Alphonse Daudet
| Alphonse Daudet | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | Louis Marie Alphonse Daudet 13. mai 1840[1][2][3][4]  Nîmes[5][6][7][8] | ||
| Død | 16. des. 1897[1][2][3][9] (57 år) Paris[10][6][7][8] | ||
| Beskjeftigelse | Skribent,[11][12] dramatiker,[11] lyriker, romanforfatter, selvbiograf, manusforfatter, prosaforfatter | ||
| Ektefelle | Julia Daudet | ||
| Far | Vincent Daudet | ||
| Mor | Adeline Daudet | ||
| Søsken | Anna Daudet Ernest Daudet Henri Daudet | ||
| Barn | Léon Daudet Lucien Daudet Edmée Daudet | ||
| Nasjonalitet | Frankrike[2] | ||
| Gravlagt | Père Lachaise[13] Grave of Alphonse Daudet | ||
| Morsmål | Fransk[14] | ||
| Språk | Fransk,[15][16][17] oksitansk[16] | ||
| Medlem av | Académie de Nîmes | ||
| Utmerkelser | Ridder av Æreslegionen (1870) Offiser av Æreslegionen (1886) Prix de Jouy (1875) | ||
| Pseudonym | Piccolo | ||
| Sjanger | Roman, poesi, fortelling, drama, novelle | ||
| Debuterte | 1859 | ||
| Aktive år | 1859– | ||
| Notable verk | Tartarin of Tarascon, Letters From My Windmill, Le petit chose, Monsieur Seguin's Last Kid Goat, L'Arlésienne | ||
| Påvirket av | Émile Zola, Edmond de Goncourt | ||
| IMDb | IMDb | ||
| Signatur | |||
 | |||
Alphonse Daudet (født 13. mai 1840 i Nîmes, død 16. desember 1897 i Paris) var en fransk skjønnlitterær forfatter og dramatiker.
Daudet arbeidet som journalist i Paris før han slo igjennom som forfatter.[18] I sine fortellinger og romaner brukte han gjerne sin kjennskap til livet i Provence, der han var født. Blant hans mest kjente bøker er de tre romanene om romanfiguren Tartarin de Tarascon og en samling fortellinger med tittelen Lettres de Mon Moulin (som betyr: «Brev fra min mølle»).
Provencalsk forfatter[rediger | rediger kilde]
Alphonse Daudet har gått over i historien som en av de fremste provencalske forfatterne. Dette skyldes både romantrilogien om figuren «Tartarin de Tarascon» – som har blitt beskrevet som en provencalsk Don Quijote[19][20] – og fortellingene som har samletittelen Lettres de Mon Moulin. Daudets forfatterskap sies å vise en inngående kjennskap til provencalsk liv og lynne.
Daudets mølle[rediger | rediger kilde]
I Fontvieille i Provence finnes museet «Daudets mølle» – som han i realiteten aldri bodde i.[18] Møllen ble innkjøpt i 1932 av det litterære selskapet «Amis d’Alphonse Daudet» for å hedre forfatterens minne.[18] Møllen er i dag et museum der turister kan se flere av Daudets manuskripter og andre memorabilia.[18]
Antisemittisme[rediger | rediger kilde]
Det fremgår av flere av Daudets utgivelser at han var rasistisk overfor jøder. I 1869 kom samlingen Lettres de mon moulin ut; den inneholder fortellingen A Milianah der en av figurene er en gammel, jødisk mann fra Algerie; fremstillingen av denne mannen er klart antisemittisk. Noen år senere – i 1873 – publiserte Daudet julefortellingen Salvette et Bernadou, der ågerkarlen Augustus Cahn beskrives på en måte som generaliserer over alle jøder i Frankrike på et svært negativ måte.[trenger referanse]
I 1886 lånte Daudet penger til Édouard Drumont, som senere etablerte organisasjonen Ligue nationale anti-sémitique de France (norsk oversettelse: Frankrikes nasjonale antisemittiske forbund), slik at Drumont skulle kunne publisere en svært rasistisk pamflett med tittelen La France juive (norsk oversettelse: Det jødiske Frankrike). Senere bistod han Drumont i en duell som Drumont utkjempet mot Arthur Meyer, som Drumont hadde fornærmet grovt i sin pamflett. Meyer var av jødisk avstamning, og hadde i 1882 tatt over som sjefredaktør i den konservative avisen Le Gaulois.
Alphonse Daudet døde midt under opprullingen av rettsskandalen som er kjent som Dreyfus-saken, men før han døde ga han tydelig uttrykk for at han mente Dreyfus var blitt straffedømt og sendt til Djevleøya med rette – til tross for at Daudet hadde nær forbindelse med forfatteren Émile Zola, som var den som gikk i bresjen for å avsløre justismordet som var begått av et sterkt antisemittisk militærvesen og rettsvesen, og gjenopprette kaptein Dreyfus' ære. Zola holdt likevel en minnetale over Daudet da sistnevnte ble gravlagt på Père-Lachaise-kirkegården i Paris.
Verker[rediger | rediger kilde]
Romaner[rediger | rediger kilde]
- 1868: Le Petit Chose. Histoire d’un enfant, Pierre-Jules Hetzel
- 1872: Tartarin de Tarascon, E. Dentu
- 1874: Femmes d'artistes, Lemerre
- 1874: Fromont jeune et Risler aîné, Charpentier
- 1876: Jack, E. Dentu
- 1877: Le Nabab, Charpentier
- 1878: Les Rois en exil, Dentu
- 1881: Numa Roumestan : mœurs parisiennes, Charpentier
- 1883: L'Évangéliste, Dentu
- 1884: Sapho, Charpentier
- 1885: Tartarin sur les Alpes, Calmann-Lévy
- 1888: L'Immortel, Lemerre
- 1890: Port-Tarascon : dernières aventures de l'illustre Tartarin, Dentu et Guillaume
- 1892: Rose et Ninette, Flammarion
- 1895: La Petite Paroisse, Lemerre
- 1897: Le Trésor d’Arlatan, Charpentier et Fasquelle
- 1898: Soutien de famille, Fasquelle
Fortellinger og novellesamlinger[rediger | rediger kilde]
- Lettres de mon moulin, samling utgitt av Pierre-Jules Hetzel i 1869 og deretter av Alphonse Lemerre, som gjorde samlingen komplett i 1879 ; opprinnelig ble disse «brevene» publisert i ulike aviser:
- Avant-propos (skrevet i 1869 til Hetzels samling)
- Installation et La Diligence de Beaucaire (16. oktober 1868, Le Figaro)
- Le Secret de maître Cornille (20. oktober 1866, L'Événement)
- La Chèvre de monsieur Seguin (14. september 1866, L’Événement)
- Les Étoiles (8. april 1873, Le Bien public)
- L'Arlésienne (31. august 1866, L’Événement)
- La Mule du pape (30. oktober 1868, Le Figaro)
- Le Phare des Sanguinaires (22. august 1869, Le Figaro)
- L'Agonie de la Sémillante (7. oktober 1866, L’Événement)
- Les Douaniers (11. februar 1873, Le Bien Public)
- Le Curé de Cucugnan (28. oktober 1866, L’Événement)
- Les Vieux (23. oktober 1868, Le Figaro)
- Ballades en prose : La Mort du Dauphin et Le Sous-préfet aux champs (13. oktober 1866, L’Événement)
- Le Portefeuille de Bixiou (17. november 1868, Le Figaro)
- La Légende de l'homme à la cervelle d'or (29. september 1866, L’Événement)
- Le Poète Mistral (21. september 1866, L’Événement)
- Les Trois Messes basses (1875, Contes du lundi)
- Les Oranges (10. juni 1873, Le Bien public)
- Les Deux Auberges (25. august 1869, Le Figaro)
- À Milianah (1. februar 1864, Revue nouvelle)
- Les Sauterelles (25. mars 1873, Le Bien public)
- L'Élixir du révérend père Gaucher (2. oktober 1869, Le Figaro)
- En Camargue : Le Départ, La Cabane, À l'espère ! (À l'affût !), Le Rouge et le Blanc et Le Vaccarès (24. juni og 8. juli 1873, Le Bien public)
- Nostalgies de caserne (7. september 1866, L’Événement)
- Contes du lundi, 1873
- Contes choisis, illustration d'Émile Bayard et Adrien Marie, 1883
- Contes choisis : la fantaisie et l'histoire, 1886
- La Fédor, 1897
Andre noveller[rediger | rediger kilde]
- Promenades en Afrique (Le Monde illustré, 27. desember 1862)
- Le Bon Dieu de Chemillé qui n'est ni pour ni contre (legende fra Touraine, L'Événement, 21. juli 1872)
- Le Singe (L'Événement, 12. august 1872)
- Le Père Achille (L'Événement, 19. august 1872)
- Salvette et Bernadou (Le Bien public, 21. januar 1873)
- Le Cabecilla (Le Bien public 22. april 1873 og Le petit moniteur illustré 26. juni 1887)
- Wood'stown, conte fantastique (Le Bien public, 27. mai 1873)
- La Dernière Classe
Skuespill[rediger | rediger kilde]
- 1859: Le Roman du Chaperon rouge, Paris, Mazeto Square, coll. « Ab initio », 2016, 32 p. (ISBN 978-2-919229-33-8)
- 1862: La Dernière Idole, prosadrama i en akt, med Ernest Lépine i hovedrollen. Uroppført på Théâtre de l'Odéon i Paris den 4. februar 1862. Stykket ble en del av det faste repertoaret til teateret la Comédie-Française i 1904
- 1864: Les Absents, med musikk komponert av Ferdinand Poise. Uroppført på Opéra-Comique i Paris den 26. oktober 1864
- 1865: L'Œillet blanc, med Ernest Lépine. Uroppført på Théâtre-Français i Paris den 8. april 1865
- 1867: Le Frère aîné, med Ernest Lépine. Uroppført på théâtre du Vaudeville i Paris den 19. desember 1867
- Lise Tavernier. Uroppført på théâtre de l'Ambigu i Paris den 29. januar 1872
- L'Arlésienne, teaterstykke i tre akter basert på Daudets novelle med samme tittel, tonesatt av Georges Bizet. Uroppført på théâtre du Vaudeville i Paris den 1. oktober 1872
- 1876: Fromont jeune et Risler aîné, teaterstykke i fem akter basert på Daudets roman med samme tittel; teatermanuset var skrevet av Daudet sammen med Adolphe Belot. Uroppført på théâtre du Vaudeville i Paris den 16. september 1876
- 1881: Jack, basert på Daudets roman med samme tittel. Uroppført på théâtre de l'Odéon i Paris den 11. januar 1881
- 1880: Le Nabab. Uroppført på théâtre du Vaudeville i Paris den 30. januar 1880
- 1887: Numa Roumestan, teaterstykke i fem akter og seks tablåer basert på Daudets roman med samme tittel. Uroppført på théâtre de l'Odéon i Paris den 15. februar 1887, og deretter satt opp på théâtre du Gymnase
- 1885: Sapho, teaterstykke i fem akter basert på Daudets roman med samme tittel; teatermanuset var skrevet av Daudet sammen med Adolphe Belot. Uroppført på théâtre du Gymnase i Paris den 18. desember 1885. Skuespillet ble en del av Comédie-Françaises faste repertoar i 1912
- 1895: La Petite Paroisse (1895), skuespill i fire akter og seks tablåer, med skuespilleren Léon Hennique i en av rollene. Uroppført på théâtre Antoine den 21. januar 1901, med André Antoine som regissør
Selvbiografiske verker[rediger | rediger kilde]
- 1888: Trente Ans de Paris, Marpon et Flammarion
- 1888: À travers ma vie et mes livres, Marpon et Flammarion
- 1889: Souvenirs d'un homme de lettres, Marpon et Flammarion
- 1899: Notes sur la vie, Charpentier
- 1929: La Doulou
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Alphonse-Daudet, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Archive of Fine Arts, cs.isabart.org, abART person-ID 72805, besøkt 1. april 2021[Hentet fra Wikidata]
- ^ Babelio, Babelio forfatter-ID 3905[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 12. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Dictionnaire des auteurs de langue d'Oc de 1800 à nos jours, side(r) 103[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Q21006350[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b EB-11 / Daudet, Alphonse[Hentet fra Wikidata]
- ^ Brockhaus Enzyklopädie, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id daudet-alphonse[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 31. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b https://cs.isabart.org/person/72805; Archive of Fine Arts; besøksdato: 1. april 2021; abART person-ID: 72805.
- ^ Charles Dudley Warner, red. (1897) (på en), Library of the World's Best Literature, Wikidata Q19098835, https://www.bartleby.com/lit-hub/library
- ^ Wikipedia på estisk[Hentet fra Wikidata]
- ^ Le Sud ou L'autre (fransk). Aix-en-Provence, Cahors: Édisud. ISBN 2-7449-0509-7. OL 3451117M. Wikidata Q119576728.
- ^ http://data.bnf.fr/ark:/12148/cb118987232; Autorités BnF; besøksdato: 10. oktober 2015; BNF-ID: 118987232.
- ^ a b Dictionnaire des auteurs de langue d'Oc de 1800 à nos jours (fransk). Aix-en-Provence: Félibrige. 2009. ISBN 978-2-9533591-0-7. OCLC 799733938. Wikidata Q118383423.
- ^ CONOR.SI, CONOR.SI-ID 18036579, Wikidata Q16744133
- ^ a b c d «Le moulin de Daudet à Fontvieille - Lettres de mon moulin - Alphonse Daudet». www.avignon-et-provence.com. Avignon et Provence. Besøkt 29. juli 2023. «Symbole de l'écrivain Alphonse Daudet et de son oeuvre, le moulin est ouvert à la visite à Fontvielle. Récemment rénové, il accueille dans son sous-sol un trés joli musée illustrant les oeuvres et les souvenirs d'Alphonse Daudet.»
- ^ «Tartarin of Tarascon by Alphonse Daudet - Everyman No.423, 1961». Country House Library (engelsk). Besøkt 30. juli 2023.
- ^ Cervantes, Biblioteca Virtual Miguel de. «Cervantes : Bulletin of the Cervantes Society of America. Volume IV, Number 1, Spring 1984». Biblioteca Virtual Miguel de Cervantes (spansk). Besøkt 30. juli 2023. «The Sancho-inspired characters overlooked by Flores include the protagonist of Alphonse Daudet's once famous and influential Tartarin de Tarascon (a character who fuses Don Quijote's spirit and Sancho Panza's body), Romilayu in Saul Bellow's Henderson the Rain King, Arsenii in Alexander Solzhenitsyn's August 1914 and others. Disappointing also is Flores' lack of discussion of the Manchegan squire in modern Hispanic —85→ poetry. It is absurd to cite three minor Brazilian poems about Sancho (as Flores does, p. 103) and ignore works like Jorge Guillén's «Dimisión de Sancho» and Gabriel Celaya's «A Sancho Panza».»