Ingeborg Lygren
| Ingeborg Lygren | |||
|---|---|---|---|
| Født | 22. jan. 1915[1] Høyland | ||
| Død | 21. jan. 1991[1] (75 år) Sandnes | ||
| Beskjeftigelse | Ambassadesekretær | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
| Gravlagt | Soma[1] | ||
Ingeborg Lygren (født 22. januar 1915, død 21. januar 1991) var en norsk diplomat og etterretningsagent. For ettertiden er Lygren kjent for å ha blitt urettmessig beskyldt for spionasje i den såkalte Lygren-saken, hun ble forvekslet med spionen Gunvor Galtung Haavik.
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Lygren ble født vinteren 1915 i Høyland på Jæren. Foreldrene flyttet til Sandnes i 1938 og i 1944 tok Ingeborg eksamen artium ved Rogaland Landsgymnas på Bryne. Søsteren, Tori, hadde reist til London i 1939 som au pair, men etter kort tid ble hun rekruttert som kontordame hos den norske eksilregjeringen der. Hun havnet etterhvert hos etterretningstjenesten, og Ingeborg fulgte etter søsteren og slo seg sammen med henne i London. Begge ble sekretærer på E-kontoret, som da het Andre avdeling av Forsvarets Overkommando.
Karrière i norsk etterretning[rediger | rediger kilde]
Etter andre verdenskrig var over flyttet denne avdelingen til Oslo, og begge søstrene fulgte med. I 1946 ble Vilhelm Evang sjef der. Han begynte straks å bygge opp en etterretningsorganisasjon med analyseavdeling, signaletterretning, kryptoanalyse og chifferteneste. Ingeborg Lygren begynte å lære seg russisk og polsk, noe som senere skulle vise seg svært nyttig, for i 1948 ble det brudd i samarbeidet mellom Norge og Sovjetunionen etter at Tsjekkoslovakia med tvang ble en sosialiststat med planøkonomi. Den første stillingen som russisk tolk fikk hun hos Grensekommisæren i Kirkenes tidlig i 1950-årene, og i 1955 ble hun sendt til Moskva som ambassadesekretær for ambassadør Erik Braadland. Her begynte den såkalte Lygren-saken, som skulle få svært store konsekvenser for Ingeborg Lygren.
Parallelt med arbeidet som ambassadesekretær skulle Lygren arbeidet for norsk etterretning. Det som skulle ta mest ressurser var arbeidet hun skulle gjøre for den amerikanske etterretningsorganisasjonen Central Intelligence Agency (CIA) gjennom representanten for CIA i Norge, Robert E. Andersen, og en CIA-sjef fra USA, Richard Kovich, som instruerte henne for oppgaven.
Som en av flere CIA-agenter i Moskva skulle hun samle inn og sende post fra og til de mange døde postkassene i Moskva. Dette var en svært vanskelig oppgave som krevde mye øving for å unngå å bli oppdaget. Fra CIA ble hun tildelt kodenavnet «Satinwood-37».[2] Hun måtte lære seg å lage døde postkasser i Oslo og bruke dem uten å vekke oppsikt før hun fikk lov til å begynne med slikt arbeid i Moskva. Hun ble også opplært i kartlesing og samband med kryptert, privat chiffer. Den som hadde jobben som sekretær hos ambassadør Braadland før Ingeborg fikk den, var Gunvor Galtung Haavik, som hadde hatt den i åtte år. Haavik brukte to uker på å sette Lygren inn i oppgavene som ambassadesekretær.
Planen var at Ingeborg Lygren skulle ha denne stillingen hos ambassadør Braadland til 1958, men det var vanskelig å skaffe personell som kunne russisk den gangen, og derfor måtte hun fortsette frem til august 1959. Da vendte hun tilbake til Oslo og arbeidet som sekretær for Vilhelm Evang. I november samme året kom Richard Kovich[3] fra CIA til Norge for å høre sluttrapporten om Lygren sine mer enn tre år som CIA-agent i Moskva. Alle detaljer ble registrert, diskutert og arkivert hos CIA, som var svært tilfreds.
Lygren-saken[rediger | rediger kilde]
I desember 1961 gikk major i Komiteen for statlig sikkerhet (KGB), Anatolij Mikhailovitsj Golitsyn, over til CIA. Han hadde mye informasjon med seg som kunne avsløre flere muldvarper i CIA og Federal Bureau of Investigation (FBI), og han kunne også fortelle mye om hvem som kunne være hemmelige KGB-agenter.
Sommeren 1962 fortalte Golitsyn til Asbjørn Bryhn at i begynnelsen av 1960 fikk KGB tak i et NATO-dokument fra Oslo på 12 sider. Dokumentet handlet om NATOs reaksjon på Frankrikes stilling i organisasjonen og diskuterte også det såkalte tyske spørsmålet. Det viktigste var likevel at Golitsyn hadde sett et håndskrevet merknad på dokumentet, der det sto at «endelig kommer det NATO-dokument fra Oslo også» og «dette er en veldig god rekruttering».
Politiets overvåkingstjeneste (POT) under Asbjørn Bryn startet da etterforskning som viste at mange institusjoner og personer hadde hatt tilgang til dette dokumentet, inkludert Haavik, som da var sekretær for det såkalte 1. rettskontor, men etterforskingen klarte ikke å finne kilden.
Året etter, i 1963, fortalte Golitsyn at en KGB-offiser med kodenavn Sasha, i 1962 var muldvarp ved CIAs stasjon i Berlin, og hadde greidd å ødelegge et stort antall vestlige agent-operasjoner. Resultatet var fengsling og drap på mange vestlige agenter. Han trodde videre at det virkelige etternavnet på denne mannen begynte med bokstaven «K». Golitsyn fikk da tilgang på CIA sine arkiv og navnet på alle CIAs agenter. Han plukket straks ut Kovich, som hadde vært agent i Berlin på det aktuelle tidspunktet. Da han bladde gjennom mappen til Kovich, kom han også over at Kovich hadde instruert og ført Lygren som CIA-agent i Moskva i tiden fra 1956 til 1959. Golitsyn mente at Lygren var KGB-agent, og at det var hun som gjorde Kovich til muldvarp i CIA - og ikke omvendt.
Asbjørn Bryhn ble så i 1964 kontaktet av CIA og fikk vite hva Golitsyn hadde funnet ut. Den 14. september 1965 ble Ingeborg Lygren arrestert av POT, mistenkt for spionasje for en fremmed makt. Saken vakte stor oppmerksomhet både nasjonalt og internasjonalt, den ble blant annet omtalt to ganger i The New York Times.[4] Ingeborg Lygren satt arrestert for mistanke om spionasje i flere måneder og slapp ut til et totalt ødelagt liv. Det var Ørnulf Tofte selv som ledet forhørene, og denne saken sluttet med at overvåkingssjefen og etterforskerne ble kalt inn til Riksadvokaten og fikk høre at dette var svært dårlig politiarbeid. Her skulle det ikke blitt satt frem tiltale i det hele tatt. Senere, i 1990-årene, kom Lund-kommisjonen frem til at Politiets Overvåkingstjeneste (POT) helt siden 1950-årene systematisk hadde brutt både interne reglement hos politiet og norsk lov. [5]Den 10. desember 1965 foreslo Asbjørn Bryn for statsadvokat Lauritz Dorenfeldt at Ingeborg Lygren skulle tiltales som spion for KGB. Bryn påstod at hun hadde tilstått, men Dorenfeldt fant denne så tynn at han foreslo henleggelse av saken mot Lygren «på grunn av bevisets stilling» for riksadvokat Andreas Aulie. Den 14. desember samme året ble Ingeborg Lygren satt fri fra kvinnefengselet på Bredtvedt i Oslo.
Lygren var sykemeldt frem til 1966, og fikk da igjen en stilling i E-staben, men ikke som sekretær for E-sjefen, som da var general Johan Berg. Arbeidet var oversettelse fra russisk til norsk. POT med Asbjørn Bryn og flere politikere trodde fremdeles Lygren var spion, og etterretningstjenesten måtte beskytte henne mot både disse kreftene og journalister frem til 1974, da Golitsy og sjefen for CIAs sin kontraetterretningsseksjon, James Jesus Angleton, mistet all tiltro og Angleton ble avsatt. Lygren fikk tilbud om en erstatning på 250 000 dollar. Hun avslo tilbudet fra CIA, men søkte om billighetserstatning fra Stortinget, og fikk til slutt 30 000 kroner.[6]
Det skulle gå enda tre år - til januar 1977 - før den virkelige spionen, Gunvor Galtung Haavik, ble tatt på fersk gjerning under et møte med sin føringsoffiser, Aleksander Printsipalov, ved Bråten stasjon på Ekebergbanen i Oslo.
I 1982 gikk Ingeborg Lygren av med pensjon, flyttet til barndomshjemmet utenfor Sandnes og levde et stille liv der. Hun døde i Sandnes i januar 1991.[7]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b c Slekt og Datas Gravminnebase, «Minneside basert på bilder og gravminnedata for Ingeborg Lygren, (22.januar 1915 - 21.januar 1991).», besøkt 14. oktober 2023[Hentet fra Wikidata]
- ^ Ola Flyum (1. desember 2014). «Han kartla nordmenns sexliv, alkoholbruk og pengeproblemer». Dagbladet. Besøkt 3. mai 2018. «Det Krymov ikke visste var at også den nye ambassadesekretæren var spion, men nå for amerikanerne. Ingeborg Lygren skulle bli CIAs nye postbud i Moskva. Kodenavnet var Satinwood 37. Hun og andre nordmenn kunne lettere bevege seg i Moskva.»
- ^ Adam Bernstein (27. february 2006), «CIA Officer Richard Kovich; Helped Notable Soviets Defect», Washington Post, http://www.washingtonpost.com/wp-dyn/content/article/2006/02/26/AR2006022601351.html
- ^ Oslo Spy Case Stirs Military; Staff Chief Offers to Quit as Secretary Is Arrested, 30. september 1965 og Paper Report Spy Details, 5. oktober 1965
- ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 20. oktober 2017. Besøkt 13. april 2021.
- ^ «Om søknad fra Ingeborg Lygren, Oslo, om billighetserstatning,». Stortinget. Besøkt 3. mai 2018.
- ^ side 93 i Iskyss, ISBN 82-574-0899-9
Kilder[rediger | rediger kilde]
- Jacobsen, Alf R., Iskyss : om spionasje og kjærlighet i den kalde krigens tid, Aschehoug, Oslo, 1991 ISBN 82-574-0899-9
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]