Katarsis

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Crystal Clear app Volume Manager.pngSnever: Denne artikkelen er snevrere enn hva tittelen skulle tilsi. Katarsis som psykoanalytisk fenomen må også med

Katarsis (gresk: κάθαρσις, katharsis, «renselse») er et begrep som Aristoteles brukte i sin bok Om diktekunsten, der temaer om den greske tragedien analyseres. Begrepet bygger på at en tilskuer gjennom å se f.eks. et tragisk teater eller en tragisk film får utløsning for vonde følelser, og sjelen renses dermed. Aristoteles mente at tragedien renser oss. Definisjonsmessig er katarsis det plutselige følelsesmessige klimaks eller sammenbrudd som består av en overveldende følelse, det være seg følelsen av sorg, empati, glede eller annet, og som etterfølges av følelsen av fornyelse og et nytt liv.

Begrepet har vært et av de mest omdiskuterte ordene i litteraturhistorien.

I filmverdenen brukes begrepet om en films siste og ultimate spenningspunkt. I en film går spennings- og følelsesnivået i bølger, gjerne slik at hvert nye spenningspunkt er mer intens enn det foregående. Det siste, og meste intense, spenningspunktet kalles katarsis.