Ludwig Tieck

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Ludwig Tieck

Johann Ludwig Tieck (født 31. mai 1773 i Berlin, død 28. april 1853 samme sted) var en tysk forfatter og dikter som tilhører romantikken. Hans Phantasus, en samling av sagn, fortellinger og skuespill utkom i tre bind i årene 18121816.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Ludwig Tieck tok sterkt inntrykk av sin mors kjærlighet til folkeeventyrdiktningen og sin fars interesse for teater. Allerede som barn oppviste han en stor begavelse og hans lærer abrukte ham som avskriver og medarbeider i enklere røver- og ridderfortellinger.

I 1792 begav han seg tll Halle og senere til Göttingen og Erlangen for å studere. Hans mentale tilstand ved denne tid var dystert da han mistrøstet både seg selv og det liv han levde. Den svermeriske Wilhelm Heinrich Wackenroder førte ham inn på romantikkens oppfatning. Den katolske religiøse kult, Nürnbergs historiske kunstverk og særskilt Albrecht Dürer gjorde strrkt inntrylk på ham.

Arbeid hos Nicolai[rediger | rediger kilde]

For at tjene sitt levebrød måtte han arbeide for boktrykker og avisutgiver Christoph Friedrich Nicolai i Berlin. I dennes fortellingbibliotek «Straussfedern» skrev Tieck mellom 1795 og 1798 femten noveller som i følge Nicolais krav hånte den fantasifulle og følelsesorienterte side hos mennesket, som ikke var verdsatt under opplysningstiden. Det gjaldt også romanen Peter Leberecht som han skrev 1795-1796. Til schicksalsdramatikken hører hans skuespill Karl von Berneck (1793).

Om splintringen i hans sjel mellom den forstandsmessige og virkelighetsnøktre Berlinoppfatningen og den gryende romantiske anskuelse vitner romanen Geschichte des herrn William Lovell (1795-1796), som i ofte pinefulle scener skildrer, hvordan en ung mann går under i nytelser og forbrytelser.

Samarbeide med Wackenroder[rediger | rediger kilde]

Frigjøringen fra Nicolai og ønsket å følge den egne oppfatning vises i Volksmärchen (1797), der Tieck gjengav fortellingene om blant andre Haimonsbarna, Magelone og Melusina. Han utviklet en romantisk stemningskunst, som vises spesielt i dramaet Ritter Blaubart («Ridder Blåskjegg», 1810) og den av Tieck selv oppfunnede Der blonde Eckhert, hvis patologisk grufulle karakter var kjennetegnende for Tieck.

Tiecks og Wackenroders arbeide for kunsten ble av stor betydning. Herzensergiessungen eines kunstliebenden Klosterbruders fra 1797 som Tieck skrev en syvendedel av, Wackenroders Phantasien über die Kunst fra 1799 som Tieck utgav og den av de begge planlagte, av Tieck alene skrevne romanen Franz Sternbalds Wanderungen fra 1798, inneholdt svermeriske naturskildringer, religiøse og kunstneriske diskusjoner, i vilke middelalderens og Dürers kunstverker ble tolket med andakt og beundring i ungdommelig svevende bilder.

Den nazarenske skole med Friedrich Overbeck og Peter von Cornelius, brødrene Boisserées historisk-fosterlandske kunstvirksomhet og brødrene Grimms filologiske arbeide tok impulser fra Tiecks og Wackenroders arbeider.

Med skarp satire vendt Tieck seg mot den hatede filistrøse og platte litterærr oppfatning i de litterære lesedramaene Der gestiefelte Kater (1797), Prinz Zerbino (1799) og Die verkehrte Welt, som ble forbilder for mange senere likeartede verker. I disse og i andre arbeider viste seg Tiecks inntrykk fremst av blant andre de samtidige kritiske medkjemperne brødrene August Wilhelm og Friedrich von Schlegel samt Novalis, men også av de studier av filosofi og fremmende litteratur som den romantiske krets bedrev.

Tiecks Romantische Dichtungen (2 bind, 1799) inneholdt blant annet Leben und Tod der heiligen Genoveva, som viste inntrykk fra Pedro Calderón de la Barca, Lope de Vega, William Shakespeare og Jacob Böhme, der henførelsen for gammel kunst og gammel tro, folkelig sagnmystikk og middelaldersdrømmeri skapte et av innretningens mest karakteristiske verk.

Kaiser Octavianus (1802), med en prolog i melodisk vers gav ham hans poetiske oppfatning (Mondbeglänzte Zaubernacht).

Poetisk uvirksam kritiker[rediger | rediger kilde]

I og med dissr arbeidet gjorde Tieck et avbrudd i sin poetiske skapervirksomhet og gav ti år senere ut Phantasus (3 bind, 1812-1816) i delvis omarbeidet skikk og gitt en fortellende og resonnerende ramme av stor selvinnsikt. I den poetisk uvirksomme tiden syslet Tieck med studier av middelalderens litteratur og fremme dramatikk, fremfor alt Shakespeare. I den perioden bodde han nesten hele tiden hos sin venn Friedrich August Ludwig von Burgsdorff.

I 1819 flyttet han til Dresden, der han i 1825 ble dramaturg ved hoffteateret, men trakk seg i 1830 tilbake på grunn av den massive motstand han møtte. Tieck hadde nemlig i denne tid av etterromantikk såvel i kritikker som gjennom positiv litterær virksomhet betrådt andre baner. Han gikk over til å skrive noveller og skapte flerr dels modernr oh dels historiske fortellinger.

De inneholdt fremfor alt samtaler om tidsspørsmål av estetisk, religiøs og samfunnsmessig karakter, og skildet bredt oh vederheftig flere hendelser og karakterer. Blant disse var Dichterleben (1825; med Shakespeare som helt), Der Aufruhr in den Cevennen (1826, ufullbyrdry), som skildre kamisardeners strid under Ludvig XIV, Tod des Dichters (1833, om Camões), Die Gemälde, Der Gelehrte, Des Lebens überfluss, Die Verlobung, Der Wassermann, Die Teisende und Die Gesellschaft auf dem Lande.

Han oversatte også romanen Vittoria Accorombona frs italiensk (1840).

Hans kritiske virksomhet i Dresden, der han bekjempet moteforfatterne for teateret i Dramaturgische Blätter (1826) ble kompletterts med hans opplesninger av verdslitteraturens dramatiske mesterverker.

Alderdommen[rediger | rediger kilde]

Der han ble eldre ble han rammet av flere sorger. I 1837 døde hans hustru og i 1841 hans datter Dorothea. Han ble kort etter kalt til Berlin av kong Fredrik Vilhelm IV, som sørget for hans alderdom.

Øvrige verker[rediger | rediger kilde]

Blant Tiecks øvrige originalarbeier er de lyriske Gedichte (1821-1823) og han hadde også stor betydning som oversetter Allerede i 1799 tolkete han Cervantes Don Quijote. Han bidro til den forntyske poesis popularisering med Minnelieder aus der schwäbischen Zeitalter (1803) of Frauendienst (1812) og tll dramatikkens utvikling med Altenglisches Theater (1811), Deutsches Theater (1817) og Shakespeares Vorschule (1823-1829). August Wilhelm Schlegels Shakespeareoversettelse og flere skuespill som ble oversatt av hans datter Dorothea og greve Baudissin, ble utgitt av Tieck i 9 bind 1823-1833. Han utgav også Novalis (1802), Maler Müller (1811), Heinrich von Kleist og Solger (1826) og Lenz (1826).

Tieck var en inderlig og fantasifull dikter rik på oppslag, men trass i sin veldige mangesidighet lyktes han aldri å bli ledende som nasjonal skald.

Han hadde en stor innflytelse på den svenske nyromantikken oh flere mindre av hans arbeider ble oversatt i datide kalendre og aviser.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]