Epistolæ obscurorum virorum

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Tittelside til Epistolæ obscurorum virorum, del 2.

Epistolæ Obscurorum Virorum («Mørkemannsbrevene») var en samling oppdiktede satiriske brev på latin som utkom i 1515 og fremover i noen år, trykket av Heinrich Gran i Hagenau i Tyskland. Brevsamlingen tar parti for den tyske humanisten Johann Reuchlin og håner samtidige skolastikkeres og munkers lærer og opptreden ved hjelp av fingerte brev fra fanatiske teologer som diskuterer hvorvidt alle jødiske bøker oppfattet som ikke-kristne burde brennes på bål eller ikke.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Brevsamlingen var basert på en faktisk historisk disputt mellom den tyske humanisten Johann Reuchlin og noen dominikanermunker i Köln, i første rekke den jødiske konvertitt Johannes Pfefferkorn som i år 1509 hadde fått i oppdrag av keiser Maximilian I å brenne alle eksemplarer han fant av Talmud. Tittelen på brevsamlingen, Epistolæ Obscurorum Virorum, henspiller på en brevsamling som Reuchlin utgav i 1511, Epistolae clarorum virorum (Berømte menns brev), som består av en samling brev fra lærde og intellektuelle tyske humanister som Ulrich von Hutten, Crotus Rubeanus, Konrad Mutianus, Helius Eobanus Hessus og andra. Det latinske adjektivet obscurus (mørk, skjult, obskur) er motstykket mot adjektivet clarus (lys, berømt, åpenbar) som benyttet i tittelen til Reuchlins samling.

Struktur og formodede opphavsmenn[rediger | rediger kilde]

De fleste av brevene i Epistolæ obscurorum virorum er adresserte til Hardwin von Grätz i Deventer og inneholder hånende anklage mot ham, som at han skulle ha vært intim med Johannes Pfefferkorns hustru (brev XII) og at von Grätz hadde trukket ned sine bukser offentlig (brev XL). Boken er hovedsakelig forfattet av de tyske humanistene Crotus Rubeanus og Ulrich von Hutten; den sistnevnte bidro fremfor alt til bokens andre del.

Epistolæ obscurorum virorum ble imidlertid utgitt anonymt. Boken anses å ha påskyndet den protestantiske reformasjonen.

Forbud og ekskommunisering[rediger | rediger kilde]

Epistolæ obscurorum virorum ble forbudt på mange hold, og i anledning av Martin Luthers protestantiske reformasjon ekskommuniserte pave Leo X i år 1520 bokens forfattere og distributører og anførte at spørsmålet om brenning av alle jødiske bøker, i særdeleshet Talmud, aldri hadde vært en generell holdning blant de kristne. Trykking av Talmud begynte igjen, oppmuntret av pave Leo X.[1][2]

Betydning[rediger | rediger kilde]

Epistolæ obscurorum virorum har gitt opphav til uttrykket obskurantisme. Mens «obskur» i dette sammenheng sikter til at de angrepne stråmennene (teologene) i boken har satt seg fore å brenne «ukristelige» bøker, fikk ordet for opplysningstidens filosofer en smak av konservative – særskilt religiøse – fiender til opplysningens selvoppfattede fremskrissvenlighet og liberale kunnskapsspredning.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Friedrich Wilhelm Bautz: «Crotus Rubeanus» i Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon (BBKL). Bind 1, Hamm 1975, sp. 1168–1169. (zu Johannes Jäger mit Hinweisen zu den Hintergründen der Dunkelmännerbriefe)
  • Reinhard Paul Becker: A War of Fools: The Letters of Obscure Men. A Study of the Satire and the Satirized (New York University Ottendorfer Series N.F., hrsg. v. Volkmar Sander, Bd. 12). Peter Lang: Bern 1981 (190 S.).
  • Willehad Paul Eckert: Hoch- und Spätmittelalter – Katholischer Humanismus. In: Karl Heinrich Rengstorf / Siegfried von Kortzfleisch (Hrsg.): Kirche und Synagoge. Handbuch zur Geschichte von Christen und Juden. Darstellung und Quellen (2 Bde.). Klett: Stuttgart 1968 (= Nachdruck dtv: München 1988), Bd. I, 210–306, dort 278–283 (Anm.: S. 303–305).
  • Karl-Heinz Gerschmann: Antiqui–Novi–Moderni in den Epistolae Obscurorum Virorum. In: Archiv für Begriffsgeschichte 11, 1967, 23–36, online.
  • Karl-Heinz Gerschmann: Wenn Dunkelmänner Briefe schreiben. In: Neophilologus 81, 1997, S. 89–103.
  • Joachim Gruber: Texte einer Zeitenwende: Die Epistolae obscurorum virorum. In: Anregung 41 (1995), S. 154–168.
  • R. Hahn: Huttens Anteil an den Epistolae obscurorum virorum. In: Pirckheimer-Jahrbuch 4 (1988), S. 79–111.
  • Günter Hess: Deutsch-lateinische Narrenzunft. Studien zum Verhältnis von Volkssprache und Latinität in der satirischen Literatur des 16. Jahrhunderts (Münchner Texte und Untersuchungen zur Literatur des Mittelalters, 41). C. H. Beck: München 1971.
  • Erich Meuthen: Die Epistolae obscurorum virorum. In: Walter Brandmüller u. a. (Hrsg.): Ecclesia militans. Festschrift für Remigius Bäumer. Schöningh: Paderborn 1988, Bd. 2, S. 53–80.
  • Josef Swoboda: Nachricht von einer Zeitenwende In: 'Magazin' Nr. 1 (2004), 4–26; online (PDF; 260 kB).
  • Franz Josef Worstbrock: Art. Dunkelmännerbriefe. In: Lexikon für Theologie und Kirche, 3. Aufl. (LThK³), Bd. 3 (1995), Sp. 402.

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • Oversettelse fra engelskspråklig wikipedia

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ The anguish of the Jews: twenty-three centuries of antisemitism (eng). New York: Paulist Press. 1985. s. 152. ISBN 0-8091-2702-4. 
  2. ^ Richard Gottheil och Isaac Broydé, LEO X. (GIOVANNI DE MEDICI), JewishEncyclopedia.com