Moskusfe

Moskusfe
Vitenskapelig(e) navn:	Ovibos moschatus Zimmermann, 1780
Norsk(e) navn:	moskusfe, moskus
Hører til:	sauer og geiter, okser, drøvtyggere
Habitat:	arktisk og alpin
Utbredelse:	opprinnelig fra arktisk Canada, Grønland og Alaska
Opprinnelig utbredt i arktisk Canada, Alaska og på Grønland (rødt). Blå områder viser utplasserte populasjoner på 1900-tallet.

Moskusfe (Ovibos moschatus) er et pattedyr som er bemerket for sin lange tykke gulbrune pels og hannens sterke musklignende duft. Dyrene har egentlig mer til felles med sauer og geiter enn med storfe, men hannen kalles okse og hunnen ku. Begge kjønnene har lange kurvede horn.

Beskrivelse

Moskusfeet er vanligvis cirka 2 meter lange, men de kan bli nærmere 2,5 meter. Skulderhøyden er normalt omkring en meter, men hannene kan i noen tilfeller bli opp mot 1,4 meter. Pelsen inkluderer langt beskyttelseshår som nesten rekker til bakken. Et voksent dyr veier vanligvis rundt 200 kg, men enkeltindivider kan bli over dobbelt så tunge. Moskusfe kan leve til de er omkring 25 år gamle. Dette er hurtige dyr med en toppfart på nærmere 60 kilometer i timen.

Om sommeren lever moskusfeet i våte områder, inkludert i elvedaler. De trekker mot høyereliggende områder om vinteren for å unngå dyp snø. De er drøvtyggere og om vinteren må de grave gjennom snøen for å nå ned til maten. Moskusfe er sosiale og lever i en flokk som vanligvis er på rundt 10–20 dyr, men noen ganger over 100. Vinterflokker består av voksne av begge kjønn såvel som unge dyr. Under paringssesongen konkurrerer hannene om dominansen og en voksen okse driver de andre hannene ut av gruppen. Flokkene er kjent for å gå i forsvarsformasjon, en rund sirkel med ungene innerst, når de føler seg truet.

Hunnene når kjønnsmodenhet i toårsalderen og hannene blir kjønnsmodne etter fem år. Svangerskapet varer i 8 måneder, men i enkelte tilfeller også 9. Omtrent alle svangerskap ender med en enkelt kalv. Kalven dier i ett år, men kan spise gress allerede en uke etter fødselen.

Moskusfeet er opprinnelig fra Arktisk Canada, Grønland og Alaska. Den alaskiske bestanden ble utryddet på slutten av 1800-tallet eller begynnelsen 1900-tallet. Moskusfeet har siden blitt reintrodusert til Alaska. Den har også blitt importert til nord-Europa, inkludert Norge og Russland. Til Norge kom moskusfeet i 1932 fra Grønland og har siden også blitt etterfylt. Moskusfeet var nær ved utryddelse ved et punkt, men har kommet seg igjen etter å ha blitt beskyttet mot jakt. Verdens bestand ble i 1999 estimert til å være mellom 65 000 og 85 000 og stigende. Spesielt i områder hvor arten ble introdusert i løpet av 1900-tallet.

Den norske stammen på Dovrefjell består av ca. 280 dyr i mars 2011, ett år tidligere var bestanden 226 dyr. Selv om moskusfe hører hjemme på tørr arktisk gresstundra, ser den ut til å klare seg godt på Dovrefjell.

Moskusfe på Dovrefjell

Men beitene er marginale – lite gress tilgjengelig om vinteren (moskusen spiser kun gress, ikke lav som reinen), og over noe tid må man regne med innavlsdepresjon i en så liten bestand med opphav i et fåtall dyr. Til tross for god ull er den vanskelig å holde som husdyr. Universitetet i Tromsø har noen dyr på Ryøya utenfor Tromsø.

Naturlige dødsårsaker

Få moskusfe blir eldre enn 20 år. Oftest dør de på grunn av næringsmangel når fettlaget i kroppen ikke holder over vinteren. Andre dyr drukner når de går over isen på islagte elver og isen sprekker slik at de faller i vannet. Moskusfeet blir også offer for bjørner, ulver og isbjørner eller dør på grunn av skader som de har fått under kampene ved paringstiden.

Bestand

Moskusku i Järvzoo djurpark i Järvsö, Sverige

Foto: Grön

område	antall individer
Grønland	15 000
Canada	10 000
Alaska	1000
Norge	280
Sverige	7
alle	25 000 – 30 000

Eksterne lenker

Commons: Ovibos moschatus – bilder, video eller lyd

Wikispecies: Ovibos moschatus – detaljert artsinformasjon

• NRK Nett-TV - Ut i naturen: Moskusøya
• Færre moskus på Dovrefjell, Direktoratet for naturforvaltning 30. mars 2007
• «moskusokse», Norsk landbruksordbok