Vicarius

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Vanlige uttrykk under Romerriket
Romerske kongedømme
(753 f.Kr.–509 f.Kr.)
Romerske republikk
(509 f.Kr.–27 f.Kr.)
Keiserriket
(27 f.Kr–1453 e.Kr)
Principatet Dominatet
Vestromerriket Østromerriket
Magistrat
Konsul Pretor
Kvestor Promagistrat
Aedil Tribun
Censor Guvernør
Ekstraordinære magistrater
Diktator Magister equitum
Triumvirat Decemviri
Vanlige titler og betegnelser
Pontifex Maximus Legatus
Dux Officium
Prefekt Vicarius
Vigintisexviri Liktor
Magister militum Imperator
Princeps senatus Keiser
Augustus Caesar
Tetrarki Ridder
Politiske institusjoner
Senatet Cursus honorum
Folkeforsamlingene Kollegialitet
Romerretten Romersk borger
Imperium Concilium Plebis

Vicarius var i antikkens Roma den «som trer i stedet for»,[1] tilsvarende med det som i dag kaller -vise (stedfortreder, som for eksempel visepresident), og er opphavet til dagens norske begrep vikar[2] og engelske vicar, «sogneprest».[3]

De ulike vicariusen var, i antikkens Roma, knytt til hver enkelt magistrat, som for eksempel Vicarius Praetoris (se pretor). På et lavt nivå i samfunnet, slaven til en slave, muligens ansatt for skaffe penger for å kjøpe seg fri som slave, var en servus vicarius.[4]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «vicarious (adj.)», Online Etymology Dictionary
  2. ^ «vikar», Bokmålsordboka
  3. ^ «vicar (n.)», Online Etymology Dictionary
  4. ^ Weaver, P.R.C. (1964): «Vicarius and Vicarianus in the Familia Caesaris» i: The Journal of Roman Studies 54.1 & 2, s. 117-128.