Minstrel

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Four-member band in black face make-up playing tambourine, fiddle, banjo and percussion in exaggerated poses.
Detalj fra heftet The Celebrated Negro Melodies, as Sung by the Virginia Minstrels, 1843

Minstrel oppsto på 1800-tallet med omreisende minstrel-trupper som ble svært populære i USA. De reiste rundt med varierte, folkelige show med komiske opptrinn, sketsjer, sirkusaktige innslag, sang og dans. Opprinnelig var det hvite aktører som sminket seg svarte, såkalte blackface, og kledde seg ut som afroamerikanere. De ble fremstilt som dumme, late, overtroiske, men også musikalske. Dette var første gang afroamerikanernes musikk ble fremført utenfor plantasjene og kirkene.
       Minstreltradisjonen utviklet seg videre til vaudeville.

Minstrel-melodier i senere sang og musikk[rediger | rediger kilde]

Noen minstrel-melodier har kjent opphav; andre har ikke. Minstrel-showenes bidrag til USAs sangskatt er betydelig. Mange av melodiene fra minstrel-showene ble brukt i tidlig jazz. Og mange minstrel-melodier er fortsatt populære. De er innspilt eller fremført innen musikksjangre som oldtime (ikke minst ved Gid Tanner and his Skillet Lickers), country, bluegrass, gospel, folk, rock, surf m.fl. I 1943, mens minstrel-tradisjonen sang på siste vers, fikk Bing Crosby utgitt 21 minstrel-sanger i Bing Crosby's Minstrel Song Portfolio, som også er nyutgitt[1]. Teksten er ofte noe endret i ulike versjoner, ikke sjelden ved at rasistiske ord og uttrykk er luket ut. Noen melodier forekommer med helt nye tekster eller som instrumentaler. Noen eksempler på populære minstrel-sanger:

  • Babylon Is Fallen eller Babylon is Fallen is Fallen: The Allegheny Drifters, The Merry Wives of Windsor, Swan Arcade og en rekke andre innen gospel, bluegrass m.m.
  • Blue-Tail Fly (= Jim crack Corn) fikk ny popularitet med Burl Ives i 1940, særlig på folk-scenen. Øvrige innspillinger med bl.a. Johhny and the Hurricanes (instrumental, som Beatnik Fly) 1960 og Mike Adams and the Red Rackets (instrumental, som Foam and Fiberglass) 1963.
  • Dixie: Gid Tanner and his Skillet Lickers 1926, Bing Crosby 1943, m.fl.
  • Oh! Susanna ble skrevet av Stephen Foster i 1848, er blitt blant de mest populære av alle sanger fra USA og forekommer med forskjellige tekster[2]. Den er innspilt av Harry Clinton Browne i 1916, og senere innspilt eller fremført av en mengde andre som The Singing Dogs, The Byrds, The Courthouse Ramblers, Frank Silver acoustic band og James Taylor. Den har også gått igjen i tegnesertier og TV-reklame. Også kjent som Alabama with a Banjo on My Knee eller Banjo on My Knee, og ikke uventet populær også på bluegrass-scenen. Den er ofte fremført i ganske høyt tempo[3], men Tiger Taylor Banjo har laget en forholdsvis langsom vuggevise-versjon.
  • Polly Wolly Doodle: Gid Tanner and his Skillet Lickers 1928 (som Polly Wolly Doo), Shirley Temple 1935, og mange andre. Finnes også i sangboken The Monroe Brothers: Their Life, Their Songs, utgitt av Charlie og Bill Monroe 1937. Boney M 1979 (ny tekst, som Hooray! Hooray! It’s a Holi-Holiday).
  • The Arkansas Traveler: Arkansas' «nasjonalsang» 1949–63, fremført eller innspilt av Gid Tanner and his Skillet Lickers, Bill Monroe and the Blue Grass Boys, Tommy Jerrell og en rekke andre innen oldtime, bluegrass m.m. Film fra 1938 med Alfred Santell som regissør[4].
  • Turkey in The Straw: Gid Tanner and his Skillet Lickers (1928) m.fl.

Referanser[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • «Minstrel Show»', i: Richard Moody (red.), Dramas from the American Theatre 1762–1909. New York: Houghton Mifflin, 1966
  • Joshua Kwesi Aikins: «»Wer mit Feuer spielt… Aneignung und Widerstand – Schwarze Musik/Kulturen in Deutschlands weißem Mainstream». I: Maureen Maisha Eggers, Grada Kilomba, Peggy Piesche, Susan Arndt (Hg.) (2005): Mythen, Masken und Subjekte. Kritische Weißseinsforschung in Deutschland, Münster, ISBN 3-89771-440-X
  • William Edward Bhurghard Du Bois: Black Reconstruction, 1935
  • Noel Ignatiev (1995): How the Irish Became White. Routledge. New York.
  • Alexander Saxton: The Rise and Fall of the White Republic.
  • Andrew Hartman (2006): 'Rassen und Klassen. Aufstieg und Fall der Whitness Studies in den USA. In: iz3w Nr. 292
  • David R. Roediger: The Wages of Whiteness: Race and the Making of the American Working Class. Verso, 1991
  • Nick Tosches: Where Dead Voices Gather. Little, Brown and Company, 2001.
  • Marc A. Bauch (2011): "Gentlemen, Be Seated! - The Rise and Fall of the Minstrel Show. München.