Loran C-saken

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Loran-C saken viser til offentliggjøring av informasjon om navigasjonssystemet Loran-C, og etterfølgende prosess mot stortingsrepresentantene Berge Furre og Finn Gustavsen.

Navigasjonssystemene LORAN-C og OMEGA ble etablert på norsk territorium på begynnelsen av 1960-årene.[1] Anders Hellebust hadde skrevet en magisteravhandling om navigasjonssystemene, hvor han påviste at de, i tillegg til å lette navigering for sivile fartøy, var til hjelp for amerikanske ubåter som førte atomvåpen.[1][2] Han pekte også på at systemene var bygget opp av militære myndigheter, uten at stortinget eller regjeringen hadde fått oversikt over dette.[2] SVs stortingsrepresentant Arent M. Henriksen leverte, på bakgrunn av opplysninger han hadde fått fra Hellebust og fredsforskeren Nils Petter Gleditsch, et spørsmål til stortingets spørretime i 1974 med ordlyden «Når og på hvilken måte vedtok Stortinget bygging av Loran C-stasjonen i i Vesterålen[1] Stortingspresident Guttorm Hansen ba Henriksen trekke spørsmålet med begrunnelsen «Det kan ikke besvares», men Henriksen nektet.[1] Spørsmålet ble da avvist i den åpne spørretimen, men så besvart under et lukket møte senere. SV mente at etableringen av disse navigasjonssystemene var i strid med norsk base- og atompolitikk, og at opprettelsen av disse anleggene ikke var vedtatt av stortinget på en konstitusjonelt forsvarlig måte.[1]

Schei-komiteen, bestående av høyesterettsdommer Andreas Schei (leder), Håkon Johnsen og Magne Skodvin, ble nedsatt 4. april 1975.[3] fikk i oppdrag av regjeringen å utrede forhold rundt den konstitusjonelle fremgangsmåten ved etableringen av navigasjonsysstemene. Rapporten ble hemmeligstemplet da den kom, og behandlingen i Stortinget var i lukket møte.[1] Et sammendrag av utredningen, med konklusjonen om at opprettelsen av systemene kunne forsvares konstitusjonelt, ble offentliggjort i 1975.[4] SV mente at hele rapporten burde offentliggjøres, og at konklusjonen bygde på mangelfulle forutsetninger.[1] Saken ble behandlet i lukket møte i stortinget 7. juni 1977.[5] Ifølge Yngvar Ustvedt erklærte Furre og Gustavsen allerede under stortingets lukkede behandling at de ikke ville respektere hemmeligstemplingen, men fritt sitere fra hele rapporten.[2] Rossavik skriver at Furre og Gustavsen «følte seg bundet av taushetsløftet» men var under hardt press fra hovedstyret i SV hvor særlig Steinar Stjernø sto hardt på at dersom regjeringen ikke selv offentliggjorde fakte skulle SV gjøre dette.[6] Furre sa i 2010 til Rossavik at så det slik at han enten måtte si seg villig til å legge ut om Loran C eller trekke seg som partileder.[6] Furre gikk ut offentlig og sa at han ville bryte taushetsplikten dersom ikke Schei-rapporten ble offentliggjort, Guttorm Hansen karakteriserte Furres utspill som «sterkt politisk motivert og overdrevent dramatisk framstilt».[7] Trygve Bratteli uttalte i VG han ikke kunne tro «at verken Storting eller regjering i en slik sak vil la seg bevege av noen form for trusler fra Berge Furre eller noen andre».[6] Kravet om offentliggjøring fikk etterhvert støtte fra AUF og Høyres stortingsrepresentant Georg Apenes.[6]

Ifølge Rossavik likte ikke Finn Gustavsen at Furre hadde lovet å lekke innholdet, men valgte likevel å følge ham.[8] Furre og Gustavsen røpet hemmeligstemplede opplysninger fra rapporten i et åpent møte i Folkets Hus i Oslo den 22. august 1977, samtidig ble hele Schei-komiteens innstilling offentliggjort av Pax forlag.[9]

I 1977 ble det opprettet en protokollkomité (i henhold til Stortingets forretningsorden § 14a) for å vurdere om det skulle reises riksrettstiltale mot de tidligere stortingsrepresentantene Berge Furre og Finn Gustavsen. Komiteens flertall (alle medlemmer unntatt Hans Hammond Rossbach og Stein Ørnhøi) mente at Furre og Gustavsen hadde brutt taushetsplikten ved å røpe hemmeligstemplede opplysninger fra Schei-komiteens innstilling. Rossbach ønsket ikke at komiteen skulle uttale seg om realiteten i saken. Ørnhøi mente at Furre og Gustavsen hadde opptrådt korrekt og kunne derfor ikke straffes.Komiteens flertall (Per Karstensen, Petter Furberg, Odd Lien, Liv Stubberud og Per A. Utsi) fant likevel at andre forhold tilsa at det ikke burde reises tiltale, mens komiteens representanter fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet (Jo Benkow, Astrid Gjertsen, Sverre L. Mo og Arnold Weiberg-Aurdal) mente at det burde reises tiltale. Odelstinget voterte over saken i et møte 1. februar 1979. Forslaget om å henlegge saken ble vedtatt med 47 mot 44 stemmer.[10]

Kilder[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]