Burgh

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Den kongelige burgh Culross i Fife med markedskors sentralt i byen.

Burgh (by innenfor bymurer, jf. borg)[1] er en eldre betegnelse på en selvstendig korporativ enhet i Skottland og tildels i nordlige England, vanligvis en by. Den hadde også hadde status som valgkrets (tilsvarende en borough i England). Ordet refererer opprinnelig til en befestet by.[1] En kongelig burgh er en slik by som er grunnlagt etter kongelig charter.

Denne formen for administrativ inndeling eksisterte fra 1100-tallet da kong David I av Skottland opprettet de første kongelige byrgher. Statusen som burgh var stort sett analog med statusen borough i England. Som følge av reorganiseringen av lokalt styresett i 1975 forsvant den praktiske betydningen ved begrepet, men det er fortsatt vanlig at byer som hadde slik status før endringen bruker uttrykket, for å understreke sin historiske betydning. Tittelen «kongelig burgh», som fortsatt benyttes av noen byer, har nå kun seremoniell verdi. De få bosetningene som ikke lenger har bystatus er gjerne ekstra påpasselige med å bruke det gamle uttrykket.

Historie[rediger | rediger kilde]

Motsatt side av burghseglet til Crail, en fiskehavn i Fife.

Den første burgh var Berwick-upon-Tweed. Ved 1130 hadde kong David I etablert andre burgher som Edinburgh, Stirling, Dunfermline, Perth, Dumfries, Jedburgh, Montrose og Lanark.[2] De fleste av burghere som ble gitt charter i hans tid hadde antagelig allerede eksistert som bosetninger. Charter ble kopiert bortimot ordrett fra de som ble benyttet i England,[3] og de tidlige burgher inviterte ofte engelske og flamske bosettere.[4] De var i stand til å gjennomføre tollsatser og bøter på handelsmenn innenfor en region utenfor deres bosetninger.[4] De fleste av de tidligste burghere var på østkysten av Skottland, og de største og rikeste var Aberdeen, Berwick, Perth og Edinburgh, og deres vekst og framgang hadde sin årsak i handelen med det europeiske fastlandet. I sørvest ble Glasgow, Ayr og Kirkcudbright preget av en mindre inntektsgivende skipshandel med Irland og i mindre grad med Frankrike og Spania.[5]

Burgher var typisk sett bosetninger under beskyttelse av en borg og/eller festningsmurer og hadde vanligvis et markedsted med en bred hovedgate eller forbindelsepunkt, markert med hva skottene kalte et mercat cross (engelsk: market cross; norsk: markedkors), foruten havn, lagerbygninger og hus for borgerne og andre innbyggere.[4] Opprettelsen av 16 kongelige burgher kan bli sporet til styret til David I, som styrte i tiden 11241153,[6] og det er påvist 55 burgher ved 1296.[7] I tillegg til de fremste kongelige burgher, kom det i senmiddelalderen baroni-burgher og eklektiske burgher, med 51 opprettet mellom 1450 og 1516. De fleste av disse var langt mindre enn deres kongelige motparter. Som ekskludert fra handel med utlandet fungerte de hovedsakelig som lokale markedsentre og som sentre for håndverkindustri.[5] Burgher var sentre for de grunnleggende håndverksarbeid, inkludert framstilling av sko, klær, tallerken, potter, snekkerarbeid, brød og øl. Det ble vanligvis solgt på markedsdagene.[4] Generelt utførte burgher langt mer lokal handel med deres innland, som de var avhengig av for mat og råmaterialer, enn handel nasjonalt eller med utlandet.[8]

Burgher hadde rett til representasjon i det skotske parlamentet. Under Lovene om union i 1707 ble mange av byene parlamentariske burgher, representert i det britiske parlamentet (etter at de skotske og engelske parlamentene var blitt oppløst ved unionen). Under Folkerepresentasjonsakten av 1832, 32 år etter at de to parlamentene var blitt slått sammen til et britisk, opphørte grensene til burghene for valg til parlamentet å være nødvendige.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b «burgher (n.)» og «borough (n.)», Online Etymology Dictionary
  2. ^ Mackay, J. (1884): The Convention of Royal Burghs of Scotland, From its Origin down to the Completion of the Treaty of Union between England and Scotland in 1707, Edinburgh: Co-operative Printing Co. Ltd, s. 2
  3. ^ Barrow, G. W. S. (1989): Kingship and Unity: Scotland 1000-1306, Edinburgh: Edinburgh University Press, ISBN 074860104X, s. 98.
  4. ^ a b c d MacQuarrie, A. (2004): Medieval Scotland: Kinship and Nation, Sutton: Thrupp, ISBN 0-7509-2977-4, s. 136-140.
  5. ^ a b Mitchison, R. (2002): A History of Scotland, London: Routledge, 3. utg., ISBN 0415278805, s. 78.
  6. ^ Stringer, K. J. (2005): «The Emergence of a Nation-State, 1100-1300» i: Wormald, J., red.: Scotland: A History, Oxford: Oxford University Press, ISBN 0198206151, s. 38-76.
  7. ^ Webster, B. (1997): Medieval Scotland: the Making of an Identity, St. Martin's Press, ISBN 0333567617, s. 122-123.
  8. ^ Wormald, J. (1991): Court, Kirk, and Community: Scotland, 1470-1625, Edinburgh: Edinburgh University Press, ISBN 0748602763, s. 41-55.

Litteratur[rediger | rediger kilde]