmelens friller, som var blitt gitt til Ēls bror Dagon, var allerede blitt gravid med Himmelen, og en sønn ble født, kalt for Sanchuniathon Demarûs eller Zevs, men straks kalt Adodus av ham. Det er opplagt Hadad, Ba‘al fra ugarittiske tekster, som nå ble en alliert av sin bestefar Himmelen og gikk i krig mot Ēl.

Sanchuniathon er bevart via Eusebius av Caesarea, men beklageligvis var han ikke interessert i gjengi hele teksten. Men vi er fortalt at Ēl drepte sin egen sønn Sadidus (et navn som kan være en korrupsjon av Shaddai, et av tilnavnene til Bibelens Ēl) og at Ēl ble halshogd av en av sine døtre. Senere, kanskje i referering av den samme død til Sadidus, ble det fortalt at:

Men om forekomstene av en pestsmitte og dødelighet tilbød Kronos sin eneste sønn som et brennoffer til sin far Himmelen og omskar seg selv og tvang sine allierte til å gjøre det samme.

En mer fyldig redegjørelse av offeret opptrer senere:

Det var en skikk i oldtiden i store kriser at herskerne av en by eller nasjon, for å unngå felles ødeleggelse, å gi opp sine mest avholdte barn som offer for å løse ut de onde djeveler; og de som ble gitt opp ble ofret med mystiske ritualer. Kronos, som fønikerne kalte Elus, var da konge av landet og deretter, etter hans død, ble opptatt som gud som stjernen Saturn, hadde fått en eneste sønn med en nymfe fra landet kalt Anobret, [og] som de i denne årsak kalte Iedud, den eneste avkom som fortsatt så ble kalt av fønikerne; og da meget store farer fra krigen hadde besatt landet, han innkalte sin sønn i kongelig kledning, og forberedte et alter, og ofret ham.

Redegjørelsen forteller også at Tot:

... også tenkte ut [eller lot arve] for Kronos som kongelig verdighetstegn fire øyne foran og bak... men to av dem var stille lukket, og på hans skuldre fire vinger, to som var spredt for å fly, og to som var foldet. Og symbolet betydde at Kronos kunne se mens han sov, og sove mens han var våken: og tilsvarende i tilfellet med vingene, at han fløy mens han hvilte, og vilte mens han fløy. Men til hver av de andre gudene ga han to vinger på skuldrene, som betydde at de kunne følge Kronos på hans lufttur. Og til Kronos selv ga han to vinger på hans hode, en som representerte en allstyrende sinn, og en fornemmelse.

Dette er den form eller bilde som Ēl/Kronos ble framstilt på mynter fra byen Byblos fra styret til Antiokos IV Epifanes (175-164 f.Kr.): fire spredte vinger og to sammenfoldete vinger, lenende mot en stolpe. Slike bilder fortsatte å opptre på mynter selv etter tiden til den romerske keiser Augustus.

Poseidon

En tospråklig inskripsjon fra Palmyra i dagens Syria datert til det første århundret f.Kr. likestilte Ēl-skaperen-av-jorda med den greske guden Poseidon. En tospråklig inskripsjon fra 700-tallet f.Kr. ved Karatepe i Taurus-fjellene likestilte Ēl-skaperen-av-jorda med luvisk hieroglyfer som er lest som da-a-ś, dette var den luviske formen av navnet til den babylonske guden Ea, herre av avgrunnens vann under jorden. Denne inskripsjonen listet Ēl på andreplass i den lokale gudeverden, fulgte Ba'al Shamîm og etterfulgt av Den evige sol.

Poseidon er kjent for å ha vært dyrket i Beirut, hans bilde opptrer på mange mynter fra denne byen. Poseidon av Beirut ble også dyrket på Dilos, en gresk øy i Kykladene, hvor det var en sammenslutning av handelsmenn, skipsbyggere, og varehusmenn som ble kalt for Poseidoniastæ av Berytus som ble grunnlagt i 110 eller 109 f.Kr. Tre av de fire kapellene ved dets hovedkvarter på åsene i nordvest for Det hellige vannet var dedikert til Poseidon, byens Tyche (gresk skjebnegudinne) var likestilt med Astarte og til Esjmun.

Også ved Delos var en sammenslutning av menn fra Tyr, skjønt hovedsakelig religiøst underlagt Herakles-Melkart, valgte et medlem til å bære en krone hvert år da ofringene til Poseidon skjedde. En bankmann kalt Filostratos donerte to altre, et til Afrodite-Urania (Astarte) og et til Poseidon «av Ashkelon».

Selv om Sanchuniathon skiller Poseidon fra hans Elus/Kronos kan dette være en adskillelse av en særskilt aspekt av Ēl i en euhemeristisk redegjørelse. Identifikasjonen av et aspekt av Ēl med Poseidon framfor den med Kronos kan ha bli følt bedre tilpasset med hellenistisk religiøs praksis, om denne fønikiske Poseidon faktisk er Ēl som bor i kildene til to vann i ugaritiske tekster, men ytterligere forskning trengs for å bli sikker.

Litteratur

Primærkilder

• Binger, Tilde (1997): Asherah: goddesses in Ugarit, Israel and the Old Testament, Continuum International Publishing Group
• Kugel, James L (2007): How to Read the Bible: A Guide to Scripture, Then and Now, Simon and Schuster.
• Matthews, Victor Harold (2004): Judges and Ruth, Cambridge University Press
• Smith, Mark S. (2001): The origins of biblical monotheism: Israel's polytheistic background and the Ugaritic texts, Oxford University Press US
• K. van der Toorn, Bob Becking, Pieter Willem van der Horst, (red.) (2002): Dictionary of deities and demons in the Bible
• Wyatt, Nick (2002): Religious texts from Ugarit, Continuum International Publishing Group

Ytterligere lesning

• Bowker, John (2003): Gud. En historisk fremstilling. Andresen & Butenschøn, ISBN 978-82-769-4131-9. Sidene 178-181 gir et kort sammendrag av diskusjonen av forholdet mellom El og Jahve.
• Bruneau, P. (1970): Recherches sur les cultes de Délos à l'époque hellénistique et à l'époque imperiale. Paris: E. de Broccard.
• Cross, Frank Moore (1973): Canaanite Myth and Hebrew Epic. Cambridge, Mass.: Harvard University Press. ISBN 0-674-09176-0.
• Fontenrose, Joseph Eddy (1974): Python: A Study of Delphic Myth and Its Origins, Biblo & Tannen Publishers.
• Rosenthal, Franz (1969): «The Amulet from Arslan Tash». Overs. i Ancient Near Eastern Texts, 3. red. utg., s. 658. Princeton: Princeton University Press. ISBN 0-691-03503-2.
• Teixidor, James (1977): The Pagan God Princeton: Princeton University Press. ISBN 0-691-07220-5

Eksterne lenker

• Bartleby: American Heritage Dictionary: Semitic Roots: ʾl Arkivert 28. juni 2004 hos Wayback Machine.
• Pronunciation (Audio) of El, uttale av ordet (audio)