Johannes Reuchlin

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Johannes Reuchlin
Johannes Reuchlin - Imagines philologorum.jpg
Født29. jan. 1455[1]Rediger på Wikidata
Pforzheim[2]Rediger på Wikidata
Død30. juni 1522[1][3]Rediger på Wikidata (67 år)
Stuttgart[4]Rediger på Wikidata
Beskjeftigelse
6 oppføringer
Utdannet ved Old University of Orléans, Albert-Ludwigs-Universität, Universitetet i Basel[6], Université de Poitiers[6], Université d'OrléansRediger på Wikidata
Doktorgrads-
veileder
Johannes ArgyropoulosRediger på Wikidata
Far Georg Reuchlin[7]Rediger på Wikidata
Mor Elisabeth Eck[7]Rediger på Wikidata
Søsken Dionysius ReuchlinRediger på Wikidata
Nasjonalitet Det tysk-romerske rikeRediger på Wikidata
Gravlagt LeonhardskircheRediger på Wikidata

Johannes Reuchlin (22. februar 1455 i Pforzheim30. juni 1522 ved kurstedet Liebenzell) var en tysk humanist og filolog som også bidro til gjennomføringen av reformasjonen i Tyskland. Han betraktes som grunnleggeren av den klassiske filologi i Tyskland. Foruten gresk og latin studerte han ivrig også hebraisk og bidro så vel med sin personlige undervisning som ved utgivelsen av språkvitenskapelige verker til å utbre kjennskap til alle de tre språkene.

Tidlig liv[rediger | rediger kilde]

Johannes Reuchlin ble født ved Pforzheim i Schwarzwald i 1455 hvor hans far arbeidet ved det dominikanske klosteret. Han forble glad i sin hjemby, og tilskrev Pforzheim som grunnen for hans hang til litteraturen. Det var her han begynte sine latinstudier på klosterskolen, og i 1470 var han en kort tid i Freiberg, men universitet synes å ha lært ham lite.

Reuchlins karriere som akademiker synes å ha begynt nærmest ved et uhell; han fikk en posisjon ved husholdningen til Karl I, markgreve av Baden, som hoffsanger ettersom han hadde en slik vakker røst, og kort tid etter ble han valgt til å følge unge Frederick, den tredje sønnen av greven, grunnet sine latinkunnskaper, til Universitetet i Paris. Frederick var forutbestemt en karriere i kirken. Den nye forbindelsen varte ikke lenge, men det satte kursen for Reuchlins liv. Han begynte nå å lære seg gresk som det hadde blitt undervist i Paris siden 1470, og han ble snart lederen for de parisiske realistene. Da han ble tvunget til å forlate Paris sammen med grevens sønn, dro han til Universitetet i Basel i 1474 hvor han kunne fortsette sine klassiske studier og han begynte selv å holde forelesninger. Han utga et latinsk leksikon, Breviloquus sive dictionarium singulas voces latinas breviter explicans, ble filosofie magister 1477 og begynte selv å forelese i gresk.

Han fikk kritikk for dette og forlot Basel. Først dro han til Paris og deretter videre til Orléans. Her han studerte juridikum og fortsatte med disse studiene i Poitiers hvor han ble juris licentiat. Han dro tilbake til sin hjemby i 1481 og begynte å arbeide som advokat i Tübingen. På samme tid ble han juris doktor og tok opp igjen sine forelesninger på gresk.

Reuchlin adles[rediger | rediger kilde]

Reuchlins våpenskjold

Greve Eberhard I av Württemberg ansatte ham som sin privatsekretær og i denne posisjonen fulgte han greven til Roma i 1492 for å delta i en audiens hos pave Sixtus IV. Der vakte han grekernes forbauselse gjennom sine kunnskaper i gresk og i henhold til de skikkene som var på den gangen ble hans navn gjort greskklingende av hans venner i Roma til Capnion (Καπνίων), et tilnavn som Reuchlin siden benyttet som en form gjennomsiktig maske da han introduserte seg selv som en interlocutor (samtalepartner) i hans første betydelig verk De Verbo Mirifico.[8] På tilbakereisen fra Roma fikk han i Firenze lære å kjenne flere framstående humanister som var samlet rundt hoffet til Lorenzo de' Medici.

1484 ble Reuchlin assessor ved hoffretten i Stuttgart og ble benyttet av greve Eberhard for flere oppdrag ved andre hoff. Etter enda en reise til Italia fulgte han greven til keiser Fredrik III i Linz som han kom på god fot med. Keiseren viste ham heder og verdighet ved å opphøye ham til adelsstanden ved å gi ham tittelen pfalzgreve.

Fortsatte studier[rediger | rediger kilde]

Keiserens livlege introduserte ham for studier i hebraisk og Reuchlin begynte deretter med stor inspirasjon å studere Kabbala. Resultatet av disse studiene kom i 1494 i det før nevnte verket De verbo mirifico. Det var dette verket som for stor la grunnen for hans litterære omdømme.

På denne tiden var Reuchlin mest opptatt av hebraisk og litteratur. Han ble ikke bare Tysklands første virkelig greskkyndige, men også renessansens første hebraiskkyndige. Som trespråklig lærd ble han ansett som humanismens fremste lærde.

Grev Eberhards død i 1496 fikk Reuchlin til å flytte fra Stuttgart til Heidelberg, hvor han fikk innpass ved hoffet til kurfyrste Filip av Pfalz (1448-1508).[9] I 1498 ble han sendt av kurfyrsten til Roma, og ble der hele året for sine klassiske studier.

I 1499 reiste han tilbake til Stuttgart. I 1502 ble han valgt til dommer ved den sveitsiske forbundsdomstolen, men da domstolen ble plassert i Augsburg, forlot han sitt embete, og viet seg i stedet til advokatyrket og vitenskapelig arbeid. I 1506 utkom hans banebrytende verk De rudimentis linguce hebraicce som han i forordet selv betegnet som «monumentum ære perennius».

«Kampen om bøkene» og protest mot brenning av jødiske skrifter[rediger | rediger kilde]

Statue av Reuchlin ved slottskirken i Pforzheim.

I 1510 ble Reuchlin innblandet i en langvarig strid med den jødiske konvertitten Johannes Pfefferkorn grunnet sistnevntes fanatiske jødehat. Reuchlin hadde gitt seg i kast med å studere hebraisk, ansporet av sin humanistiske overbevisning om at alle filosofier og religioner, ikke bare kristendommen, rommer moral og åndelige sannheter. Pfefferkorn, som nylig var omvendt fra jødedommen og inntrådt i dominikanerordenen, angrep Reuchlins bruk av jødiske tradisjoner til belysning av kristen teologi. Tyske universiteter støttet for det meste Pfefferkorns synspunkt, mens humanistene støttet Reuchlin.[10]

Pfefferkorn hadde foreslått at alle jødiske skrifter skulle brennes, og lyktes i å få keiser Maximilian I og dominikanermunkene i Köln på sin side. Da Reuchlin protesterte mot forslaget, ble han utsatt for voldsomme angrep fra dominikanerne. Først trakk han seg unna konflikt, men gikk siden inn i en sterk polemikk, «kampen om bøkene», dvs. to brevsamlinger.

For etter hvert som frontene hardnet, utga Reuchlin Epistolae clarorum virorum (= Opplyste menns brev), sin korrespondanse med andre som delte hans syn, noe som utløste den satiriske brevsamlingen Epistolae obscurorum virorum (= Formørkede menns brev), utgitt i 1515/16 og ført i pennen av anonyme skribenter under foregivelse av å være brev fra ulike trangsynte skolastikere som støttet dominikanerne. Selv om debatten dreide seg om den eventuelle verdien av hebraisk-studier i kristen-teologisk sammenheng, markerte den tydelig skillet mellom humanistenes og skolastikernes livssyn. Derfor mistolket mange den begynnende reformasjonen som en forbigående fortsettelse av denne uenigheten mellom humanister og skolastiske teologer om hensikten med hebraisk-studier i kristen-teologisk sammenheng.[11]

I samtiden så Luther og hans tilhengere anklagene mot Reuchlin som opptakten til reformasjonen. 1800-tallets historikere skildret Reuchlin som en forsvarer av de undertrykte jødene. Dette har dempet seg, basert på Reichlins egen uttrykte skepsis til jøder.[12]

Dominikanernes forhørsleder Jacob Hoogstraaten (1460–1527) fikk ryggdekning fra universitetene, det franske kongehus, den senere keiser Karl 5. og den senere pave Hadrian 6. I starten gjaldt kritikken Reuchlins bruk av jødisk stoff, og bare sekundært et forsvar for skolastisk teologi mot humanistiske angrep.[13] Hoogstraaten åpnet sak mot Reuchlin for kjetteri i 1513, på bakgrunn av skriftet Augenspiegel fra 1511. Reuchlin på sin side appellerte til pave Leo 10. som utnevnte et tribunal til å bedømme saken. I 1514 ble den henlagt, og Hoogstraaten idømt 111 gulldukater i saksomkostninger. I 1516 ble han avsatt av dominikanerne, men fortsatte sin skribentvirksomhet.[14] Mens saken utviklet seg, tok Europas humanister lojalt parti for Reuchlin mot dominikanerne, og i 1516 frikjente en pavelig kommisjon Reuchlin for kjetteranklagen.[15]

Men i 1520 ble pave Leo oppmerksom på den begynnende reformasjonen, og endret syn på Reuchlin som fikk satt alle sine arbeider på Index librorum prohibitorum som forbudt lesning. Gjennom hele striden, der fransiskanere stod mot dominikanere, Østerrike mot Frankrike, og humanistene mot lærde reaksjonære, var ironisk nok Reuchlin forblitt from katolikk [16] Tvert om tok han avstand fra Luther og reformasjonen, der hans søster Elisabeths barnebarn, Philipp Melanchthon, kom til å spille en fremtredende rolle.

De siste årene[rediger | rediger kilde]

I 1519 ble Stuttgart rammet av hungersnød, borgerkrig og pest. Fra november dette året og til våren 1521 tilbrakte Reuchlin som professor i hebraisk og gresk ved tildels i Ingolstadt, og delvis i Tübingen. Han hadde fått et høyt omdømme både som intellektuell og som menneske. Han berørte aldri direkte reformasjonens ideer, men gjennom sine grammatikalske studier og arbeid i gresk og hebraisk gagnet han i høy grad reformasjonens sak. Våren 1522 følte den aldrende lærd det nødvendig å besøke badene ved Liebenzell, og der ble han smittet med gulsott som også ble hans død. Hans navn innenfor filologien var da så stort at det var kun hans yngre samtidige, Erasmus av Rotterdam, som kunne ta opp arven.

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

  • Sergius sive capitis caput (1507), et satirisk lystspill
  • Der augenspiegel (1511)
  • Reuchlins svar på Pfefferkorns smedeskrift Handspiegel (1512)
  • De sju botssalmer med hebraisk tekst (1512)
  • De arte cabbalistica (1517)
  • De accentibus et orthographia Hebrceorum libri III (1518)

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, GND-ID 118744658, besøkt 12. august 2015[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 10. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 30. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Library of the World's Best Literature[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ a b Mathematics Genealogy Project[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ a b Genealogics[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ Reuchlin's De Verbo Mirifico and the Magic Debate of the Late Fifteenth Century
  9. ^ Filip 1. av Pfalz, Deutsche Biographie
  10. ^ Jean L. Woy: Western civilization 1300-1815 (s. 413), forlaget Houghton Mifflin, ISBN 0-618-10213-2
  11. ^ Jean L. Woy: Western civilization 1300-1815 (s. 413)
  12. ^ «Reuchlin», Oxford bibliographies
  13. ^ David H. Price: Trial at Rome and the Christian Debates
  14. ^ «Jacob Hoogstraaten»
  15. ^ «Reuchlin», Britannica
  16. ^ «Johannes Reuchlin», Jewish virtual library

Litteratur[rediger | rediger kilde]