Hans Filbinger

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Hans Filbinger, 2006

Hans Karl Filbinger (født 15. september 1913 i Mannheim, død 1. april 2007 i Freiburg im Breisgau) var en tysk politiker for det kristeligdemokratiske partiet, CDU. Han var statsminister i Baden-Württemberg fra 1966 til 1978 og president for Forbundsrådet fra 1973 til 1974, samt nestleder i CDU. Han var formann for CDU i Baden-Württemberg fra grunnleggelsen i 1971 til 1979, og deretter æresformann frem til sin død. Fra 1979 til 1997 var han president for Studienzentrum Weikersheim, og deretter ærespresident frem til sin død.

Tidlig liv[rediger | rediger kilde]

Filbinger studerte jus og sosialøkonomi ved Albert-Ludwigs-Universität i Freiburg im Breisgau, i München og i Paris. Han var medlem av den katolske ungdomsorganisasjonen Jugendbund Neudeutschland, som stod Det katolske sentrumspartiet nær og som ble forbudt i 1933. Filbinger spilte en ledende rolle i organisasjonen i Nord-Baden, og oppfordret i april 1933 medlemmene i organisasjonen til å fortsette aktiviteten og formulerte et program for den nærmeste fremtiden. Det fikk følger: Han ble av nazistene stemplet som «politisk upålitelig», og fikk i 1937 vite at han ikke ville kunne få ta den andre juridiske statseksamen dersom ikke stempelet som politisk upålitelig ble fjernet. Dermed var alle karrieremuligheter sperret. Filbinger søkte våren 1937 om medlemskap i NSDAP, og fikk dermed lov å ta sin eksamen. Han tok den juridiske doktorgrad i 1939. I 1940 ble han utskrevet til marinen som vernepliktig og oppnådde i 1943 graden oversersjant. Kort før han ble befordret til løytnant ble han kommandert til militærjustisvesenet som marinedommer. Han skrev siden at dette skjedde mot hans vilje, og at han to ganger hadde søkt seg til ubåtstaben. Filbinger var på samme tid del av den såkalte Freiburg-sirkelen, en gruppe katolske intellektuelle rundt redaktøren Karl Färber. Han deltok også på møter med den antinazistiske forfatteren Reinhold Schneider. Uten at han var klar over det anbefalte to av konspiratorene bak 20. juli-attentatet, Karl Sack og Berthold Schenk von Stauffenberg, at Filbinger skulle gis en stilling i regjeringsapparatet etter et vellykket kupp. Sack og Stauffenberg mente de kunne stole på Filbingers «prinsipielle antinazistiske holdning og lojalitet».[1] Filbinger var fra 1934 til 1937 også medlem av SA og fra 1933 til 1936 medlem av Det nasjonalsosialistiske tyske studentforbundet, men var et inaktivt medlem i begge disse organisasjonene. Filbinger havnet på slutten av krigen i britisk krigsfangenskap i Norge.

Politisk karrière[rediger | rediger kilde]

Filbinger (t.v.) på CDUs landsmøte i 1978

Filbinger ble medlem av CDU i 1951. Han ble leder for CDU i Sydbaden, og etter sammenslåingen av de fire CDU-lagene i Baden-Württemberg ble han valgt til leder for CDU i Baden-Württemberg i 1971. CDU i Baden-Württemberg var med 45 000 medlemmer det tredje største CDU-laget. På 1970-tallet ble Filbinger valgt til nestleder i CDU og hørte sammen med Alfred Dregger til høyrefløyen i partiet. Han var æresformann for CDU i Baden-Württemberg fra 1979 til sin død, og var medlem av CDUs nasjonale styre til 1981.

I 1960 ble han innenriksminister i Baden-Württemberg i Kurt Georg Kiesingers regjering. Da Kiesinger ble tysk kansler i 1966 etterfulgte Filbinger ham som statsminister i Baden-Württemberg. Det kom til brudd med FDP, men Filbinger dannet en storkoalisjon med SPD. Ved valgene i 1972 og 1976 fikk CDU under Filbingers ledelse absolutt flertall. I Filbingers regjeringstid ble konfesjonsskolen avskaffet og det ble gjennomført en kommunereform.

Filbinger var en sterk motstander av venstreorienterte tendenser i politikken og på universitetene og i skolevesenet. Han var en av de fremste i kampen mot venstreekstrem terrorisme. I motsetning til trendene i andre tyske delstater gikk han mot enhetsskolen og bygget isteden ut Baden-Württembergs tre-skole-system med hovedskole, realskole og gymnasium.

På 1970-tallet nøt Filbinger betydelig popularitet i Baden-Württemberg, og ble gjerne betegnet som en «landsfader».

Fra 1973 til 1974 var Filbinger president for Forbundsrådet. I denne egenskapen var han også den tyske presidentens stedfortreder. I 1978 ble Filbinger av mange nevnt som kandidat til det tyske presidentembedet som skulle besettes på ny i 1979, men «Filbinger-affæren» (se eget avsnitt) satte en stopper for dette.

Filbinger var valgmann i Forbundsforsamlingen (som velger den tyske presidenten) i 1959, 1969, 1974, 1979, 1994, 1999 og 2004.

«Filbinger-affæren»[rediger | rediger kilde]

Han trakk seg som statsminister i 1978 i forbindelse med at det oppstod en større diskusjon om hans handlinger som marinedommer.

Affæren begynte med at forfatteren Rolf Hochhuth i et fortrykk fra romanen Eine Liebe in Deutschland gav en svært negativ beskrivelse av Filbinger, og beskrev ham som en «fryktelig jurist» som «selv i britisk krigsfangenskap etter Hitlers død forfulgte en tysk matros med nazilover». Hochhuth mente her matrosen Kurt Olaf Petzold, som i en krigsfangeleir hadde nektet å adlyde en ordre om å gå inn i en brakke og skjelt ut en offiser. Filbinger dømte ham da, 1. juni 1945, til fengsel i seks måneder for ordrenekt og dårlig oppførsel (tyske soldater var på det tidspunktet fortsatt underlagt militær kommando, og ble først dimittert året etter). Filbinger leverte så en klage mot enkelte uttalelser fra Hochhuth, som domstolen forbød og som Hochhuth trakk tilbake.

I tilknytning til denne saken oppstod det imidlertid en større debatt om Filbingers virke som marinedommer under krigen. Dette gjaldt først en desertør som ble dømt til døden, matrosen Walter Gröger, hvor Hochhuth fant dokumenter som viste at Filbinger hadde opptrådt som vikarierende aktor i saken mot ham. Gröger ble henrettet i Oslo 16. mars 1945 visstnok med Filbinger tilstede. I april 1945 ledet Filbinger to nye saker for den tyske krigsretten i Oslo, begge endte med dødsdom in absentia.[2]

I en uttalelse 4. mai 1978 sa Filbinger at det var vanlig i de fleste land i verden på denne tiden å dømme desertører i krigstid til døden og mente at han ikke hadde gjort noe galt i Gröger-saken. Han hevdet også at han «med alle midler» hadde forsøkt å unngå å tjenestegjøre i militærjustisvesenet. I forbindelse med diskusjonen uttalte Filbinger videre at «det som var rett dengang kan ikke være urett idag». Han viste her til den militære straffeloven, som stort sett hadde vært uforandret siden 1872.

Filbinger hevdet videre i et intervju først å aldri ha medvirket ved dødsstraffer som dommer, men senere kom det frem i ARD-programmet Panorama at Filbinger hadde administrert to rettssaker hvor han hadde dømt desertører til døden in absentia. Filbinger selv betegnet disse dommene som «fantomdommer» og hevdet at han ikke hadde hatt mulighet til å opptre annerledes fordi jussen i sakene var klar.

Kritikere av Filbinger mente han fremstod kald, formaljuristisk og uten medfølelse med de pårørende.

På den andre siden stod andre soldater og offiserer frem og forsvarte Filbinger. Bl.a. skal han ha fått tatt opp igjen saken til den katolske militærpresten Karl-Heinz Möbius, som var tiltalt for Wehrkraftersetzung. Også løytnanten Guido Forstmaier, tiltalt for Wehrkraftersetzung etter å ha snakket nedsettende om nazismen, hevdet i flere uttalelser at Filbinger hadde reddet livet hans gjennom å trenere og sabotere saken mot ham.[3]

Filbinger-affæren fant sted samtidig med en opphetet diskusjon om antiterrorlover, og kritikere av Filbinger sammenlignet Filbingers politikk på 70-tallet med hans arbeid som marinedommer.[4]

Filbinger trakk seg som statsminister 7. august 1978 uten å ta selvkritikk for noe, men kritiserte det han kalte en svertekampanje. Hans kritikere derimot mente det var Filbingers egen omgang med disse hendelsene og manglende medfølelse, ikke så mye hendelsene i seg selv, som var mest kritikkverdig.

I årene etter affæren utgav Filbinger en memoarbok der han presenterte sin versjon av saken. I en bok utgitt av de tidligere Stasi-offiserene Günter Bohnsack og Herbert Brehmer het det at Stasi hadde ført en svertekampanje mot Filbinger på 1970-tallet. I Stasis egne arkiver fremgikk det at Filbinger hadde vært et mål for Stasis kampanje «Schwarz», som hadde som mål å sverte vesttyske politikere som kommunistregimet i DDR mislikte, siden 60-tallet. Stasi så på Filbinger som en sentral person i kampen mot kommunismen. Da Filbinger i 1978 ble aktuell som presidentkandidat gikk alarmen i Stasi-hovedkvarteret i Øst-Berlin for alvor.[5][6]

I en anmeldelse av Filbingers memoarbok fra 1987 beskrev historikeren Golo Mann affæren som en «mesterlig konsertert hets mot Filbinger»[7], og mente at Filbinger overhodet ikke hadde hatt noen mulighet til å redde Walter Gröger. Også juristen Ernst Hirsch, som selv ble forfulgt av nazistene for sin jødiske bakgrunn, forsvarte Filbinger.

Filbinger betegnet seg som rehabilitert, og hans parti CDU Baden-Württemberg ser det også slik.

Kritikere pekte derimot på at dommere og aktorer ikke hadde blitt straffet for å kreve eller idømme lavere straff enn deres overordnede hadde gitt ordre om, og mente Filbinger hadde hatt større mulighet til å gi lavere straffer enn han selv hevdet.

Senere liv[rediger | rediger kilde]

I 1979 grunnla Filbinger den kristeligdemokratisk-konservative tenketanken Studienzentrum Weikersheim, som han ledet til 1997.

På sin 90-årsdag i 2003 ble han æret med en mottagelse i Ludwigsburger Schloss, der de fleste medlemmene av statsregjeringen deltok, bl.a. statsminister Erwin Teufel og forgjengeren Lothar Späth.

Hans Filbinger døde 1. april 2007 i Freiburg im Breisgau. Statsminister Günther Oettinger bestemte at det skulle flagges på halv stang fra offentlige bygninger. Katolsk requiem og statsakt fant sted 11. april. 700 personer deltok i bisettelsen, bl.a. hans etterfølgere som statsminister Lothar Späth, Erwin Teufel og Günther Oettinger, samt innenriksminister Wolfgang Schäuble og CDU/CSUs fraksjonsleder Volker Kauder. «Han var en landsfader i dette store ordets beste betydning», sa statsminister Oettinger ved bisettelsen. Oettinger understreket samtidig at «Hans Filbinger var ingen nasjonalsosialist» og at «det finnes ingen dom fra Hans Filbinger som noen har mistet livet som følge av». Talen utløste en offentlig diskusjon, med sterke meninger på begge sider.

Familie[rediger | rediger kilde]

Han var gift med Ingeborg, og hadde fire døtre og en sønn.

Utmerkelser[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Filbinger, Hans: Die geschmähte Generation. Politische Erinnerungen. Universitas-Verlag, München 1987, ISBN 3-8004-1154-7

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Wikiquote-logo.svg Tysk Wikiquote: Hans Filbinger – Sitater

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ [1]
  2. ^ http://www.dagbladet.no/nyheter/2003/09/16/378662.html
  3. ^ http://www.hans-filbinger.de/index.php?kat=DOKUMENTE&ukat=Guido%20Forstmeier&uukat=Eidesstatt%201995
  4. ^ http://www.zeit.de/online/2007/16/filbinger-historie/buerde-vergangenheit-leiter-sommer?page=all
  5. ^ Wissenschaftliche Reihe des Bundesbeauftragten, Bd. 18, West-Arbeit des MfS, 1999.
  6. ^ Bohnsack-Protokoll, 30.04.1993, trykket i: Die geschmähte Generation 3. opplag: «Die Wahrheit aus den Stasi-Akten», Vorwort zur 3. Auflage I – IX vom Oktober 1993.
  7. ^ Welt am Sonntag, 26. juli 1987


Forgjenger:
 Alfons Goppel 
President for Forbundsrådet
Etterfølger:
 Alfred Kubel  
Forgjenger:
 første formann 
Formann for CDU i Baden-Württemberg
Etterfølger:
 Lothar Späth 
Forgjenger:
 Kurt Georg Kiesinger 
Baden-Württembergs statsminister
Etterfølger:
 Lothar Späth 
Forgjenger:
 Viktor Renner 
Baden-Württembergs innenriksminister
Etterfølger:
 Walter Krause