Hans Filbinger

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Gå til: navigasjon, søk

Professor dr. jur. Hans Karl Filbinger (født 15. september 1913 i Mannheim, død 1. april 2007 i Freiburg im Breisgau) var en tysk katolsk konservativ politiker (CDU). Han var statsminister i Baden-Württemberg fra 1966 til 1978 og president for Forbundsrådet (og dermed tysk visepresident) fra 1973 til 1974, samt nestleder i CDU. Han var formann for CDU i Baden-Württemberg fra grunnleggelsen i 1971 til 1979, og deretter æresformann frem til sin død. Fra 1979 til 1997 var han president for Studienzentrum Weikersheim, og deretter ærespresident frem til sin død.

Innhold

[rediger] Tidlig liv

Filbinger studerte jus og sosialøkonomi ved Albert-Ludwigs-Universität i Freiburg im Breisgau, i München og i Paris. Han var medlem av den katolske ungdomsorganisasjonen Jugendbund Neudeutschland, som stod det katolske senterpartiet nær og som ble forbudt i 1933. Filbinger spilte en ledende rolle i organisasjonen i Nord-Baden, og oppfordret i april 1933 medlemmene i organisasjonen til å fortsette aktiviteten og formulerte et program for den nærmeste fremtiden. Det fikk følger: Han ble av nazistene stemplet som «politisk upålitelig», og fikk i 1937 vite at han ikke ville kunne få ta den andre juridiske statseksamen dersom ikke stempelet som politisk upålitelig ble fjernet. Dermed var alle karrieremuligheter sperret. Filbinger søkte våren 1937 om medlemskap i NSDAP, og fikk dermed lov å ta sin eksamen. Han tok den juridiske doktorgrad i 1939. I 1940 ble han utskrevet til marinen som vernepliktig og oppnådde i 1943 graden oversersjant. Kort før han ble befordret til løytnant ble han kommandert til militærjustisvesenet som marinedommer. Han skrev siden at dette skjedde mot hans vilje, og at han to ganger hadde søkt seg til ubåtstaben. Filbinger var på samme tid del av den såkalte Freiburg-sirkelen, en gruppe katolske intellektuelle rundt redaktøren Karl Färber. Han deltok også på møter med den antinazistiske forfatteren Reinhold Schneider. Uten at han var klar over det anbefalte to av konspiratorene bak 20. juli-attentatet, Karl Sack og Berthold Schenk von Stauffenberg, at Filbinger skulle gis en stilling i regjeringsapparatet etter et vellykket kupp. Sack og Stauffenberg mente de kunne stole på Filbingers «prinsipielle antinazistiske holdning og lojalitet»[1]. Filbinger var fra 1934 til 1937 også medlem av SA og fra 1933 til 1936 medlem av Det nasjonalsosialistiske tyske studentforbundet, men var et inaktivt medlem i begge disse organisasjonene. Filbinger havnet på slutten av krigen i britisk krigsfangenskap i Norge.

[rediger] Politisk karrière

Filbinger ble medlem av CDU i 1951. Han ble leder for CDU i Sydbaden, og etter sammenslåingen av de fire CDU-lagene i Baden-Württemberg ble han valgt til leder for CDU i Baden-Württemberg i 1971. CDU i Baden-Württemberg var med 45 000 medlemmer det tredje største CDU-laget. På 1970-tallet ble Filbinger valgt til nestleder i CDU og hørte sammen med Alfred Dregger til høyrefløyen i partiet. Han var æresformann for CDU i Baden-Württemberg fra 1979 til sin død, og var medlem av CDUs nasjonale styre til 1981.

I 1960 ble han innenriksminister i Baden-Württemberg i Kurt Georg Kiesingers regjering. Da Kiesinger ble tysk kansler i 1966 etterfulgte Filbinger ham som statsminister i Baden-Württemberg. Det kom til brudd med FDP, men Filbinger dannet en storkoalisjon med SPD. Ved valgene i 1972 og 1976 fikk CDU under Filbingers ledelse absolutt flertall. I Filbingers regjeringstid ble konfesjonsskolen avskaffet og det ble gjennomført en kommunereform.

Filbinger var en sterk motstander av venstreorienterte tendenser i politikken og på universitetene og i skolevesenet. Han var en av de fremste i kampen mot venstreekstrem terrorisme. I motsetning til trendene i andre tyske delstater gikk han mot enhetsskolen og bygget isteden ut Baden-Württembergs tre-skole-system med hovedskole, realskole og gymnasium.

På 1970-tallet nøt Filbinger enorm popularitet som en patriarkal landsfader i Baden-Württemberg.

Fra 1973 til 1974 var Filbinger president for Forbundsrådet. I denne egenskapen var han også den tyske presidentens stedfortreder. I 1978 ble Filbinger av mange nevnt som kandidat til det tyske presidentembedet som skulle besettes på ny i 1979, men «Filbinger-affæren» (se eget avsnitt) satte en stopper for dette.

Filbinger var valgmann i Forbundsforsamlingen (som velger den tyske presidenten) i 1959, 1969, 1974, 1979, 1994, 1999 og 2004.

[rediger] «Filbinger-affæren»

Han trakk seg som statsminister i 1978 i forbindelse med at det oppstod en diskusjon om hans handlinger som marinedommer. Forfatteren Rolf Hochhuth hevdet at han hadde dømt en desertør til døden. Å dømme desertører i krigstid til døden var forøvrig vanlig i de fleste land på denne tiden. I forbindelse med diskusjonen uttalte Filbinger at «det som var rett dengang kan ikke være urett idag». Han viste her til den militære straffeloven, som stort sett hadde vært uforandret siden 1872 og hadde lignende bestemmelser som i andre land. Han påpekte også det ikke hadde kommet til henrettelser av personene han hadde dømt, siden desertørene allerede hadde rømt, og betegnet dommene som fantomdommer. Samtidig viste han til at han hadde fått beskjed fra sin overordnede om å kreve dødsstraff i sakene, og derfor ikke hadde mulighet til å opptre annerledes i sakene det gjaldt. Samtidig har andre soldater og offiserer stått frem og forsvart Filbinger. Løytnanten Guido Forstmeier var tiltalt for Wehrkraftersetzung og risikerte dødsstraff etter å ha snakket nedsettende om nazismen. Forstmeier har fortalt at antinazisten Filbinger reddet livet hans gjennom å trenere og sabotere saken mot ham[2]. Om bruken av dødsstraff mot desertører uttalte Forstmeier i et intervju:

Under annen verdenskrig ble trusselen om dødsstraff i alle arméer i verden regnet som en rettferdig sanksjon ved faneflukt. Naturligvis måtte også disiplinen bevares i den sene krigsfasen, for at de tyske soldatene ikke skulle synke ned i kaos. Våren 1945 reddet den tyske marinen 2,5 millioner flyktninger fra Schlesien, Pommern, Øst- og Vest-Preussen med skip langs Østersjøen, som var blitt avskåret fra å flykte til lands av den røde armé. Dette storartede redningsverket var bare mulig fordi skipsbesetningene og andre deler av marinen bevarte sin disiplin. Hadde deserteringer tatt overhånd ville flere hundre tusen flere mistet livet.[3]

Historikeren Golo Mann snakket om en «mesterlig konsertert hets mot Filbinger»[4].

Allerede fra 1960-tallet ble Filbinger også et mål for Stasis kampanje «Schwarz» (svart), som hadde som mål å sverte vesttyske politikere som kommunistregimet i DDR mislikte. Stasi så på Filbinger som en sentral person i kampen mot kommunismen. Da Filbinger i 1978 ble aktuell som presidentkandidat gikk alarmen i Stasi-hovedkvarteret i Øst-Berlin for alvor[5][6].

Filbinger betegnet seg som rehabilitert, og CDU Baden-Württemberg ser det også slik.

Den jødiske juristen Ernst Hirsch var en stor forsvarer av Filbinger. Han uttalte: Es fehlt der Geist des Emile Zola, der das Unrecht, das man [Filbinger] angetan hat, auf die Gassen schreit.

[rediger] Senere liv

I 1979 grunnla Filbinger den kristeligdemokratisk-konservative tenketanken Studienzentrum Weikersheim, som han ledet til 1997.

På sin 90-årsdag i 2003 ble han æret med en mottagelse i Ludwigsburger Schloss, der de fleste medlemmene av statsregjeringen deltok, bl.a. statsminister Erwin Teufel og forgjengeren Lothar Späth.

Hans Filbinger døde 1. april 2007 i Freiburg im Breisgau. Statsminister Günther Oettinger bestemte at det skulle flagges på halv stang fra offentlige bygninger. Katolsk requiem og statsakt fant sted 11. april. 700 personer deltok i bisettelsen, bl.a. hans etterfølgere som statsminister Lothar Späth, Erwin Teufel og Günther Oettinger, samt innenriksminister Wolfgang Schäuble og CDU/CSUs fraksjonsleder Volker Kauder. «Han var en landsfader i dette store ordets beste betydning», sa statsminister Oettinger ved bisettelsen. Oettinger understreket samtidig at «Hans Filbinger var ingen nasjonalsosialist» og at «det finnes ingen dom fra Hans Filbinger som noen har mistet livet som følge av». Talen utløste en offentlig diskusjon, med sterke meninger på begge sider.

[rediger] Familie

Han var gift med Ingeborg, og hadde fire døtre og en sønn.

[rediger] Utmerkelser

  • Store fortjenstkors med stjerne og skulderbånd av Tysklands fortjenstorden
  • Storkors av Tysklands fortjenstorden
  • Storoffiser av den franske Æreslegionen
  • Grand Prix France-Allemagne
  • Storkors av Republikken Italias fortjenstorden
  • Storkors Isabel la Católica (Spania)
  • Storkors av den brasilianske nasjonalordenen
  • Republikken Egypts orden, 1. klasse
  • Outstanding Civilian Service Award (USA)
  • Æresdoktor ved Universität Ulm
  • Æresdoktor ved Georgia State University, USA
  • Tildeling av tittelen professor fra delstaten Baden-Württemberg
  • Ridder av Ridderordenen av den hellige grav i Jerusalem

[rediger] Litteratur

  • Filbinger, Hans: Die geschmähte Generation. Politische Erinnerungen. Universitas-Verlag, München 1987, ISBN 3-8004-1154-7

[rediger] Eksterne lenker

Wikiquote Wikiquote: Hans Filbinger – Sitater

[rediger] Referanser

  1. ^ [1]
  2. ^ http://www.hans-filbinger.de/index.php?kat=DOKUMENTE&ukat=Guido%20Forstmeier&uukat=Eidesstatt%201995
  3. ^ http://www.national-zeitung.de/Artikel_07/NZ17_X.html
  4. ^ Welt am Sonntag, 26. juli 1987
  5. ^ Wissenschaftliche Reihe des Bundesbeauftragten, Bd. 18, West-Arbeit des MfS, 1999.
  6. ^ Bohnsack-Protokoll, 30.04.1993, trykket i: Die geschmähte Generation 3. opplag: «Die Wahrheit aus den Stasi-Akten», Vorwort zur 3. Auflage I – IX vom Oktober 1993.


Forgjenger:
 Alfons Goppel 		 President for Forbundsrådet
 Etterfølger:
 Alfred Kubel  
Forgjenger:
 første formann 		 Formann for CDU i Baden-Württemberg
 Etterfølger:
 Lothar Späth 
Forgjenger:
 Kurt Georg Kiesinger 		 Baden-Württembergs statsminister
 Etterfølger:
 Lothar Späth 
Forgjenger:
 Viktor Renner 		 Baden-Württembergs innenriksminister
 Etterfølger:
 Walter Krause 
Hentet fra «http://no.wikipedia.org/wiki/Hans_Filbinger»
Personlige verktøy