Rabbanittisk jødedom

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Rabbanittisk jødedom er den hovedretningen av jødedommen som regner Misjná og Talmúd som religiøst autoritative skrifter ved siden av Tanákh. Rabbanittene blir regnet som arvtagere etter fariseerne.

I motsetning til rabbanittisk jødedom står karaittisk jødedom — en retning som mener at Tanákh (som de gjerne kaller Mikrá) alene er religiøst bindende, og at Misjná og Talmúd ikke har noen kanonisk autoritet. Karaittene selv regner seg som arvtagere etter saddukeerne.

Rabbanittisk jødedom er videreført hovedsakelig gjennom mizrahisk, sefardisk, italiensk, jemenittisk og askenasisk jødedom.

Grupper som ikke kjente til den talmudiske litteraturen, og som dermed faller utenfor skismaet mellom rabbanismen og karaismen inkluderer Beta Israel fra Etiopia og bené Israel fra India. Disse gruppene er i nyere tid i økende grad blitt integrert i rabbanittisk jødedom.