Samuel Richardson
| Samuel Richardson | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 19. aug. 1689[1][2][3][4] Derbyshire Mackworth[5] | ||
| Død | 4. juli 1761[6][7][8][9] (71 år) London[5] | ||
| Beskjeftigelse | Skribent,[10][11] romanforfatter, prosaforfatter[12] | ||
| Nasjonalitet | Kongeriket Storbritannia (1707–) Kongeriket England (–1707) | ||
| Morsmål | Engelsk | ||
| Språk | Engelsk | ||
| Periode | 1700-tallet | ||
| Sjanger | Sentimentalisme | ||
| Debut | Pamela (1740) | ||
Samuel Richardson (født 19. august 1689, død 4. juli 1761) var en engelsk forfatter, kjent for sine tre brevromaner Pamela, Clarissa, og Sir Charles Grandison. Richardson var en etablert boktrykker i London da han i en alder av 51 år tok fatt på sin litterære virksomhet og raskt ble en av Englands mest leste forfattere.
Liv
[rediger | rediger kilde]Richardson ble født i Mackworth i Derbyshire som sønn av en snekker. Han kom i trykkerlære i London, og etablerte sitt eget trykkeri omkring 1721.
Forfatterskapet
[rediger | rediger kilde]Pamela (1740) er en hyllest til dyden, i brevromanens form. Pamela Andrews er ei ung tjenestejente i et herskapshus. Sønnen i huset, herr B., legger seg etter den vakre Pamela, og gjør gjentatte erobringsframstøt, mens hun på sin side standhaftig forsvarer dyden sin. En stor del av teksten består av Pamelas brev til sine foreldre, der hun holder dem underrettet om hva som skjer, og ber om råd. Et vendepunkt inntreffer når herr B. kommer over dagboka hennes, og dermed får en dypere forståelse av hennes indre kvaliteter. Det ender med giftermål og lykkelig ekteskap mellom Pamela og herren, som under hennes påvirkning er blitt et nytt og bedre menneske. I deler av England ble det ringt med kirkeklokkene da romanens siste del utkom, og det ble klart at Pamela bevarer sin dyd frem til alteret.[13]
Den umiddelbare suksessen til Pamela må tilskrives en kombinasjon av den effektive utnyttelsen av brevromanens spenningsoppbyggende muligheter og en moral som tiltalte den voksende middelklassen. Som brevroman representerte den noe nytt, der handlingen pga brevformen for første gang ble beskrevet i minste enkelthet, og hovedvekten er lagt på den indre utviklingen og øyeblikkets følelser. Publikum leste boken for å tre inn i handlingen, i Pamelas verden, der hun uavbrutt befant seg i fare for å bli voldtatt.[14] Romanen vakte også harme hos visse kritikere, som dels reagerte på visse sterke scener, dels så en betenkelig sosial klatrer i heltinnen. Henry Fielding fant Richardsons moralisme uutholdelig, og skrev en parodi på romanen, Shamela.[15] Senere forfulgte han Richardson på nytt i romanen Joseph Andrews, som angivelig skal være Pamelas bror.
Richardson fulgte opp suksessen med ytterligere to brevromaner, Clarissa or, the History of a Young Lady i 1748 og Sir Charles Grandison i 1751. Av de tre romanene er Clarissa den som er høyest verdsatt av kritikere og litteraturhistorikere. Her bruker Richardson brevromanen med stor kyndighet til å bygge psykologisk troverdige personer, samtidig som han reflekterer over viktige moralske spørsmål i tida. Clarissa er dobbelt så lang som Pamela, og ble en enda større suksess. Denne gang blir heltinnen voldtatt - Lovelace bedøver hende med opium - og dør av skam og ydmykelse. Igjen lovpriste prestene romanen fra prekestolen for dens moralske innhold, mens leserne opplevde blandede følelser av medlidenhet, forargelse og opphisselse. Navnet på Richardsons skurk, Lovelace, lever videre i det engelske språk som betegnelse på en libertiner med fine manerer.[16]
Pamela og Clarissa leses lite i dag, men fikk enorm betydning i samtiden. Begge handler om hvordan en dydig, borgerlig pike etterstrebes av en umoralsk adelsmann. I brevene utpensles pikenes nød og standhaftighet, og deres tvetydige følelser overfor plageånden som ikke er helt uten tiltrekning. I Pamela truer aristokraten med å voldta piken; i Clarissa gjør han det også. I Pamela er mannen til sist så utkjørt at han frir, selv om hun bare er en tjenestepike - og da alt dermed er i orden, sier hun ja. I Clarissa har mannen fjernet denne muligheten ved å begå voldtekt - så piken takker nei til hans frieri. Richardson etablerte her en ny klisjé, myten om det eksemplariske kjærlighetsparet der ekteskapet skal bygge på følelser, og kjønnslivet er tabubelagt for kvinnen. I kontrast til adelens umoral settes borgerskapets dyd opp. Elskeren opptrer djervt og mandig, mens heltinnen er passiv og huslig, opptatt av og fullstendig prinsippfast og dydig på det seksuelle området; en kvinnelig engel beleiret av en mannlig djevel. Først etter frieriet kan kvinnen røpe sine følelser og elske sin tidligere plageånd. Her hadde Richardson skapt to av litteraturens klisjéer: Mannen som stiller sine drifter åpent til skue, så den dydige heltinnen blir klar over sine egne undertrykte impulser.[17]
Sir Charles Grandison er Richardsons forsøk på å skape et mannlig dydsmønster. Moderne lesere vil si at ikke alle Sir Charles' handlinger er moralsk høyverdige, og slik sett kan romanen virke noe utdatert. I sin samtid var likevel Sir Charles Grandison en ubetinget suksess. I likhet med Robinson Crusoe hadde Richardsons brevromaner evnen til å rive leserne ut av deres egne liv og gjøre en fantasiverden levende; men Samuel Johnson var ikke imponert og sa: «Leser noen Richardson for historiens skyld, vil tålmodigheten bli så hardt prøvet at de henger seg.»[18]
Rousseau fulgte i Richardsons fotspor da han i 1760 utga Julie, eller den nye Heloïse.[19] Det er spor av Pamela både hos Charlotte Brontë i Jane Eyre, og hos Jane Austen i Stolthet og fordom.[20]
Bibliografi
[rediger | rediger kilde]
Romaner
[rediger | rediger kilde]- Pamela, or Virtue rewarded, in a series of familiar letters from a beautiful young damsel, to her parents. Published in order to cultivate the principles of virtue and religion in the mind of both sexes (1740)
- Clarissa or, the History of a Young Lady (1748)
- The history of Sir Charles Grandison (1753)
Sakprosa
[rediger | rediger kilde]- The apprentice's vade mecum (1734)
- A seasonable examination of playhouses (1735)
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Artists of the World Online, AKL Online kunstner-ID 3b707494-c481-43d1-b90d-0a1716cbfae6[Hentet fra Wikidata]
- ^ Babelio, Babelio forfatter-ID 22960, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Find a Grave, Find a Grave-ID 10656442, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w6bz6822, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b regionální databáze Knihovny města Olomouce, tritius.kmol.cz, besøkt 26. september 2024[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 27. april 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ regionální databáze Knihovny města Olomouce, tritius.kmol.cz, besøkt 25. september 2024[Hentet fra Wikidata]
- ^ Archive of Fine Arts, cs.isabart.org, abART person-ID 143979, besøkt 1. april 2021[Hentet fra Wikidata]
- ^ https://cs.isabart.org/person/143979; Archive of Fine Arts; besøksdato: 1. april 2021; abART person-ID: 143979.
- ^ Charles Dudley Warner, red. (1897) (på en), Library of the World's Best Literature, Wikidata Q19098835, https://www.bartleby.com/lit-hub/library
- ^ https://tritius.kmol.cz/authority/866133; regionální databáze Knihovny města Olomouce; besøksdato: 26. september 2024.
- ^ Colin Wilson: A criminal history of mankind (s. 388), Mercury Books, 2006, ISBN 1845600029
- ^ Colin Wilson: A criminal history of mankind (s. 388)
- ^ https://www.britannica.com/topic/Shamela
- ^ https://www.etymonline.com/word/lovelace
- ^ Dietrich Schwanitz: Dannelse (s. 218), Pax forlag, Oslo 2005, ISBN 978-82-530-27708
- ^ [1] James Boswell: Life of Samuel Johnson (s. 292)
- ^ Colin Wilson: A criminal history of mankind (s. 389)
- ^ Spor etter Pamelas hos Brontë og Austen
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Braudy, Leo (1974): «Penetration and Impenetrability in Clarissa» i: New Approaches to Eighteenth-Century Literature: Selected Papers from the English Institute, redigert av Philip Harth. New York: Columbia University Press.
- Dobson, Austin (2003.): Samuel Richardson. Honolulu: University Press of the Pacific.
- Flynn, Carol (1982): Samuel Richardson: A Man of Letters. Princeton: Princeton University Press.
- Greene, Mildred Sarah (1992): «The French Clarissa» i: Fell, Christa; Leith, James: Man and Nature: Proceedings of the Canadian Society for Eighteenth-Century Studies, Edmonton: Academic Printing & Publishing, s. 89–98.
- Krake, Astrid (2006): «He could go no farther: The Rape of Clarissa in 18th-Century Translations» i: Cointre, Annie; Lautel-Ribstein, Florence; Rivara, Annie: La traduction du discours amoureux (1660–1830), Metz: CETT.
- Krake, Astrid (2000): How art produces art: Samuel Richardsons Clarissa im Spiegel ihrer deutschen Übersetzungen. Frankfurt: Peter Lang.
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) Samuel Richardson – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) Samuel Richardson – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
- Tekster av Richardson – Prosjekt Gutenberg
- The Samuel Richardson Society
- (en) Samuel Richardson hos Find a Grave
- Samuel Richardson i National Portrait Gallery, London