The Skillet Lickers

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

The Skillet Lickers var en musikkgruppe («string band») fra Georgia i USA innen oldtime- og tidlig countrymusikk, aktiv i 1926–34. Den var en supergruppe[1], med erfarne og til dels prisbelønnede musikere. Opprinnelig bestod gruppen av Gid Tanner (vokal, fele), Clayton McMichen (vokal, fele), Riley Pucket (vokal, gitar), Fate Norris (banjo) og McMichens svoger Bert Monroe Layne (fele). Med skiftende sammensetning var gruppen uhyre populær, med minst én millionselger. Etter 1934 forble de fleste av medlemmene aktive som soloartister eller i nye grupper. I tillegg har Tanners etterkommere, med stadig nye medspillere, holdt The Skillet Lickers-navnet i hevd like til i dag (2017). Gruppen bidrog til at Atlanta ble et kraftsenter for tidlig country. Den fikk stor betydning for senere populærmusikk, bl.a. bluegrass.

The Skillet Lickers
TheSkilletLickers.jpg
OpphavNordlige Georgia
Periode1926–1934; senere flere generasjoner etterfølgere
Sjangeroldtime, country
Aktive år
PlateselskapColumbia, Victor/Bluebird
Medlemmer
Gid Tanner
Clayton McMichen
Riley Puckett
Fate Norris
Bert Monroe Layne
Senere Ted Hawkins, Lowe Stokes m.fl.

The Skillet Lickers. Fra venstre bandleder Gid Tanner (fele), Clayton McMichen (fele), Riley Puckett (foran med gitar), Fate Norris (banjo)[2]. Bandet ble dannet av Gid Tanner i 1926 og bidrog til at Atlanta ble et kraftsentrum for oldtime-musikk og tidlig country. The Skillet Lickers forsøkte å perfeksjonere oldtime-musikken, med bl.a. noen av tidens mest prisbelønnede felespillere. Deres versjon av Down Yonder (utgitt 1934) solgte i over 1 mill. eksemplarer.

En liten forhistorie[rediger | rediger kilde]

Clayton McMichen og hans medspillere[rediger | rediger kilde]

Foreldrene til Clayton McMichen (1900–1970) var dyktige musikere. Faren var konsertfiolinist. Men Claytons læremester skal først og fremst ha vært en svart felespiller som gikk under navnet «Uncle». Som niåring skal Clayton ha vunnet en felekonkurranse, men ble vurdert som for ung til å kunne motta premien, sa iallfall hans datter . Han var iallfall et vidunderbarn.[3] Rundt 1918 dannet McMichen gruppen Lick the Skillet – navnet hadde sammenheng med at datidens fattigfolk måtte spise opp maten sin; intet måtte gå til spille. Med seg hadde han Lowe Stokes (fele), Ted Hawkins (mandolin) og gitaristene Riley Puckett – en virtuos – og Mike Whitten. Hawkins var også en prisbelønnet banjoist. Under navnet Old Home Town Boys opptrådte gruppen i radio allerede før WSB i mars 1922 begynte med regelmessige sendinger – kanskje som de aller første countryartistene. Noe senere fikk McMichen med Kasper Malone (1909–2005) med klarinett – et sjelden instrument i country, men McMichen var ingen typisk countrymusiker.

McMichen regnes som en av de aller beste felespillerne innen oldtime og tidlig country. Han var inspirert av jazz, blues og swing. Han var National Fiddling Champion fra 1934 til 1949. Musikklæreren Richard L. Matteson Jr. utropte ham til "Fiddler of the Century"[4]. Også en annen fagmann, Bill Monroe («Gudfaren av bluegrass»), mente han var sin tids beste.

Klovnen blant felespillere[rediger | rediger kilde]

Gid Tanner, kalt klovnen blant felespillere, hvis dystre ansiktsuttrykk på dette bildet ikke gjenspeiler gruppens friske, muntre og humoristiske musikk og opptreden.

Georgia Old-Time Fiddlers' Convention ble første gang arrangert i 1913. Kyllingoppdretteren Gid Tanner (1885–1960) deltok fra starten. Han kunne såvisst spille fele, men er ikke regnes som en virtuos i klasse med McMichen. Alt i 1915 ble han berømmet som klovn, komiker og imitator. Han kunne også variere stemmeleiet mellom dyp bass og høy falsett, og han skal ha kunnet over 2000 sanger i tillegg til at han komponerte sine egne. Under sine forestillinger trakk han fulle hus og ble ofte oppfordret til å gjøre ekstranummere. Han fikk også kontakt med McMichens gruppe og begynte å spille med Riley Puckett. I 1924 spilte de to inn de første country-platene hos Columbia. Året etter hadde Tanner et kortvarig mellomspill med Gid Tanner & His Georgia Boys.

Supergruppen[rediger | rediger kilde]

Det skal ha vært Frank Walker, sjef for Columbias countryavdeling, som tok initiativet til det som skulle bli denne sjangerens første supergruppe. Etter en annen versjon var det Gid Tanner. Sikkert er det at fusjonens skjedde med både Walkers og Tanners velsignelse. Tanner og Pucket gikk iallfall sammen med McMichen (fele), Fate Norris (banjo) og Bert Layne (fele).

Etter forslag fra McMichen tok de navnet The Skillet Lickers. 17. april 1926 spilte de inn sine første åtte melodier. Senere på året kom deres første single, “Bully of the Town”/“Pass Around the Bottle”. Den solgte i over 200 000. På den måten overskygget de Charlie Poole and the North Carolina Ramblers. De hadde slått gjennom året før og var Columbias største stjerner til da. [5]

The Skillet Lickers' modus operandi[rediger | rediger kilde]

SitatWell folks, here we are again the Skillet Lickers, red hot and raring to go. Gonna play you another little tune this morning. Want you to grab that gal and shake a foot and moan. Don’t you let them dance on your new carpet, you make them roll it up. – Clayton McMichen før en fremføring av Soldier's Joy.[6]Sitat

The Skillet Lickers hadde gjerne to sesjoner årlig med plateinnspillinger. Men selv om vi i dag mest kjenner The Skillet Lickers gjennom gamle plater, var ikke platene like viktige i 1920- og 30-årene. Gruppene solgte ikke sine egne plater når de turnerte. Til det var 78-platene altfor tunge og knuselige, i tillegg til at gruppene fikk små royalties i den grad de fikk noen i det hele tatt. Gruppenes viktigste inntektskilde var som regel billettinntekter under turneringene. The Skillet Lickers opptrådte særlig i sørstatene, av og til også i nord. Minst like mye som gruppens musikalske ferdigheter gjorde Tanners klovnerier at de ofte trakk fulle hus. De opptrådte også i radio.

1920-årene[rediger | rediger kilde]

Gruppens sammensetning – fele, gitar og banjo – var typisk for 1920-årene, selv om banjoen var vanligere i North Carolina enn lenger sørpå. «String bands» uten felespiller var rene unntak, med The Carter Family som det mest kjente – men de fleste grupper hadde bare én. The Skillet Lickers mønstret tre, med de mulighetene det gav. To av dem spilte melodien; den tredje med en lavere (dypere) toneart i harmoni med de andre. I sitt felespill var McMichen inspirert av jazz og blues. Den mer konservative Fate Norris forlot gruppen i 1930 og dannet en ny gruppe, The Playboys. En stund spilte Lowe Stokes – også han en fremragende felespiller – i gruppen. Den fremførte en del instrumentaler – f.eks. McMichen's Breakdown. Denne bruken av «breakdown» ble senere overtatt av Bill Monroe, Earl Scruggs og deres etterfølgere innen bluegrass. Monroe var også inspirert av McMichens felespill. En mandolin stemmes som en fele, og Monroe forsøkte å spille mandolin som McMichen spilte fele. I 1950-årene gjenopptok han også The Skillet Lickers' praksis med å ha med tre felespillere[7]. Minst én serie innspillinger, i 1954, ble gjort med tre felespillere[8].

En banjo er mer lydsterk enn fele og gitar, men gjorde mindre av seg hos The Skillet Lickers enn hos f.eks. Charlie Poole og hans gruppe. Etter at Fate Norris forlot gruppen, kunne Tanner overta banjospillet med sin «clawhammer»-stil. Som regel var Puckett førstevokalist, av og til supplert med Tanners falsett – en teknikk som snart ble kopiert av Earl Johnson and His Dixie Entertainers og andre. Melodiene var gjerne raske og muntre, ikke sjelden med et høyere tempo enn i eldre versjoner. Tanners latter kunne forekommer i bakgrunnen. Enkelte ganger ble felespillet supplert med en såvidt hørbar konversasjon – et tegn på en svært samspilt gruppe. Vokalistene mestret også tungegymnastikkens kunst. Her har de fått verdige etterfølgere i bluegrassartister som Bill Monroe, Ricky Skaggs og vår egen Øystein Sunde.

Dobbeltspill[rediger | rediger kilde]

Flere av The Skillet Lickers' medlemmer, særlig McMichen, mente Gid Tanners musikkstil var for gammelmodig, selv om de berømmet hans evner som entertainer[9]. Samtidig som de var med i gruppen, foretok de innspillinger uten Tanner – dels med hverandre, dels med musikere som aldri var innom gruppen. Ofte kom jazz- eller bluespreget tydelig frem i disse innspillingene, likeså i musikken deres etter at The Skillet Lickers var oppløst for godt.

Sent i 1926 opprettet Malone og McMichen en ny gruppe, The Melody Men, hvor de også fikk med Riley Puckett. Trioen fikk bl.a. utgitt Down Yonder[10]. Den ble senere The Skillet Lickers' største hit, ironisk nok etter at McMichen hadde forlatt gruppen for godt. 4. november gjorde likevel McMichen – under pseudonymet Bob Nichols – en innspilling med Tanner, som samme dag gjorde tre innspillinger med sin bror Arthur og Fate Norris. Og alt i mars 1927 fant Gid Tanner igjen sammen med McMichen og Puckett. Malone var også med på The Skillet Lickers' innspilling av “A Day at the County Fair” i 1928[11], med klarinettspill i introen. Han er likevel ikke nevnt i Gid Tanner-diskografien[12], og klarinetten forble en sjeldenhet i countrymusikken. Malone gikk snart sine egne veier, forble aktiv musiker i 77 år og kom dermed med i Guinnes' rekordbok.

Depresjon og utskiftninger[rediger | rediger kilde]

Depresjonen etter krakket i 1929 rammet platebransjen hardt. Bunnen ble nådd i 1932–33. 24. oktober 1931 gjorde The Skillet Lickers sine siste innspillinger med McMichen på laget, med bl.a. McMichen's Breakdown. Deretter dannet McMichen sin egen gruppe, Georgia Wildcats.

I 1934 var den verste depresjonen over. The Skillet Lickers fikk en ny kontrakt med Bluebird, Victors underbruk for billige countryplater. Bare Tanner og Puckett var igjen av de opprinnelige medlemmene. Inn kom Tanners sønn Gordon (fele/mandolin), som for første gang var med på en plateinnspilling 29. mars – og Ted Hawkins, som etter det tidligere samarbeidet med McMichen og Puckett hadde vært innom flere adre grupper. Hawkins' mandolinspill kom til sin rett i f.eks. Kimball Blues. På to dager spilte de inn over 30 melodier. En av dem, Down Yonder, ble faktisk The Skillet Lickers' største hit og en av countrymusikkens største slagere til da, med over 1 mill. solgte.

Repertoaret[rediger | rediger kilde]

Gruppens repertoar var for det meste hentet fra minstrelshowene og for øvrig fra sangskatten som fantes i sørstatene, til dels med røtter tilbake til 1700-tallet. og som de omskapte i sitt eget bilde. En del oldtime-melodier ble gjort kjent (eller mer kjent) nettopp gjennom The Skillet Lickers. De har senere vært gjengangere både innen bluegrass og andre sjangere. Til dem hører Turkey in the Straw, Fly around my pretty little Miss (mest kjent som Shady Grove), Polly Wolly Doodle, ovennevnte Down Yonder – og kanskje Soldier's Joy, som også kan ha nådd bluegrass- og folk-scenen via felespilleren Pendleton Vandiver og hans nevø – Bill Monroe.

Gruppen spilte også egne komposisjoner, som Tanner's Rag, Hawkins' Rag, Tanner's Hornpipe og McMichen's Breakdown.

Navnet[rediger | rediger kilde]

Gruppen gikk under flere navn. The Skillet Lickers er brukt bl.a. i McMichens intro til Solider's Joy [13][14]. På Columbia-platen Bully of the Town er de oppført som Gid Tanner and his Skillet-Lickers with Riley Pucket. Også Gid Tanner's Skillet Lickers og Gid Tanner & His Skillet Lickers with Riley Puckett & Clayton McMichen forekom.[15] I 1929 gjorde de en innspilling under navnet Fate Norris & His Play Boys. I 1931, etter at McMichen hadde forlatt gruppen, blåste de nytt liv i navnet på McMichens tidligere gruppe – Home Town Boys.

Oppløsningen og spillernes senere karrierer[rediger | rediger kilde]

Etter sesjonene i Victors platestudio ble The Skillet Lickers oppløst. De fleste medlemmene fortsatte i nye grupper eller som soloartister, til dels med et skifte i andre sjangere som jazz eller blues. Gid Tanner vendte tilbake til kyllingene, men opptrådte av og til frem til 1960 da han døde senere på året. Clayton McMichen retirerte i 1955, men lot seg overtale til et comeback og var igjen aktiv fra 1964 og nesten til sin død i 1970. Ted Hawkins gjorde noen innspillinger med Riley Puckett i 1935, men la senere opp som musiker. Puckett spilte inn en rekke plater frem til han la opp i oktober 1942 – dels som soloartist, dels med forskjellige medspillere. Han døde i 1946. Fate Norris fortsatte som musiker til 1944, da han falt død om på scenen under en veldedighetskonsert. Lowe Stokes måtte i 1930 amputere en hånd etter en skyteepisode, men ved hjelp av sin medspiller Bert Monroe Layne fikk han utviklet en protese så han kunne fortsette å spille fele. Deretter opptrådte han sporadisk, men mistet etter hvert interessen. Han fikk en ny fele til jul i 1981 og hadde noen opptredener året etter. Han døde i 1983. Layne selv fulgte svogeren McMichen ut av The Skillet Lickers i 1931. Han spilte til 1933 i McMichens gruppe, for så å danne sin egen. På sine gamle dager flyttet han til Kentucky. Han forsøkte å samle sine tidligere medspillere – de som var igjen – i en nyopptreden. 15 innspilte melodier er kreditert Layne[16]. Han døde i 1982.

Etterfølgerne og arven[rediger | rediger kilde]

The Skillet Lickers fikk stor betydning for den senere bluegrass, og dermed indirekte for bluegrass-inspirert musikk som rockabilly og en del senere country. «Ordinær» country fjernet seg riktignok en del fra oldtime-preget da Nashville Sound kom på moten i 1950-årene – med elektriske instrumenter og uten fele. Folk-renessansen fra slutten av 1950-årene av gav imidlertid et visst oppsving for den musikken nettopp The Skillet Lickers var en ledende eksponent for. Et typisk eksempel var New Lost City Ramblers, stiftet 1958. Flere melodier som ble kjent gjennom The Skillet Lickers, f.eks. Polly Wolly Doodle, nådde langt utover oldtime og beslektede musikksjangere.

Innen oldtime fantes og finnes en rekke søskenband, flere far-og-sønn(er)-band – og noe færre mor-og-døtre-grupper. Men også her står Gid Tanner i særklasse. I første omgang hadde han sin bror Arthur som medspiller, deretter sønnen Gordon Tanner. Sønnen dannet senere sitt eget band, Junior Skillet Lickers. Enda senere ble Gids sønnesønn Phil (som ikke må forveksles med sangeren Phil Tanner fra Wales) frontfigur i Skillet Lickers II. Også hans sønn og Gids oldebarn Levi Lowrey – en allsidig musiker – har spilt i eller med dette bandet, som nærmest spilte en slags bluegrass uten kontrabass, men med improvisasjoner..

Fra 1955 av har forskjellige plateselskaper gjenopptrykt en rekke album med originale Skillet Lickers-innspillinger, til dels i samlinger med andre oldtime- og bluegrassmusikere. I 1982 utgav countryartisten Merle Travis og bluegrassartisten Mac Wiseman en dobbelt-LP, The Clayton McMichen Story, til ære for gruppens største felemester.

Annen bruk av Skillet Lickers-navnet[rediger | rediger kilde]

Gid Tanners etterkommere er ikke alene om å holde Skillet Lickers-navnet i hevd:

  • I 1980-årene begynte den unge musikeren Lavay Smith (født 1967) fra California å spille blues, rock og country på kafeer. Senere gikk hun over til klassisk jazz og blues fra 1930-, 40- og 50-årene. Mens Clayton McMichen presenterte The Skillet Lickers som «red hot», dannet Lavay Smith i 1989 gruppen Lavay Smith & Her Red Hot Skillet Lickers. Ellers har gruppen lite til felles med navnebroren. Den har vært godt besatt med messingblåsere i tillegg til trommer, piano og kontrabass.[17]
  • Kelli Lynn and The Skillet Lickers ledes av Kelli Lynn fra Oklahoma og regner seg som en rockabillygruppe[18].

Referanser[rediger | rediger kilde]