Ærfugl

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Ærfugl
Ærfuglpar, hannen til venstre
Ærfuglpar, hannen til venstre
Vitenskapelig(e)
navn
:
Somateria mollissima
L., 1758
Norsk(e) navn: ærfugl, é, eàand.
Hører til: ærfugler,
andefamilien,
andefugler
Habitat: langs kysten
Utbredelse: se kartet
Utbredelseskart for Ærfugl
Underarter:
  • S. m. borealis
  • S. m. dresseri
  • S. m. faeroeensis
  • S. m. mollissima
  • S. m. sedentaria
  • S. m. v-nigrum

Ærfugl (Somateria mollissima) er en stor kystbunden dykkende sjøfugl og dykkand i andefamilien.

Den norske ærfuglbestanden er på ca. 190 000 par (2004) og er forholdsvis stabil, men bestandsutviklingen varierer mellom de forskjellige deler av landet, og på Svalbard har det vært en bekymringsfull nedgang i bestanden. Ærfuglen er svært utsatt for oljesøl når den skifter vingefjær, en annen kritisk fase er rugetiden da hunnen og eggene er lett bytte for mink, rødrev, oter, kråke, måse og andre predatorer.

Utseende[rediger | rediger kilde]

Ærfuglen har ei gjennomsnittlig kroppslengde på 58 cm og er noe større enn ei stokkand. Ærfugl veier i gjennomsnitt 2,2 kg. Hannen er som regel større enn hunnen. På land kan de se ut som noe treige og klossete fugler, men disse fuglene er dyktige svømmere og dykkere, som selv kommer til rette ved sterk sjøgang. Ærfuglen har et karakteristisk tilspisset hodeform som er lett igjenkjennelig og som skiller den fra de andre andefuglene.

Ærfuglhann i praktdrakt, Borgenfjorden

Ærfuglen har en tydelig kjønnsdimorfisme når det gjelder fjærdrakt. I praktdrakt er hannen overveiende hvit på bryst og rygg. På brystet et fjærene lettere rosafarget. Buken, kroppssidene, bakpartiet, stjerten og issen er svart. Ærfuglhannen er den eneste andefuglen i norsk fauna som har hvit rygg og svart buk. Nakkesidene er grønne. Fra juni-september skifter hannen fjærdrakt og har da et ganske forskjellig utseende fra praktdrakten. Da har den en mørk brunsvart fjærdrakt med stedvise hvite fjærpartier.

Hunnen har en helårig mørk- til gulbrunlignende kamuflerende fjærdrakt med tydelige svarte tverrbånd. Hals og hode mangler tverrbåndene og er dermed kun farget brunt. Nebbet er hos hannen grønnlig imens hos hunnen grønn til brunlig grønn. Øyenfargen hos begge kjønn er brun. Ungfuglen ligner hunnen i fjærdrakt.

Utbredelse og taksonomi[rediger | rediger kilde]

Ærfuglen fins langs kysten av Nord-Amerika, Nord-Europa og Sibir. De europeiske hekkeområdene omfatter hele Fennoskandia, Svalbard, Jan Mayen, Island og den nordlige delen av De britiske øyene.

  • Somateria mollissima mollissima er nominatformen og har sine hekkeområder i Nordvest-Europa.
  • S. m. faeroeensis er den minste underarten og fins kun på Færøyene, hunnen har en noe mer dunkel farge.
  • S. m. borealis er en underart der hannen har en oransjegul-farget nebb og fjærene til hunnen har en mer rødbrun farge. De holder til i arktiske strøk i Nord-Atlanteren, blant annet Svalbard.
  • S. m. dresseri skiller seg fra de andre underartene ved at nebbspissen er bred og avrundet. Denne underarten lever fra Labrador i Canada til Maine i USA.
  • S. m. sedentaria lever i Hudson Bay; hunnen får igjennom mytingen en gråbrun fjærdrakt.
  • S. m. v-nigrum fins fra Nord-Stillehavet til det arktiske Canada. Den er den største underarten, de voksne hannene har ett svart V-merke på hals og kinn.

Populasjonen i norske område[rediger | rediger kilde]

Helgeland er blitt regna som ærfuglens kjerneområde i Norge, den er blitt holdt som «husdyr» på strekninga fra Sommarøy i Troms til Vikna i Nord-Trøndelag. Mesteparten fins nord for Stad. Størrelsen på den norske populasjonen av ærfugl er estimert til omtrent 190 000 par (2004). Utviklinga av bestanden har variert mellom de ulike delene av landet, et grunntrekk er fall i populasjonen i nord og stabilitet og økning i sør. I en rapport fra NINA i 2002 kom det frem at det er observert en signifikant negativ utvikling mellom Saltfjorden og Smøla. Dette samsvarer med utviklinga som har blitt observert i bestanden av hekkende par i området.[1]

På Svalbard har det vært et bekymringsfullt fall i populasjonen. Der er fuglen spesielt utsatt for uro og predatorer som polarmåse og fjellrev. I 1989 var forekomsten estimert til ca. 20-25 000 par.

Levevis[rediger | rediger kilde]

Om lag 40 % av hunnene lever i parforhold om vinteren, hannene tar seg av og beskytter hunnen slik at hun er i god form til våren. I mars

Ærfugl, Oslofjorden ved Fuglevik i Østfold, mars 2014

begynner paringssesongen og hannene kurtiserer hunnene med det velkjente «a-oh! a-oh!» som kan høres langs kysten og inn i fjordene om våren.

De første hunnene går iland for å starte eggleggingen i april-mai. Kort tid etter forlater hannene hekkeområdet og drar til mytingsområdene. Reiret legges på bakken hvor hunnen lager en fordypning som gjerne kles med lyng og tare, i løpet av rugingen forer hunnen reiret med dun som hun napper fra brystet.

Ærfuglunger i Borgenfjorden, juli 2004

Ærfuglen legger 4–6 egg og rugingen varer 25–28 døgn, hunnen trykker hardt på reiret og er lett bytte for predatorer som mink og rev hvis de finner reiret. For å unngå predasjon er reirene ofte på holmer og små øyer. I løpet av rugetiden tar ikke hunnen til seg føde og taper om lag 1/3 av kroppsvekten.

Etter klekking tar hunnen ungene ned til fjæra hvor de lever av tangsprell og andre smådyr de finner i vannet. Her kan de få selskap fra andre hunner med og uten unger.

I en 3–4 ukers periode i juli–september feller andefugler de ytre vingefjærene og kan ikke fly. I denne myteperioden er fuglene sårbare og samles gjerne på steder hvor de er beskyttet. Typiske mytingsområder er rundt holmer og skjær ytterst på kysten, men det er også mange som myter inne i fjorder som Trondheimsfjorden.

I oktober samles ærfuglene på sine tradisjonelle overvintringsplasser. Gode overvintringsplasser er ikke mer enn 15–20 meter dype og har gjerne litt strøm da dette gir gode vekstvilkår for byttedyrene. På gode steder kan det være flokker på flere hundre ærfugl som overvinter. I Trondheimsfjorden er det også mange ærfugl fra Østersjøen som overvintrer.

Næring[rediger | rediger kilde]

Ærfuglene er gode dykkere som spiser bunndyr som blåskjell, sjøstjerner, krabber, kråkeboller, børstemark osv. De kan dykke ned til 30 meter og dykk varer fra 30 sekunder til 1,5 minutt. Under dykkingen «flyr» den gjennom vannet med kjappe, rykkvise vingeslag. Ærfuglene kan også gå på bunnen. Når dykket er ferdig lar ærfuglen seg flyte passivt opp som en kork.

Matbehovet er stort, dagsbehovet hos en voksen fugl er hele 2300 kJ (555 kcal) som tilsvarer ¼ av behovet til en voksen person. Ærfuglen må ta med større byttedyr til overflaten hvor de bearbeider maten ved å knuse skjell, rive av klør og så videre, her er de utsatte for at måker stjeler maten – kleptoparasittisme.

Edderdun[rediger | rediger kilde]

Edderdun

Dunet ærfuglen fôrer reiret sitt med er mykt, og er derfor mye ettertraktet som fyll i dyner og lignende. Edderdun skiller seg fra andre typer ved at de ikke har stilk, men mothaker som hekter seg i hverandre, slik at de danner en myk, sammenhengende dott.

Dunsanking har vært en viktig næringsvei langs kysten, og fugler og menneske har utviklet et samspill som begge har nytte av. Man lokker fugler til seg ved å bygge tørre skjul av stein eller tre. Tørka tang formet som reir tiltrekker også fuglene, og hindrer i tillegg at de blander mose og gras i dunet. Menneske lager så lite bråk som mulig når fuglene slår seg til i reira, og opptrer senere som voktere mot rovdyr. Når fuglene forlater reira blir duna samlet sammen, renset og brukte som fyll.

Det drives fortsatt noe ærfuglrøkt i Norge. På Island er næringa mer industrialisert; der blir tusenvis av fugler gjerda inn mot rovdyr og dunet renset med maskin. Et reir gir om lag 15 gram dun, til ei dyne går det med 1 kg dun slik at det trengs 60–70 reir til ei dyne.

Historie[rediger | rediger kilde]

E-hus på Lånan, Vega

Ærfuglen kan være ett av de eldste husdyra i Norge. Arkeologer har funnet spor etter ærfugl i kjøkkenmottinger fra steinalderen og på helleristninger i Nord-Norge, og rester av dun som dynefyll fra senere tider, blant annet i Osebergfunnet.[2]

I vikingtida var egg og dun handelsvare, noe Ottar fra Hålogaland fortalte om. Egils saga beskriver Torolv Kveldulvsson som eier av eggvær. Sagaen om Olav den hellige forteller at krangel om et delt utvær der ærfugler holdt til førte til at Hårek på Tjøtta brente Grankjell på Dønna inne; sønnen til Grankjell drepte deretter Hårek som hevn.

Det fins videre skriftlige kilder tilbake fra 1400-tallet og senere om verdien av egg- og dunvær for de brukene som hadde bruks- eller eigedomsrett på slikt. Dunet steig i verdi på 1500-talet, da det ble vanlig med dyner enn med skinnfeller i senga, og rikfolk over hele Europa krevde edderdun i sengetøyet sitt. Ofte tilhøyrde dunet væreierene; husmenn hadde plikt til å sanka det for de, eller betalte en del av leia si i dun. I 1900 ble det produsert rundt ett tonn edderdun på Helgeland.

Utviklinga av kunstfiber og gåsehold i stor stil førte til mindre etterspørsel etter det kostbare dunet. Synet på edderdun som den ypperste formen av luksus har likevel holdt seg ved lag. For ei dyne kan produsenten få opptil 40 000 kroner, men utsalgsprisen varierer fra 20 000 kroner til 40 000 kroner (2013).

Jakt[rediger | rediger kilde]

I Norge kan ærfugl jaktes på i Østfold, Vestfold, Buskerud, Telemark, Aust-Agder og Vest-Agder i perioden 1. oktober til 30. november til og med 2016.[3]

Vær obs på at ærfugl-hunnen kan forveksles med stokkand-hunnen, men ærfugl-hunnen har høyere og spissere nebb enn stokkand-hunnen.

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: Somateria mollissima – bilder, video eller lyd
Wikispecies-logo.svg Wikispecies: Somateria mollissima – detaljert artsinformasjon