78-plate
78-plate, også omtalt som «skjellakkplate» og «steinkake», er en grammofonplate med riller som inneholdt en analog representasjon av lyd og musikk. 78-platene ble/blir avspilt med 78 omdreininger i minuttet — derav navnet 78-plate. Noen av de eldste 78-platene hadde bare lydopptak på én side, men de fleste hadde lydopptak på begge sidene. Platene ble spilt fra ytterst og innover. De ble vanligvis framstilt av en blanding av det harpikslignende stoffet skjellakk og ulike mineraler.[1]
Materialer[rediger | rediger kilde]
De første platene ble framstilt av mange forskjellige materialer, som hard gummi,[2][3] en blanding av voks og eter.[4] I 1896 oppdaget Fred Gaisberg at skjellakk-baserte plater fungerte bedre enn hardgummi[3] og fra 1897 ble det gått over til en blanding av ca. 1/3 skjellakk og resten mineraler som skifer, kalk, bomullfiber og lignende. Fra da av dominerte skjellakk-baserte plater markedet.[5] Grunnen til at man blandet skjellakk med mineraler var at plater framstilt av skjellakk alene ikke var stabile nok. Det er disse tilsetningsmineralene som fører til at støy ved avspillingen av skjellakkplater.[6] Det reduserte også prisen ved å blande inn andre materialer. Disse platene ble kalt for «skjellakkplater» eller «steinplater», og de gikk lett i stykker, eksempelvis ved å miste en på gulvet.
Platene ble opprinnelig spilt av med en stift av stål. For at stiften skulle passe til formen på rillene ble den framstilt av mykt stål og platene hadde innblandet et slipemiddel som endret stiftens form og stiften måtte derfor skiftes ut etter et visst antall avspillinger. Det ble solgt ekstra stifter i små pakninger, og enkelte platespillere hadde en liten skuff i hjørnet for ekstra stifter, som vist på bildet fra His Master's Voice.
78-platene ble som regel produsert med 10 " diameter, men 12 "-plater fantes også – særlig for klassisk musikk. Men i den tidligste perioden fantes også 7" diameter.
I 1904 forsøkte man å framstille plater av cellulose, men dette materialet genererte enda mere støy under avspillingen enn de skjellakk-baserte platene og ble derfor ingen suksess.[5] Skjellakk ble framstil sørøstlige Asia, men på grunn av japansk okkupasjon av denne delen av verden under andre verdenskrig ble det vanskelig å få tak på skjellakk. Det ble derfor på nytt lett etter andre materialer, som ikke alltid var like holdbare som skjellakk. Skjellakkplater ble produsert for det norske markedet fra begynnelsen av 1900-tallet helt fram til 1958, da grammofonplater produsert i vinyl ble introdusert.[1] Fra da av overtok vinylplatene og skjellakkplatene var historie. Da tok etter hvert vinylplatene med 45 eller 33 omdreininger per minutt over som medietype for lydopptak.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b «78-plater som kulturarv», Nasjonalbiblioteket
- ^ Read, O. og Welch, W.L. (1976): From tin foil to stereo, Howard W. Sams & Co.
- ^ a b «A History of Records», The Record Collector's Resource
- ^ H-Weiss, E. (1930): Phonographes et musique mechanique, Librairie Hachette
- ^ a b «Les disques 78 tours», Radioman 33.
- ^ Dutton, G.F. (1951): Grammophone turntable speeds - What is the best speed for microgrove recording?, Wireless World, s. 227-231.
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
(en) Gramophone records – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- Framstilling og produksjon av skjellakkplater, undervisningsvideo fra 1942.