Vegetasjonssoner

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Vegetasjonssoner er en oppdeling av vegetasjonens vekstvilkår i soner utfra klimatiske forhold. Disse sonene sier noe om hvor stor variasjon det er i plantedekket på ulike steder. Desto høyere opp, eller lenger mot nord på nordlig halvkule (eller sørover på sydlig halvkule), desto mindre vegetasjon vil en finne. Hvor skillet mellom de ulike sonene går, vil bestemmes av sommertemperaturen og vintertemperaturen på det aktuelle stedet.

Vegetasjonssoner i skogen[rediger | rediger kilde]

Skog utgjør 38% av Norges areal. I Norge kan skogen deles inn i følgende vegetasjonssoner.[1]

Nemoral sone[rediger | rediger kilde]

Denne sonen finnes lite av i Norge, bare et smalt belte på Sørlandet. Skogen domineres av eik og arter som tåler kulde dårlig.

Boreonemoral sone[rediger | rediger kilde]

Sonen består av edelløvskog på de mest gunstige stedene, og ellers bjørke- gråor- og barskog. Stort sett finner man denne sonen langs kysten av Sør-Norge og rundt Oslofjorden.

Sørboreal sone[rediger | rediger kilde]

Finnes på innlandet i Sør-Norge, og spredt langs kysten opp til Nordland. Her er det mest barskog, men også edelløvskog og oreskog.

Mellomboreal sone[rediger | rediger kilde]

Denne sonen består av barskog og gråorskog, og ofte store myrområder. Den dominerer på Sør- og Østlandet og i Trøndelag, men kan delvis finnes helt opp til Finnmark.

Nordboreal sone/Subalpin sone («Fjellskog»)[rediger | rediger kilde]

Her er det bjørkeskog og lav, glissen barskog. Sonen dekker store områder av Østlandet og Finnmarksvidda.

Vegetasjonssoner på fjellet[rediger | rediger kilde]

Fjell utgjør 44% av Norges areal. Dette er arealet over skoggrensa, og finnes i høytliggende områder i hele landet. På Finnmarkskysten kan disse sonene forekomme helt ned til havnivå. Fjellet deles inn i følgende soner: [2]

Lavalpin sone («lavfjellet»)[rediger | rediger kilde]

Dette er området rett over skoggrensa. Den går opp til blåbærlyngens øverste voksegrense, 1300-1400 moh. i Sør-Norge. Vegetasjonen i denne sonen er artsrik og variert. Nederst vokser gjerne tette belter med grågrønn vier, så kommer kratt av dvergbjørk som er irrgrønn om sommeren og oransje til mørkerød om høsten. I fjellet finner vi røsslyng, greplyng, krekling, rypebær og mange arter av gress og blomster, alt etter hvor vi er i landet. Produksjonen av plantemateriale er så stor at det dannes myrer.

Mellomalpin sone («mellomfjellet»)[rediger | rediger kilde]

Område med sammenhengende vegetasjon, men uten trær, busker og blåbærlyng.

Høyalpin sone («høyfjellet»)[rediger | rediger kilde]

Her er det ingen sammenhengende vegetasjon, bare usammenhengende vegatasjon av mose og lav.

Den nivale sonen[rediger | rediger kilde]

Kan finnes på de høyeste fjelltoppene i Norge. Dette er områder med permanent snø og is, eller med snø og is mesteparten av året.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Vegetasjonssoner» (PDF). miljostatus.no. [død lenke]
  2. ^ «Vegetasjonsonene i fjellet». NTNU Vitenskapsmuseett. 

Se også[rediger | rediger kilde]