Clément Marot

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Clément Marot.

Clément Marot (født 1496 eller 1497 i Cahors i Frankrike, død 12. september 1544 i Torino) var en fransk dikter.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Marots far, Jean Marot (1463–1523), som også var dikter, var kammertjener hos Frans I.

Dikter[rediger | rediger kilde]

Sønnen studerte i Paris, ble i 1519 pasje hos kongens søster, vant kongens gunst med diktet «Le temple de Cupidon», dro med ham til Italia og ble i 1525 tatt til fange i slaget ved Pavia, men ble raskt befridd fra fangenskapet.

I 1526 ble han fengslet, beskyldt for kjetteri. Han satt først i Châtelet, deretter i Chartres, men ble løslatt av Frant I som han hadde skrevet et dikt til. I fengselet satiriserte han over sine anklagere og dommere i det allegoriske dikter «L'enfer».

Han ble igjen anklaget for å være kalvinist, denne gangen av Sorbonnen, og flyktet i 1535 til dronning Marguerite av Navarra og videre fra henne til hertuginne Renée i Ferrara, hvor han gikk over til protestantismen. Siden dro han til Venezia og i 1536 tilbake til Frankrike, hvor han hadde kongens beskyttelse inntil 1542, da han igjen fikk Sorbonne på nakken, denne gangen med en oversettelse av Davids salmer. Dette gjorde at han måtte flykte til Genève og derfra videre til Torino.

I Marots diktning møtes renessansen og reformasjonen. Det gikk ut fra middelalderen, men ble etterhvert mer og mer preget av den nye tidens ånd og tenkemåte ettersom han ble påvirket av de klassiske dikterne og av de italienske humanistene. Som hoffmann og hoffdikter utdannet han seg til en vittig, konverserende og åndfull poet.

Han gjorde seg bemerket som salmedikter, og hovedtyngden i det hugenottiske salmeverket Pseaumes de David mis en rime francaise par Clément Marot & Theodore de Beze kommer fra ham. I Norsk Salmebok og Norsk salmebok 2013 er han representert med en salme.

Sammenlagt forfattet Clément Marot 65 epistler, 80 rondos, 15 ballader, 300 epigram og 27 elegier. Han var dypt forankret i den franske tradisjons alle lyriske former, som han videreutveiklet, og var en av de første som på inspirert vis innførte tonegivende italienske og klassiske diktformer. Og han var populær. En samlingsutgave av hans verker, Les Œuvres (1538), ble gjenutgitt et par hundre qanger bare under 1500-tallet.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Ilnokole.jpgSalmonsens konversationsleksikon: Denne artikkelen stammer hovedsakelig fra det danske Salmonsens konversationsleksikon 2. utgave (1915–1930).