Shamisen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Geisha fra Tokyo med Shamisen, ca 1870
Kitagawa Utamaro, Flowers of Edo: «En ung dames fortellende sang til Samisen», ca. 1803
Gatemusiker med shamisen i Sydney, Australia

Shamisen eller samisen (japansk: 三味线 ), er et tre-strengs musikkinstrument spilt med et plekter kalt bachi. Uttalen i japansk er vanligvis «shamisen» (i det vestlige Japan, og ofte i kilder fra Edo-perioden: «samisen»), men noen ganger «jamisen» når den brukes som et suffiks (f.eks Tsugaru-jamisen ).

Konstruksjon[rediger | rediger kilde]

Shamisen er like lang som en gitar, men halsen er mye slankere og uten bånd. Den trommelignende avrundete og rektangulære kroppen, kjent som «dō», er oppspent foran og bak med hud, og har form som en banjo. Huden er vanligvis fra en hund eller katt, men i det siste har en spesiell type papir blitt brukt, og nylig har ulike typer plast også blitt prøvd. På huden til noen av de beste shamisene kan man fortsatt se merker etter brystvortene til katten, og plasseringen av disse på shamisen viser at skinnet er sentrert korrekt.[1]

Halsen er vanligvis konstruert slik at det er delt inn i tre eller fire biter som passer ihop og er låst sammen. Faktisk er enkelte konstruert slik at de enkelt kan demonteres og stues bort for å spare plass. Stemmepinnene var tradisjonelt skåret ut av elfenben, men fordi dette har blitt en sjelden ressurs, brukes nå andre materialer som ulike typer av tre og plast.

De tre strengene ble tradisjonelt laget av silke, men nå er nylon mer vanlig. Den laveste ligger inntil en liten forhøyning ved stemmepinnene slik at det skapes en karakteristisk summelyd som kalles «sawari» (noe som minner om summingen i en sitar, som kalles «jivari»). Den øvre delen av dō er nesten alltid beskyttet av et dekke (dōkake), og musikerne har ofte et lite tøystykke (yubikake) på sin venstre hånd for at den skal gli lettere opp og ned på halsen. Det kan også være et dekke (tenjin) på hodet av instrumentet.

Spilling[rediger | rediger kilde]

I de fleste sjangere av shamisen, blir strengene plukket med et stort plekter som kalles bachi, Det er trekantet i fasong og ligner et ginkgoblad. Bachi ble tradisjonelt laget av elfenben, skilpaddeskall, eller horn fra vannbøffel. Imidlertid har noen av disse materialene blir sjeldne, om ikke ulovlige, så i dag blir bachi også laget av tre eller plast. Lyden av en shamisen ligner i noen henseender den amerikanske banjoen, ved at den trommelignende hudbekledde kroppen forsterker lyden av strengene. Som i «clawhammerstilen» til amerikanske banjospillere, blir bachi ofte brukt til å slå både på strengene og huden, og dette skaper en svært perkussiv lyd.

I kouta (小呗, bokstavelig oversatt «kort sang») og noen ganger i andre sjangere, blir shamisen spilt med fingrene.

Shamisen i bluegrass[rediger | rediger kilde]

Bluegrass er én av flere musikkformer som er eksportert fra USA til Japan. Den har slått solide røtter, godt hjulpet av Bill Monroes («gudfaren av bluegrass») Japan-turné i 1974. En virtuos på shamisen, Takeharu Kunimoto (1960–2015), begynte i 2004 en gjenvisitt – en USA-turné hvor han – visstnok som den første – spilte bluegrass med shamisen istedenfor den vanlige bluegrassbanjoen. I bl.a. det østre Tennessee, som ligger i bluegrassens opprinnelige kjerneområde, ble han svært populær.[2] Senere bluegrassartister med shamisen er bl.a. duoene Oyama x Nitta (2 x shamisen)[3] og Cherokee Shuffle (shamisen + banjo)[4].

Stemming[rediger | rediger kilde]

Shamisen spilles og stemmes etter sjanger. Det er et utall stilarter i Japan, og stemming, tonalitet og notasjon varierer til en viss grad.

Det finnes forskjellige stemminger for shamisen, men tre av de mest anerkjente stemmingingene på tvers av sjangere er honchoshi (本 调子), ni agari (二 上がり), og San sagari (三 下がり).

Honchoshi "Honchoshi" betyr "hjemmestemming" eller "basisstemming", og det heter så fordi andre stemminger tar utgangspunkt i denne stemmingen. Her er den første og tredje strengen stemt en oktav fra hverandre, mens den midterste strengen er stemt en kvart over 1. strengen. Et eksempel på dette er D, G, D.

Ni Agari "Ni agari" betyr "hevet to" eller "opp en sekund," og dette viser til det faktum at tonehøyden på den andre strengen er hevet (fra honchoshis kvart), til en kvint Et eksempel på dette er D, A, D.

San Sagari "San sagari," som betyr "senket tre" eller "senket tredje" refererer til stemming av shamisen som honchoshi og så senke tredje streng (strengen med høyest tonehøyde) ned ett helt trinn, slik at instrumentet blir stemt i kvarter. For eksempel: D, G, C.

Notasjon[rediger | rediger kilde]

Vertikalt tabulatur for shamisen, leses fra høyre mot venstre. 3. strengen noteres med vestlige tall, 2. strengen med kinesiske tall og 1. strengen med kinesiske tall med イ foran.
Horisontalt tabulator for shamisen, leses fra venstre mot høyre. Akkurat som ved gitartabulatur, representerer horisontale streker strengene. Plassering på strengen angis med vestlige tall, og noteverdier angis med linjer under

Musikken kan være skrevet med vestlige noter, men tabulatur er mer vanlig. Måter å stemme instrumentet på kan være felles i ulike sjangre, men navnet på hvor man skal trykke (kalles tsubo på japansk) på halsen er det ikke. Derfor blir tabulatorene ulike fra sjanger til sjanger. For eksempel noteres det fra 0 (løs streng) i min'yo-stilen, mens i jiuta- stilen er det kalt etter oktav. Der betyr «1» den løse strengen og den første tonen i oktaven, i neste oktav starter 1 på nytt. Det er også andre navn i Tsugaru-stilen. For å gjøre forvirringen komplett skal noen toner spilles litt lysere i noen sjangere enn i andre, og siden både navnet på posisjonen og posisjonen selv blir ulik for hver sjanger er det vanskelig for en utøver å lese tabulator i en sjanger han ikke har fått grundig opplæring i.

Tabulatur kan skrives i tradisjonell vertikal japansk stil der man leser fra høyre mot venstre, eller i en mer moderne horisontal stil fra venstre mot høyre. Det siste er ganske likt moderne gitartabulatur. I den tradisjonelle stilen brukes kinesiske tegn og eldre symboler for å angi styrkegrader, men elementer fra den vestlige notasjon har også blitt importert som fermate og taktartangivelse.

Referanser[rediger | rediger kilde]

Fotnoter[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Lyd[rediger | rediger kilde]

Video[rediger | rediger kilde]