Det romerske kongedømme

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Romerske kongedømme)
Gå til: navigasjon, søk
Det romerske kongedømme
Regnum Romanorum
She-wolf suckles Romulus and Remus.jpg
I følge legenden ble Roma grunnlagt av Romulus og Remus, i 753 f.Kr., som skal ha blitt oppfostret av en ulv
Språk: Latin
Hovedstad: Roma
Styringsform: Konstitusjonelt monarki
Statsoverhode: Konge
Styringsorgan: Romerske senatet
Regjeringssjef: Kongen
Etablert: 753 f.Kr.
Oppløsning: 510 f.Kr.
Første konge: Romulus (753 f.Kr. - 717 f.Kr.)
Siste konge: Lucius Tarquinius Superbus (535 f.Kr.510 f.Kr.)
Foregående stat: Ukjent, trolig Alba Longa eller Troja
Etterfølgende stat: Den romerske republikk

Det romerske kongedømmet (latin Regnum Romanum) var det monarkiske styret av byen Roma og dets territorier. Det er lite man kan fastslå med sikkerhet angående romerske kongedømmet, da skriftlige opptegnelser fra denne tiden ikke lenger eksisterer. Historien til kongedømmet ble skrevet i løpet av republikken og keisertiden, og er hovedsakelig basert på legendariske fortellinger. Det romerske kongedømmets historie begynte imidlertid med Romas grunnleggelse, tradisjonelt datert til år 753 f.Kr., og endte med etableringen av republikken ca. år 509 f.Kr.

Romas fødsel[rediger | rediger kilde]

Det som til slutt ble det veldige romerske imperium, begynte som en enkel bosetning på Palatinerhøyden langs elven Tiber i sentrale Italia. Elven var seilbar opp til dette stedet, hvor det var et vadested, og hvor elven kunne krysses. Palatinerhøyden og åskammene rundt den fungerte som et sted som lett kunne forsvares, samtidig som det var vide, fruktbare marker rundt. Alle disse heldige omstendighetene bidro til byens suksess.

I romerske legender fortelles det om grekernes krig mot Troja, hvorfra den trojanske prinsen Aineias seilte over Middelhavet til Italia og grunnla byen Lavinium. Hans sønn Iulus grunnla byen Alba Longa. Fra Alba Longas kongefamilie kom tvillingene Romulus og Remus, som grunnla byen Roma i 753 f.Kr.

Den tradisjonelle redegjørelsen for romersk historie har blitt formidlet for ettertiden av forfattere som Titus Livius, Plutark, Dionysios fra Halikarnassos, og andre. Den forteller at i de første århundrene til Roma ble byen styrt av syv etterfølgende konger. Den tradisjonelle kronologien, slik den er blitt samlet av Marcus Terentius Varro, tildeler 243 år for deres regimer, et gjennomsnitt på minst 35 år (mye lengre enn noe annet historisk dokumentert kongedynasti). Denne kronologien er stort sett blitt avvist, blant annet på grunnlag av Barthold Georg Niebuhrs forskning. Gallernes invasjon førte til at alle de historiske opptegnelsene i Roma ble ødelagt da de herjet byen etter slaget ved Allia i år 390 f.Kr. i henhold til Varro, skjønt i henhold til den greske historikeren Polybios skjedde slaget i året 387 eller 386 f.Kr. Av den grunn eksisterer det intet samtidig dokument fra kongedømmet, og alle opptegnelser om kongene må derfor bli behandlet med varsomhet.[1] Arkeologiske spor støtter dog at en bosetning ble grunnlagt i Roma på midten av 700-tallet f.Kr.

Politiske institusjoner[rediger | rediger kilde]

Romas gamle kvartal.

I løpet av Romas første år ble byen styrt av et monarki av konger (latin rex). Kongene, ikke inkludert den legendariske Romulus som fikk posisjonen ved å være byens mytiske grunnlegger, ble alle valgt av Romas befolkning på livstid og hvor ingen av kongene trengte å støtte seg på militærmakt for å skaffe seg tronen. Selv om det ikke er noen referanser til at kongeverdigheten gikk i arv ved valget av de fire første kongene, begynte kongeverdigheten å gå i arv gjennom den tidligere kongens kvinnelige familiemedlemmer fra den femte kongen, Tarquinius Priscus. Av den grunn kunne antikkens historikere hevde at kongen ble valgt på grunn av sine personlige egenskaper, og ikke på grunn av avstamming.

Historikerne i oldtidens Roma har hatt problemer med å avgjøre hvilken makt kongene hadde siden de referer til makten deres republikanske motparter hadde: Konsulene. En del moderne forfattere antar at den høyeste makt i Roma lå i hendene på folket og at kongen kun var øverste leder for senatet og folket. Andre antar at kongen hadde eneveldig makt og at senatet og folket kun hadde mindre makt til å begrense hans avgjørelser.

Det som er sikkert er at kongen alene hadde retten som auspice på vegne av Roma som den ledende Augur, og ingen offentlige gjøremål kunne utføres uten at gudenes vilje ble gjort kjent gjennom disse jærtegnene. Folket kjente kongen som en megler mellom dem og gudene og så derfor på kongen med religiøs ærefrykt. Dette gjorde kongen til leder for den nasjonale religion og øverste religiøse leder. Han hadde kontrollen over den romerske kalender, utførte alle religiøse seremonier og utnevnte mindre religiøse embeter og embetsmenn. Det var Romulus som innsatte augurene og ble antatt å ha vært den beste auguren av alle. På samme måte innsatte kong Numa Pompilius pontifexene og utviklet gjennom den grunnlagene for den religiøse læren i Roma.

Utenfor sin religiøse autoritet ble kongen gitt øverste militære og dømmende autoritet gjennom bruken av imperium. Kongenes imperium ble gitt på livstid og beskyttet ham fra å bli stilt for retten for sine gjerninger. Han var den eneste som hadde imperium i Roma på den tiden, og dette førte til at han hadde full kontroll som kommandant over alle Romas legioner. I tillegg eksisterte ikke lovene som beskyttet borgerne mot misbruk fra magistrater som hadde imperium i tiden under kongene.

Kongens imperium gav ham både militær makt i tillegg til at det kvalifiserte ham til å felle dom i alle saker som øverste dommer i Roma. Selv om han kunne utnevne pontifexer som mindre dommere i noen saker, hadde han suveren autoritet i alle saker som ble ført frem for ham, både sivile og kriminelle. Dette gjorde kongen suveren både i krig og fred. Et råd hjalp kongen i alle saker, men dette rådet hadde ikke makt til å kontrollere kongens beslutning. Mens noen forfattere antar at der ikke var noen form for appell på kongens beslutninger, antok andre at et forslag til appell kunne legges frem for kongen av patrisiere under et møte i Cauriate-forsamlingen.

Kongen hadde også makten til enten å utnevne eller nominere alle embetsmenn. Kongen ville utnevne en Tribunus Celerum til å tjene som tribun over ramnes-stammen i Roma, men også som kommandant over kongens personlige livvakt i likhet med den romerske keiser og pretorianergarden. Kongen måtte utnevne tribunen etter at han overtok makten og tribunen forlot embetet når kongen døde. Tribunen var nestkommanderende etter kongen og hadde også makten til å sammenkalle Curiate-forsamlingen og legge lovforslag frem for den.

Et annet embete utnevnt av kongen var Praefectus Urbanus som fungerte som byens vokter. Når kongen var borte fra byen, hadde prefekten hele kongens makt og muligheter, han hadde til og med imperium mens han var i byen. Kongen fikk til og med makten til å være den eneste personen med rett til å utnevne patrisiere til senatet for å fungere som senatorer.

Under kongene hadde senatet og Curiate-forsamlingen veldig lite makt og autoritet, De var ikke uavhengige forsamlinger med rett til å møtes og diskutere statens spørsmål. De kunne bare kalles sammen av kongen og kunne bare diskutere sakene kongen la frem for dem. Mens Curiate hadde makt til å godkjenne lover lagt frem av kongen, var senatet bare et æresråd for kongen. De kunne gi kongen råd om hans gjøremål, men hadde ingen midler til å hindre ham fra å gjøre noe. Det eneste kongen ikke kunne gjøre uten godkjennelse i senatet, var å erklære krig mot andre nasjoner.

Symbolene for kongen i Roma var tolv lictorer som hevet fasceser med økser, retten til å sitte på en curule-stol, den purpurfargede kappen (Toga Picta), røde sko og en hvit diadem (krone) rundt hodet. Av disse symbolene var den viktigste den purpurfargede kappen og i alle år etter i Europa har purpur vært en farge forbeholdt kongen.

Senatet[rediger | rediger kilde]

Vanlige uttrykk under Romerriket
Rmn-military-header.png Romerske kongedømme
(753 f.Kr.–510 f.Kr.)
Romerske republikk
(510 f.Kr.–27 f.Kr.)
Keiserriket
(27 f.Kr–1453 e.Kr)
Principatet Dominatet
Vestromerriket Østromerriket
Magistrat
Konsul Pretor
Kvestor Promagistrat
Aedil Tribun
Censor Guvernør
Ekstraordinære magistrater
Diktator Magister equitum
Triumvirat Decemviri
Vanlige titler og betegnelser
Pontifex Maximus Legatus
Dux Officium
Prefekt Vicarius
Vigintisexviri Liktor
Magister militum Imperator
Princeps senatus Keiser
Augustus Caesar
Tetrarki Ridder
Politiske institusjoner
Senatet Cursus honorum
Folkeforsamlingene Kollegialitet
Romerretten Romersk borger
Imperium Concilium Plebis
Representasjon av det romerske senatet.

Romulus etablerte senatet etter at han hadde grunnlagt Roma ved å håndplukke de mest edle menn (de av rikdom og med legitime hustruer og barn) for å tjenestegjøre som byens råd. Som sådan var senatet kongens veiledende råd. Senatet besto av 300 senatorer, og hvor 100 senatorer representerte hver av de tre oldtidsstammene av Roma: stammene Ramnes (latinere), Tities (sabinere), og Luceres (etruskere). Innenfor hver stamme ble en stamme valgt for hver av stammens ti curiæ («samling av menn», egentlig en form for underavdeling). Kongen hadde enerett i å utpeke senatorene, men dette valget ble gjort i henhold til gammel skikk.

Under monarkiet hadde senatet liten makt og autoritet da kongen hadde det meste av den politiske makten. Ledefunksjonen av senatet var å tjene som kongens råd og være hans lovgivende koordinator. Straks en lovgivning foreslått av kongen hadde passert Comitia Curiata (se nedenfor), kunne senatet enten akseptere den som lov eller nedlegge veto. Kongen kunne, etter sedvane, søke råd hos senatet i betydelige saker, men det var uansett opp til ham til å beslutte hvilke saker, om noen, og han var fri til å akseptere eller avvise deres råd etter eget forgodtbefinnende. Kun kongen hadde makt og myndighet til å kalle sammen senatet, unntatt under interregnum (avbrudd) hvor senatet hadde myndighet til sammenkalle seg selv.

Valget av kongen[rediger | rediger kilde]

Når en konge døde gikk Roma inn i en periode av interregnum (avbrudd). Statens øverste makt lå da i senatet som var ansvarlig for å finne en ny konge. Senatet ville komme sammen og peke ut en av sine egne medlemmer, en interrex (latin flertall, interreges, var bokstavelig en hersker «mellom konger», og en midlertidig regent), for å fungere i en periode av fem dager med den eneste hensikt å nominere Romas neste konge. Etter denne tiden ville interrex utpeke (med senatets godkjennelse) en annen senator for ytterligere fem dager. Denne prosessen ville fortsette inntil en ny konge var blitt valgt. Straks interrex fant en passende kandidat for kongedømmet ville han bringe kandidaten fram for senatet og senatet ville betrakte ham. Om senatet aksepterte kandidaten ville interrex sammenkalle Comitia Curiata og fungere som denne forsamlingens president i løpet av valget av kongen.

Folket i Roma kunne enten akseptere eller forkaste kandidaten når han ble foreslått for Curiate. Dersom han ble akseptert, overtok ikke den valgte kongen embetet umiddelbart. To andre handlinger måtte gjøres unna før han ble gitt full kongelig autoritet og makt. Først var det nødvendig å skaffe seg guddommelig godvilje blant gudene gjennom auspicene, siden kongen var øversteprest i Roma. Denne seremonien ble utført av en augur som førte kongekandidaten til sitadellen hvor auguren plasserte ham på et steinsete, mens folket ventet nedenfor. Dersom han ble funnet verdig, annonserte auguren at gudene hadde gitt fordelaktige tegn og bekreftet dermed kongens prestelige karakter.

Den andre gjerningen som måtte utføre var å gi kongen imperium. Curiates tidligere stemme hadde bare bestemt hvem som skulle bli konge, og hadde gjennom denne handlingen ikke gitt ham den nødvendige makten han trengte. Kongen foreslo så selv til Curiate en lov som gav ham imperium. Grunnene for denne doble avstemningen er klar nok. Imperium kunne bare gis til en person som gudene hadde funnet verdig. Det var derfor nødvendig først å bestemme hvem som var personen som var i stand til å motta imperium og når han ble funnet verdig av gudene, kunne han gis imperium gjennom en egen avstemning.

Teorien var at folket i Roma valgte sin leder, men senatet hadde mest kontroll over prosessen.

Comitia Curiata[rediger | rediger kilde]

Comitia Curiata var den eneste lovgivende institusjon under monarkiet. Forsamlingen var sammensatt på grunnlag av de første romerske familiene, eller mer nøyaktig, på grunnlag av de tretti opprinnelse patrisiske (adelige) klanene. Den var delt opp i 30 curiæ med 10 curiæ for av stammene Ramnes, Tities, og Luceres. Sammensetningen av curiæ besto av de gens (se nedenfor) som delte felles bånd. Alle medlemmer av en curiæ hadde tillatelse til å stemme. Flertallet av stemmene innenfor curiæ bestemte den samlete stemmen. Et flertall av curiæ bestemte forsamlingens samlede syn

Slik tilfellet var med senatet hadde forsamlingen liten makt og var ikke uavhengig. Forsamlingen kunne bli sammenkalt kun av rex eller av interrex. Imidlertid på den første måned av måneden (kalends) og på slutten av den første uken av måneden (nones) var forsamlingen tilstede for å høre kunngjøringer som angikk kalenderen. Kun rex eller interrex kunne foreslå lovforslag som ble gitt til forsamlingen, og det var ikke tillatt å diskutere saken, kun stemme med tommelen opp eller ned til forslaget. Forslagene til rex eller en erklæring om krig var de eneste sakene som ble stemt over i forsamlingen. De fleste lovforslag som rex var krevet å søke godkjenning fra forsamlingen handlet om sakene og organiseringen av gens (flertall gentes, en klan, kaste, eller gruppe av familier som delte felles navn eller tro på en felles stamfar).

Romas legendariske konger[rediger | rediger kilde]

Romulus' kongedømme[rediger | rediger kilde]

Ruiner på Palatinerhøyden hvor Romas legendariske grunnlegger anla byen.

Romulus var ikke bare Romas første konge, men også byens grunnlegger. I år 753 f.Kr. begynte Romulus å bygge byen på Palatinerhøyden. Etter at Roma var grunnlagt inviterte han kriminelle, bortrømte slaver, flyktninger og andre uønsket og brysomme mennesker ved å tilby dem asyl. På dette viset befolket han fem av Romas syv høyder.

For å skaffer kvinner og hustruer til sine beboere inviterte han nabostammen sabinere til en festival hvor han stjal stammens kvinner og førte dem tilbake til Roma, og kvinnerovet blir husket som Voldtekten av sabinerkvinnene. Etter en påfølgende krig med sabinerne kunne Romulus føre de to stammene, sabinerne og romerne, inn under en hersker.

Kvinnerovet av sabinerkvinnene (maleri av Nicolas Poussin)

Romulus oppdelte folket i Roma mellom de som var krigere og de som ikke var det. Krigerne ble romernes legioner bestående av 6000 infanterister og 600 kavalerister. De øvrige ble byens borgere og ut av disse valgte Romulus 100 av de mest edle menn til å tjenestegjøre som senatorer i en rådgivende forsamling for kongen, det romerske senatet. Disse mennene kalte han for patrisiere og deres etterkommere skulle ble republikkens adel og elite. Med unionen mellom romerne og sabinerne la Romulus ytterligere 100 medlemmer til senatet.

Også under Romulus' regime ble Comitia Curiata opprettet. Til å danne grunnlaget for denne forsamlingen delte Romulus folket i Roma inn i tre stammer: en for romerne, en andre for sabinerne og en tredje for alle andre. Hver stamme valgte ti representanter, kjent som curiæ, til å danne en valgstemme. Romulus ville deretter sammenkalle Comitia Curiata og legge fram forslag fra enten ham selv eller senatet for denne forsamlingens bekreftelse. Alle forslag som passerte var enten enstemmig vedtatt eller enstemmig avslått da flertallet av Comitia Curiata ble betraktet som meningen til hele Comitia Curiata.

Etter 38 år som konge av Roma hadde Romulus kjempet i flere suksessfulle kriger, utvidet Romas kontroll over hele Latium og mange omliggende området. Romulus instituerte også augur som en del av den romerske religionen. Romulus ville bli husket som tidlige Romas største erobrer og som en av de menn med mest pietas (en romersk dyd) i Romas historie. Etter at han døde 54 år gammel ble han helliggjort som krigsguden Quirinus og tjenestegjorde ikke bare som en av Romas tre hovedguder, men også som den guddommelige legemliggjøringen av Roma selv.

Numa Pompilius’ kongedømme[rediger | rediger kilde]

Numa Pompilius bygget tempelet for den tohodete guden Janus i Roma, men dørene til tempelet var aldri åpne for Numa gikk aldri til krig.

I Henhold til Romas tidlige historie av Titus Livius fikk Numa Pompilius først omdømme som en rettferdighetens mann, og etter Romulus' merkelige og mystiske død gikk kongedømmet til ham. En annen grunn var at han var fra den sabineres stamme, kanskje som godtgjørelse for den gamle forbrytelse, ble han utpekt som konge.

Selv om han først var uvillig å tjenestegjøre som konge ble han overtalt av sin far som en tjeneste for gudene. Feiret for sin naturlige visdom ble Numas kongedømme preget av fred og vekst.

Numa reformerte den romerske kalender ved å justere den i henhold til solar og lunar, det vil si siderisk år, foruten også å legge til månedene januar og februar for å føre det totale antallet måneder opp i tolv. Numa stiftet flere av Romas religiøse ritualer, blant annet Salii og flamen maioris for å tjene som yppersteprest til Quirinus, Flamen Quirinalis. Numa organiserte området i og rundt Roma i distrikter for lettere håndtering. Han er også gitt æren for organiseringen av Romas første yrkeslauger.

Han er husket som den mest religiøse av kongene, mer enn selveste Romulus, og i løpet av hans regime introduserte han flamens, Romas jomfruerlige vestalinner, pontiff og pontifikalkollegiet. I løpet av hans administrasjon ble templene for Vesta og Janus reist. Og i samme tid ble det sagt at Jupiters skjold falt fra himmelen med Romas skjebne skrevet på den. Numa ga ordre om at elleve kopier av skjoldet skulle skapes og disse skjoldene ble Romas helligdommer.

Som fredselskende og vennlig mann plantet Numa tanker om ydmykhet og rettferdighet i romernes sinnelag. Dørene til Janustempelet var aldri åpne en eneste dag da Numa aldri gikk til krig i løpet av sitt fire tiårs lange regime. Han regjerte i 41 år som konge, og døde en naturlig og fredfylt død.

Tullus Hostilius’ kongedømme[rediger | rediger kilde]

Skjematisk kart over Roma som viser de syv høydene.

Tullus Hostilius lignet på Romulus i henhold til krig og minst mulig på Numa i henhold til å respektere gudene. Tullus gikk til krig mot Alba Longa, Fidenæ, og Veii, og skaffet således Roma større landområder og makt. I løpet av Tullus' regime ble byen Alba Longa fullstendig ødelagt og han fikk gjort hele befolkningen til slaver og fraktet til Roma.

Tullus ønsket krig så mye at han gikk i gang med en ny krig mot sabinerne. Med Tullus mistet romerne ønsket for fred og Tullus kjempet så mange kriger at han fullstendig overså å dyrke gudene. Legenden vil ha det til at på grunn av dette kom en pest til byen og selv Tullus ble smittet. Da Tullus påkalte Jupiter og bønnfalt om hjelp svarte Jupiter med et lynet som brente kongen til døde og hans hus til aske.

Til tross for hans krigsnatur lot Tullus Hostilius velge og representere en tredje gruppe med mennesker i Romas patrisiske klasse av de som hadde kommet som flyktninger til Roma. Han konstruerte også et nytt hjem for senatet, Curia, som sto i over 500 år etter hans død. Hans regime varte i 31 år.

Ancus Marcius’ regime[rediger | rediger kilde]

Etter Tullus’ mystiske død valgte romerne en fredfull og religiøs konge i hans sted. Kongen de valgte var Numas barnebarn, Ancus Marcius. Ganske lik sin bestefar gjorde Ancus lite for å utvide Romas grenser og gikk en gang til krig da hans områder trengte forsvar. Han bygde Romas første fengsel på Kapitolhøyden.

I løpet av hans regime ble høyden Janiculum på venstrebredden befestet for å beskytte Roma og han bygde den første brua over Tiber. Han grunnla også Romas havn Ostia ved Tyrrenhavet og bygget Romas første saltminer. I løpet av hans tid økte Romas størrelse da Ancus med hell brukte diplomati for med fredfylte midler å få mindre nabobyer til å gå i allianse med Roma. Ved denne metoden fullførte han erobringen av latinerne og omplasserte dem på Aventinerhøyden, og dannet således romernes plebeierklasse.

Ancus Marcius døde en naturlig død som hans bestefar før ham etter 25 år som konge, og ble husket som en av Romas største pontiffer.

Tarquinius Priscus’ kongedømme[rediger | rediger kilde]

Avløpet på Cloaca Maxima slik det ser ut i dag.

Tarquinius Priscus var ikke bare Romas femte konge, men også den første som var etrusker av fødsel (skjønt av gresk avstamming). Etter å ha emigrert til Roma fikk han gunst hos Ancus som senere adopterte ham som sin sønn. Etter at han var blitt konge erklærte Tarquinius krig mot sabinerne og etruskerne, noe som doblet Romas størrelse og skaffet byen store rikdommer.

En av hans første reformer var å legge til 100 nye medlemmer til senatet fra de erobrede etruskiske stammene, noe som førte antallet senatorer opp til 300. Han brukte Romas rikdommer fra erobringene til å bygge store monumenter for Roma. Blant disse var Romas kloakkanlegg, Cloaca Maxima, som han brukte for drenere en sumplignende område mellom Romas syv høyder. I den tidligere sumpen begynte han arbeidet med hva som skulle bli Forum Romanum. Han begynte også grunnleggelsen av de romerske lekene.

Det mest berømte av hans store byggeprosjekter var Circus Maximus, en veldig stadium som ble benyttet til hesteveddeløp og som til langt opp mot moderne tid var den største stadium i verden. Han fulgte opp denne med å begynne byggingen av et tempelfestning for guden Jupiter på Kapitolhøyden, men ble drept etter 38 år som konge før bygningen var ferdig. Morderne var tilhengere av sønnene til Ancus Marcius. Hans regime er best husket for å introdusere de romerske symbolet for de militære og sivile kontorer foruten å innføre Romersk triumf, den første romer som feiret denne.

Servius Tullius' kongedømme[rediger | rediger kilde]

Byen under de fire regioner, tilsvarer løslig byens grenser under de senere kongedømmer. Inndelingen er tradisjonelt, skønt sannsynligvis ukorrekt, tilskrevet regimet til Servius Tullius.

Etter at Priscus døde, etterfulgte hans svigersønn Servius Tullius ham på tronen, den andre kongen av etruskerherkomst som hersket i Roma. Som sin svigerfar før ham, førte Servius suksessrike kriger mot etruskerne. Han skal ha brukt skattene fra kampanjene til å bygge de første murene som helt omsluttet de syv høydene i Roma, Pomerium, men denne bymuren er nok reist langt senere, etter gallernes erobring og ødeleggelse av det ubefestede Roma ca. 390 f.Kr. Han reformerte også den romerske hær.

Han var kjent for å innføre en ny grunnlov for romerne og utviklet videre borgerklassen. Han gjennomførte verdens første folketelling som delte folket i Roma inn i fem økonomiske klasser og dannet Comitia Centuriata. Han brukte også folketellingen til å dele folket i Roma inn i fire bystammer som var basert på hvor de bodde i byen og etablerte Comitia Tributa. Hans styre får også kreditt for å ha bygget tempelet til DianaAventinhøyden.

Servius sine reformer førte en betydelig endring i det romerske liv: Stemmeretten ble nå basert på økonomi, noe som overførte mye av makten over i hendene til den romerske elite. Men etter som tiden gikk, favoriserte Servius i stor grad de fattigste folkene for å skaffe seg fordeler fra plebeierne. Hans lovgivning var svært mislikt blant patrisierne. Tullius styre i 44 år tok slutt etter at han ble myrdet i en konspirasjon ledet av hans egen datter Tullia og hennes ektemann Tarquinius Superbus.

Tarquinius Superbus' kongedømme[rediger | rediger kilde]

Den syvende og siste kongen i Roma var Tarquinius Superbus. Tarquinius var sønn av Priscus og svigersønn av Servius og var også av etruskisk herkomst. Det var under hans styre at etruskerne nådde toppen av sin makt. I motsetning til kongene før ham, brukte han vold, mord og terror for å opprettholde kontrollen over Roma. Han forkastet mange av de tidligere grunnlovsreformene som hans forgjengere hadde utført. Den eneste positive tingen han gjorde for Roma var å fullføre Jupiter-tempelet som hans far Priscus hadde startet på.

Tarquinius fjernet og ødela alle sabinetemplene og alterne fra den Tarpeiske klippe. Folket i Roma ble rasende. Folket ville ikke lenger tolerere hans tyranniske styre da han tillot voldtekten av Lucretia, en romersk patrisier, utført av hans egen sønn. Lucretias slektning, Lucius Junius Brutus, forgjengeren til Marcus Brutus, sammenkalte senatet og fikk Tarquinius og monarkiet utvist fra Roma i 510 f.Kr..

Etter at Tarquinius ble utvist, stemte senatet for å aldri igjen tillate styret til en konge og reformerte Roma til republikansk styre i 509 f.Kr.. Lucius Junius Brutus og Lucius Tarquinius Collatinus, et medlem av Tarquin-familien og Lucretias enkemann, ble de første konsulene i Romas nye styre. Denne nye styreformen skulle lede romerne til å erobre mesteparten av Middelhavsverdenen og ville overleve i de neste fem hundre årene inntil Julius Cæsar og Cæsar Augustus.

Offentlige embeter etter monarkiet[rediger | rediger kilde]

Et nytt embete som skulle erstatte lederskapet til kongen ble opprettet med tittelen konsul. I begynnelsen hadde konsulene hele kongens makt i form av to menn, valgt for et år om gangen, som kunne legge ned veto mot den andres handlinger. Senere ble konsulenes makt brutt ytterligere ned ved å legge til andre magistrater som hver hadde en liten del av kongens opprinnelige makt. Den første blant disse var praetoren som overtok konsulens dømmende autoritet. Den neste var censoren som tok fra konsulene makten til å gjennomføre folketelling.

Ni år etter at Tarquinius ble kastet, innførte romerne diktatoren. Denne diktatoren ble gitt fullstendig autoritet over alle Romas militære og sivile saker, og det fantes ingen appellmuligheter over hans avgjørelser. Hans makt var så absolutt at romerne bare våget å oppnevne en diktator i ytterste nød, og det eneste som hindret diktatoren fra å bli en ny konge var hans tidsbegrensning på seks måneder.

Kongens religiøse makt ble gitt til to nye embeter: Rex Sacrorum og Pontifex Maximus. Rex Sacrorum var de jure den høyeste religiøse lederen for republikken. Hans eneste oppgave var å gjennomføre det årlige offeret til Jupiter, et privilegium som tidligere hadde blitt reservert for kongen. Pontifex Maximus, derimot, var de facto den høyeste religiøse lederen som holdt mesteparten av kongens religiøse autoritet. Han hadde makten til å utnevne alle vestalinnene, flamene, pontifexene og til og med Rex Sacrorum. I begynnelsen av det 1. århundre f.Kr., var Rex Sacrorum nesten helt glemt og Pontifex Maximus ble gitt nesten hele den religiøse autoriteten over romersk religion.

Monarkiet vender tilbake[rediger | rediger kilde]

Da Gaius Julius Cæsar og hans adoptivsønn Cæsar Augustus kom til makten, kom kongens makt nesten tilbake. Gaius Julius Cæsar ble valgt både til Pontifex Maximus og diktator på livstid, noe som gav ham mer makt enn de gamle kongene. I 23 f.Kr. fikk Augustus fullmtaktene Imperium maius og tribunicia potestas kombinert med posisjonen som Pontifex Maximus og Princeps Senatus. Dette gjorde ham nokså lik en konge. Det som derimot til slutt forandret Roma tilbake til et monarkisk system, var at Augustus fikk makten til å utnevne en etterkommer med alle sine privilegier og æresbevisninger. Med den makten, sluttet den romerske republikk å eksistere og monarkene kom tilbake som romerske keisere for å herske over det som de facto ble Romerriket.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Asimov, Isaac: Asimov's Chronology of the World. New York: HarperCollins, 1991. Side 69.

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Oldtidens Roma – bilder, video eller lyd