Nicolas Boileau-Despréaux

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Nicolas Boileau-Despréaux
Nicolas Boileau-Despréaux
Nicolas Boileau-Despréaux
Født 1. november 1636
Paris
Død 13. mars 1711 (74 år)
Paris
Yrke Dikter, litteraturteoretiker
Nasjonalitet Frankrike Frankrike
Språk Fransk
Periode klassisismen

Nicolas Boileau-Despréaux, vanligvis kalt Boileau, (1. november 163613. mars 1711) var en fransk dikter, litteraturteoretiker og litteraturkritiker. Boileau gjorde mye for å reformere den rådende formen for fransk poesi lik Blaise Pascal gjorde for å reformere prosa. Han var meget preget av den latinske dikteren Horatius. Han er kjent for verkene Satires og Epistles, L'Art Poétique, Le Lutrin og andre, der han gikk til angrep på det han oppfattet som sin samtids dårlige smak. Han var den franske klassisismes forkjemper for sunn fornuft.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Boileau ble født i Paris, ble oppdratt med tanke på en juridisk karriere, men endte opp som skribent og litterat. Etternavnet Despréaux var avledet fra en liten eiendom ved Crosne i nærheten av Villeneuve-Saint-Georges. Han var det femte barnet i en stor barneflokk av Gilles Boileau, en rettskriver i høyesterett. To av hans brødre fikk en del utmerkelse: Gilles Boileau, forfatter av en oversettelse av den greske stoiske filosofen Epiktetos; og Jacques Boileau som ble kannik ved Sainte-Chapelle, og kom med en del verdifulle bidrag til kirkehistorien. Hans mor døde da han var to år gammel; og Nicolas Boileau, som hadde en skrøpelig konstitusjon, synes å ha vært plagd av noe som trengte omsorg.

Boileau vokste opp en enkel lidenskap, «hatet til tåpelige bøker», i henhold til den franske litteraturhistorikeren Sainte-Beuve. Han fikk sin utdannelse ved Collège de Beauvais, og deretter ble han sendt til Sorbonne for å studere teologi, men endret det til jus, og ble advokat i desember 1656. Fra advokatprofesjonen, etter opplevelsen av en kortvarig rettssak, vek han tilbake i avsky, klagde bittert på mengden av sjikane som passerte under navnet av lov og rettferdighet. Hans far døde i 1657, og etterlot ham en liten formue. Det gjorde det mulig å hengi seg til litteraturen.

Nicolas Boileau, maleri av Hyacinthe Rigaud, Musée national du Château de Versailles.

En mann av hans legning følte seg tiltrukket av satiren. Han viste tidlig sans for smidig prosa og solide og åndelige aleksandriner. Hans sju første Satires ble til i årene 1657-1665, og utkom samlet i 1666, etterfulgt av den åttende og niende satire i 1668. I den første, kalt Dikterens avreise, går han løs på det borgerlige samfunns skikker. Han svingte pisken over fromme jansenister og hugenotter, jurister, kjøpmenn og diktere får som fortjent. Andre satire var tilegnet Molière og handlet om rimet og fornuften. Det er en hyllest til komediedikteren som roses som en ypperlig «rimsmed», og spør: «Si meg, Molière, hvor finner du rimet?»[1] En av hans satirer var over kvinner, noe som ga ham flere fiender. En dansk oversettelse av hans tolv satirer kom ut i 1757.

I L’Art poétique, et dikt om diktning, sammenfattet han blant annet den striden som oppstod om scenekunstens former etter Corneilles stykke Le Cid. Samtidig formulerer han et program for en ny dramatikk som på vesentlige punkter bryter med barokkens scenekunst. Han mener at samtidens dramatikere må vende seg til den greske og romerske antikken for å finne både emner, form og personer, og forbilder. Med dette standpunktet la Boileau grunnlaget for den retningen som kalles klassisismen innen fransk og europeisk drama.

I 1677 ble han utsett til kongelig rikshistoriograf, men ble ikke valgt inn i det franske akademi før den 15. april 1684. Han fikk stol 1 etter Claude Bazin de Bezons. Etter et avbrudd på sitt gods i Auteuil, vendte han tilbake til Paris i 1705, og virket da ved Notre Dame, men etter en smedeskrift over jesuittene, Sur l'equivoque, havnet han i konflikt med den katolske kirke, noe som kanskje framskyndet hans død som skjedde i mars 1711.

Estetikk[rediger | rediger kilde]

I 1674 skrev han sitt fremste verk, L'Art poétique og Le Lutrin. Det første ga ham et omdømme som den fremste teoretikeren innenfor den franske klassisismen. Det er en etterligning av Horatius' Ars Poetica og hadde en betydningen nesten uten sidestykke for å kodifisere versekunsten og fremme klassisismens estetikk.

Boileau framførte i L'Art poétique en poetikk som hevdet at diktet skulle utgå fra de tradisjonelt gitte formene og ikke ha til hensikt å endre disse. I språklig henseende var dikterens oppgave å finne det riktige uttrykket, le mot propre. Han tok avstand fra barokkens vilje å overraske og overdrive, og mente at diktet med fornuftens hjelp skulle skape klarhet om naturen. Med naturen forsto han som et sannhetsprinsipp; bare det sanne var det verdt å dikte om, og det sanne var evig. Boileau mente at romerske forfattere fra antikken greide å dikte om naturen, derav betegnelsen klassiker, og tragedien ble den fremste sjangeren ettersom tragedien handlet om høyere samfunnsklasser.

Det franske klassiske dramaets regler ble stadfestet i dette verket da Boileau foreskrev at dramaet skulle holde seg til de tre enheter: rommets, handlingens og tidens enhet. Å bryte mot dette var et stilbrudd, ettersom et drama måtte holde seg innenfor rammen av naturens begrensninger.

Disse ideer ble normgivende i hele Europa, og ble ikke utfordret før med Goethe og romantikken. Mange av ideene som Boileau framførte hadde dog allerede blitt knesatt og hans storhet ligger heller i formuleringen og det gjennomslag som verket fikk. Som forkjemper for sunn fornuft, hevdet han at man skulle dyrke den også i litteraturen og dyrke naturen, det vil si virkeligheten. Uten å vakle stilte han opp den store antikke litteraturen som forbilde. «Intet er vakkert, unntatt det sanne!» lyder en av hans regler. Med sin sikre sans for kvalitet, sin ubestikkelighet, og framstående formuleringsevne ble han banebrytende som litteraturkritiker.[2]

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

  • Les Satires (1660–1668)
  • Épîtres (1669–1695)
  • L’Art poétique (1674) – norsk oversettelse 1967: Diktningens kunst
  • Traité du sublime (1674)
  • Le Lutrin (1674–1683)
  • Dialogue sur les héros de roman (1688)
  • Réflexions critiques sur Longin (1694–1710)
  • Lettres à Charles Perrault (1700)
  • Œuvres de Boileau (1740)
  • Correspondance avec Brossette (1858)

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Beyer, Edvard et al (1972): Verdens litteraturhistorie, bind 4 Klassisismen (skrevet av Hans Sørensen), Oslo, s. 274
  2. ^ Beyer, Edvard et al (1972): Verdens litteraturhistorie, bind 4, s. 272

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Riis, Annie (1994): Satirens tid, ISBN 82-03-17473-6, inneholder gjendiktninger av Boileaus satirer.
  • Shelley, Mary Wollstonecraft, 1797-1851 (1838): «Boileau» i: Lives of the most eminent literary and scientific men of France. London: Longman, Orme, Brown, Green & Longmans.
  • Herbermann, Charles, red. (1913): «Nicolas Boileau-Despréaux» i: Catholic Encyclopedia. Robert Appleton Company.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]