Lucius Tarquinius Superbus

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Lucius Tarquinius Superbus
Født6. århundre f.Kr.Rediger på Wikidata
Romerriket
Død495 f.Kr.Rediger på Wikidata
Kumae
BeskjeftigelseMonark Rediger på Wikidata
Embete
EktefelleTullia Major
Tullia Minor
FarGnaeus Tarquinius[1][2]
Lucius Tarquinius Priscus[3][4]
MorTanaquil[3][4]
SøskenArruns Tarquinius
Tarquinia
Tarquinia the Elder
BarnSextus Tarquinius
Arruns Tarquinius
Tito Tarquinio
Tarquinia
NasjonalitetRomerriket
Lucius Tarquinius Superbus på Commons

Lucius Tarquinius Superbus (død ca. 495 f.Kr) var den legendariske sjuende og siste konge av Roma, styrte fra 535 f.Kr. og til et folkelig opprør i 509 f.Kr. førte til etableringen av den romerske republikk. Hans cognomen (tredjenavn) Superbus er latin for «stolt, arrogant».[5]

Oldtidens redegjørelser av kongetiden blander sammen historie og legender. Det ble sagt at Tarquinius var sønn eller sønnesønn av Lucius Tarquinius Priscus, den femte konge av Roma, og for å ha tatt tronen ved å myrde på sin hustru og sin bror, fulgt av drapet på sin forløper Servius Tullius. Hans tid som konge er beskrevet som et tyranni som rettferdiggjorde avskaffelsen av monarkiet.

Tarquinius brukte vold, mord og terror for å opprettholde kontrollen over Roma. Han opphevet mange av de tidligere grunnlovsreformene som hans forgjengere hadde innført. I henhold til historikeren Mary Beard var han «en paranoid autokrat som hensynsløst eliminerte sine rivaler, og en grusom utsuger av det romerske folket, tvang dem til å arbeide på sine fanatiske byggeprosjekter. Men det forferdelige vendepunktet kom, da slike vendepunkt skjedde flere ganger i romersk historie, ved en voldtekt - denne gangen voldtekten av den kyske Lucreta ved en av kongens sønner.»[6]

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Tarquinius skal ha vært sønn av Lucius Tarquinius Priscus, den femte konge av Roma, og hans hustru etruskiske Tanaquil. Etter Tarquinius Priscus kom Servious Tullius på Romas trone, og etter ham Tarquinius Superbus. Antikkens romerske lærde mente de hersket over Roma en gang på 500-tallet f.Kr. fram til sistnevnte ble avsatt, etter sigende i 509 f.Kr. Denne delen av Romas historie er ikke mindre mytologisk enn fortellingen om Romulus, påvist ved særdeles langt liv eller kronologiske umuligheter. Selv en del av antikkens lærde var lite komfortable med de bortimot 150 årene mellom fødselen til Priscus og tidspunktet da hans sønn Tarquinius Superbus døde, et problem som ble forsøkt løst ved å hevde at sistnevnte var en sønnesønn, og ikke sønn av Priscus.[6]

En ting framhevet historien om de siste konge framfor deres forgjengere, det var at det var en særdeles blodig fortelling. Tanaquil hadde medvirket til at hennes ektemann Tarquinius Priscus ble konge ved at Ancus Marcius døde, og da sønnene til Marcius sørget for Tarquinius den eldre ble myrdet i 579 f.Kr., sørget hun for at Servius Tullius ble plassert på tronen framfor en av sine egne sønner.[7] Cicero avvekt fra tradisjonen ved å hevde at Servius Tullius var en illegitim sønn av Tarquinius Priscus.[8] I henhold til en etruskisk tradisjon, beseiret og drepte helten Macstarna, vanligvis likestilt med Servius Tullius, en romer ved navn Gnaeus Tarquinius, og reddet brødrene Caelius og Aulus Vibenna. Det kan være en erindring av et ellers glemt forsøk av sønnene til Tarquinius Priscus på å kreve tronen.

I henhold til Titus Livius, som skrev om tidlig romersk historie og som er den fremste kilden, giftet Lucius Tarquinius Superbus og hans bror Arruns seg med Servius Tullius’ to døtre, henholdsvis Tullia Major og Tullia Minor.[9] En tredje datter, Tarquinia, giftet seg med Marcus Junius Brutus, og ble mor til Lucius Junius Brutus, den første konsul og etter tradisjonen stamfar til Marcus Junius Brutus, en av Julius Cæsars mordere.

Den eldre Tullia hadde et mildt sinnelag, dog gift med ambisiøse Lucius Tarquinius. Hennes yngre søster hadde et mer aggressivt lynne, men hennes ektemann Arruns hadde det ikke, og hun kom til å avsky ham. Den yngre Tullia og Lucius Tarquinius sammensverget for å kvitte seg med sine søsken og ektefeller, hans bror og hennes søster. Etter at de var blitt drept giftet Lucius Tarquinius seg med sin brors enke og sin svigerinne.[10] De fikk tre sønner: Titus, Arruns, og Sextus, og en datter, Tarquinia, som ble gift med Octavius Mamilius, fyrste av byen Tusculum.

Drapet på Servius Tullius[rediger | rediger kilde]

Tarquinius Superbus, maleri av Lawrence Alma-Tadema, kongen mottar en laurbærkrans; valmuene i forgrunnen erferer til allegorien om de høye valmuer. Se nedenfor.

Tullia oppmuntret sin ektemann til bedre sin posisjon, til sist overtalte ham om å velte hennes far fra tronen, og til selv å bli Romas konge. Tarquinius anmodet om støtte fra de patrisiske senatorene, særlig fra de familier som hadde blitt senatorer under Tarquinius den eldre. Han delte ut gaver blant dem og spredde kritikk og sladder om kong Servius.[11]

Til sist var Tarquinius klar: han dro til senatshuset med en gruppe bevæpnete menn, satte seg på tronen og sammenkalte senatorene. Han talte til senatorene, kalte Servius for en slave født av en slave, som ikke var blitt valgt av senatet og folket, slik Romas tradisjon hadde vært for valget av konge, men isteden å ha fått tronen av en kvinne, for å tilgode se de nedre samfunnsklassene over de velstående, og for ta land fra de velstående og gi de til fattige, og for å opprette posisjonen censor, den som førte liste over borgerne i Roma, for det var å vise fram rikdommen til de velstående og utsette dem for folket misunnelse.[11]

Da Servius fikk høre om hva som skjedde i senatet, skyndte han seg av sted til, men Tarquinius gjentok anklagene mot sin svigerfar, og deretter slept han den gamle kongen ut av senatet og kastet ham ned trappene. Kongens følge flyktet, og den aldrende Servius forsøkte å komme seg til palasset, men Tarquinius’ bevæpnede folk kastet seg over ham og drepte ham.[12]

Samtidig red Tullia i sin stridsvogn til senatet hvor hun var den første som hyllet sin ektemann som konge, men Tarquinius ba henne om å ri hjem igjen, bekymret for å mengden ville angripe henne. Mens hun red tilbake, stoppet hennes fører brått og forskrekket da de kom til Esquilinhøyden oppdaget de kongens blodige lik i gaten. Tullia grep tøylene, og drev hestene framover, og vognens hjul rullet over liket og sprutet den døds blod på klærne hennes. Hun brakte således vitnemål om mordet med seg hjem, og gaten hvor hun vanhelliget den døde kongen og sin far, ble siden kjent som Vicus Sceleratus, forbrytelsens gate.[12][13][14]

Tarquinius’ styre[rediger | rediger kilde]

Tarquinius Superbus gjør seg selv til konge. Fra The Comic History of Rome av Gilbert Abbott à Beckett (ca. 1850-tallet)

Tarquinius begynte sitt styre ved å nekte å la den døde Servius bli gravlagt ved å hevde at heller ikke Romulus var lagt i en grav,[15] og fikk deretter drept en rekke senatorer som han mistenkte var lojale til Servius. Ved ikke å erstatte de drepte senatorene, og heller ikke rådføre seg med senatet i regjeringsspørsmål, minsket han både senatets størrelse og autoritet. I et annet brudd med tradisjonen dømte Tarquinius i kriminalsaker uten å ta råd fra andre, noe som førte til frykt hos de som kunne tenkes å opponere mot ham. Han skaffet seg en mektig alliert da han lovte bort sin datter til ekteskap til Octavius Mamilius av Tusculum, en av de fremste av de latinske fyrstene.[16]

Tidlig i sitt styre sammenkalte Tarquinius de latinske lederne for å diskutere grensene mellom Roma og de latinske byene. Møtet ble holdt i en lund hellig for gudinnen Ferentina (skytsgudinnen for byen Ferentinum i Latium, og beskytter av det latinske fellesskap). Ved møtet raste Turnus Herdonius fra byen Aricia mot Tarquinius’ arroganse og advarte sine landsmenn mot å stole på den romerske kongen. Tarquinius bestakk Turnus’ tjener til å lagre et stort antall sverd i sin herres bolig. Deretter tilkalte han de latinske lederne og avslørte sverdene. Turnus ble dømt til å henrettes ved å bindes til en stein og kastet i et tjern. Deretter fortsatte møtet og Tarquinius overtalte dem til å fornye deres avtale med Roma og bli byens allierte framfor dens fiender. Det ble avtalt at de latinske soldatene skulle være til stede i lunden den neste dagen og danne en forent militær styrke med den romerske hæren.[17]

Deretter satte Tarquinius i gang en krig mot volskere, sør for Latium, og erobret den rike byen Suessa Pometia. Han feiret et triumftog,[18] og med krigsbyttet fra denne erobringen, beordret han byggingen av Jupitertempelet (eller tempelet for Jupiter Optimus Maximus) bygget, som Tarquinius den eldre hadde lovet. Deretter startet han en krig med byen Gabii, en by rundt 18 km øst for Roma, og blant de byene som hadde avvist avtale. Han klarte ikke å storme byen, men la den under beleiring. Han forsøkte da en krigslist ved å sende sin yngste sønn Sextus til byen som lot som han flyktet fra sin far. Ettersom byen hadde nær kunnskap om de politiske hendelsene i Roma fant de dette sannsynlig og tok imot ham som sine egne. Sextus fikk en posisjon i byens hær og steg rask, og fikk ansvaret for en hæravdeling. Han vant en mindre seier mot romerne, og fikk således en høy posisjon. Da han hadde skaffet seg byens tilliten sendte han en beskjed til sin far med spørsmål om hvordan han skulle gå fram videre. Tarquinius vandret i sin hage da han tok imot budbringeren, sa ingenting, mens strøk over hodene på de lengste valmuene med staven sin. Sextus tok hentydningen og myrdet med svik byens ledere. Deretter overlot han byen til Tarquinius uten et sverdslag.[15][19]

Den kumeiske sibylle, maleri av Domenico Zampieri, kjent som Domenichino, (1581-1641), Galleria Borghese.

Tarquinius inngikk en fredsavtale med ekverne, en italisk stamme i nærheten av Roma, og fornyet fredsavtalen med etruskerne. I henhold til Fasti Triumphales (en kronologisk liste over triumftog, begynnende med Romulus) vant han en seier over sabinerne, og etablerte romersk kolonier ved byene Signia og Circeii.[20] I Roma planerte han ut toppen av den tarpeiske klippe, med utsyn over Forum Romanum, og fjernet et antall gamle sabinske helligdommer for å gjøre plass til Jupitertempelet på Kapitolhøyden. Han bygde seterader i circus, og beordret gravingen av Romas store avløpssystem, Cloaca Maxima.[21]

I henhold til en versjon av en kjent fortelling ble Tarquinius oppsøkt av den kumeiske sibylle som tilbød ham ni bøker med profetier for en ublu pris. Tarquinius avviste henne øyeblikkelig og sibyllen brente da tre av bøkene. Hun tilbød ham deretter de gjenværende bøkene til samme pris. Han nølte, men avslo til sist. Hun brente da ytterligere tre bøker før hun tilbød ham de gjenværende tre bøkene til den samme prisen. Tarquinius aksepterte, og på denne måten fikk han de sibyllinske bøkene, som ble oppbevart i Jupitertempelet.[22][23][24]

Veltet og forvist[rediger | rediger kilde]

Etter å ha gjort Romas befolkning sint over byrdene og slitet med jevnlig byggearbeider, satte Tarquinius i gang en krig i 509 f.Kr. mot de velstående rutulerne i Latium, omtrent 35 km sørøst for Roma. Tarquinius klarte derimot ikke å storme Ardea, men måtte legge byen under beleiring.[25]

Da det ikke var umiddelbare utsikter til kamp, ble de unge adelsmennene i den romerske hæren henfallende til drikking og skryting. At av samtaleemnene var dyden til deres hustruer. Lucius Tarquinius Collatinus, nevø av Tarquinius, hevdet at han hadde den mest dedikerte av alle hustruer. De besluttet å besøke hverandres hustruer, og alle hygget seg på hver sitt vis, unntatt Lucretia, Collatinus' hustru, som pliktskyldig var opptatt med huselig sysler. Mennene var imponert, men Collatinus' fetter og kongens sønn, Sextus Tarquinius, ble oppflammet av begjær for hennes skjønnhet. Noen dager senere kom han alene tilbake og krevde at hun ga seg hen til ham, men hun nektet. Da truet han med å drepe henne, men fortsatt nektet hun. Da han truet med å drepe henne og en slave, og siden anklage henne for å ha begått utukt med en slave, ga hun seg.[26]

Etter han hadde forlatt henne, sendte hun bud på sin far og sin ektemann. Hun fortalte hva Sextus hadde gjort, krevde at de tok hevn, og stakk seg deretter i brystet med en kniv og døde. Collatinus, hans svigerfar Spurius Lucretius Tricipitinus, og deres venner Lucius Junius Brutus og Publius Valerius sverget en ed på å jage kongen og hans familie fra Roma.[27]

Som tribune av celeres (Tribunus Celerum), var Brutus leder av en egen rytterstyrke som fungerte som personlige livvakt, og han hadde da retten til å sammenkalle den romerske comitia. I rådsmøtet ramset han opp kongens misbruk av makt og folkets klagemål, og flammet opp stemningen med å fortelle om voldtekten av Lucretia. Brutus overtalte comitia til å trekke tilbake kongens imperium og landsforvise ham.Tullia flyktet fra byen i frykt for mobben mens Sextus Tarquinius, som ble utpekt som voldtektsmannen, flyktet til Gabii hvor han regnet med å få beskyttelse, men hans tidligere handlinger der var ikke glemt, og han bl snart drept. Isteden for en konge bestemte comitia centuriata at to valgte konsuler skulle holde makten sammen. Lucretius, praefectus urbi («urban prefekt»), ledet valget av de første konsulene. Det ble Brutus og Collatinus.[28]

Da Tarquinius fikk vite om opprøret, oppga han beleiringen av Ardea og søkte støtte fra sin etruskiske allierte i Etruria. Byene Veii og Tarquinii sendte soldater, og han forbredte seg å marsjere mot Roma. Brutus forberedte i mellomtiden en styrke for å møte Tarquinius' hær. I en overraskende omgjøring krevde han at Collatinus skulle si fra seg posisjonen som konsul og gå i landsforvisning ettersom han hadde det forhatte navnet Tarquinius. Forskrekket av dette forræderiet gikk Collatinus med på det, og hans svigerfar ble valgt til etterfølge ham.[29]

I mellomtiden sendte Tarquinius sendebud til senatet, tilsynelatende for å be om at hans personlige eiendeler ble levert ut, men i virkeligheten for å underminere et antall av byens fremste menn. Da det ble oppdaget ble de som ble funnet skyldige henrettet av konsulene. Brutus ble tvunget til dømme to av sine egne sønner til døden, Titus og Tiberius, som etter sigende hadde deltatt i sammensvergelsen.[30] Etter å ha etterlatt Lucretius med ansvar av byen reiste Brutus for å møte Tarquinius på slagmarken. I slaget ved Silva Arsia, i en skog i nærheten av Roma, vant romerne en hardt utkjempet seier over Tarquinius og hans etruskiske allierte. Begge sider fikk tunge tap; konsul Brutus og hans fetter Arruns Tarquinius falt i slaget mot hverandre.[31]

Horatius på broen, maleri av Charles Le Brun, 1642-43

Etter dette nederlaget reiste Tarquinius til Lars Porsena, konge av byen Clusium. Porsenas marsj mot Roma og det tapre forsvaret av romerne har fått legendarisk status, og gitt opphavet til fortellingen om Horatius Cocles som sammen med to andre forsvarte en bro og forhindret at fienden krysset Tiber, og dessuten tapperheten til Gaius Mucius Scaevola. Fortellingene varierer om Porsena ble slått tilbake eller om han inntok byen, men det synes ikke som om Tarquinius ble gjeninnsatt.[32] Livius mente at etruskerne ble så imponert over romernes tapre forsvar at de ganske enkelt forlot Tarquinius. Det var andre, mindre patriotiske versjoner av disse hendelsene. Plinius den eldre var ikke den eneste antikke forfatteren som mente at Lars Porsena faktisk ble Romas konge for en tid. Om det er riktig var han enda en av de tapte romerske kongene, og det kan ha vært en helt annen avslutning på monarkiet og begynnelsen på republikken.[33]

Sviktet av Porsena måtte Tarquinius seg om etter andre for støtte. Han ble til sist beseiret i 498 eller 496 f.Kr. da han overtalte sin svigersønn, Octavius Mamilius, diktator av Tusculum, til marsjere mot Roma i spissen for en hær. Den romerske hæren ble ledet av Albus Postumius Albus og Titus Aebutius Elva, mens den aldrende kongen og hans siste gjenværende sønn, Titus Tarquinius, fulgte med en styrke av landsforviste romere. Slaget ved Regillus, en innsjø i nærheten av Roma, ble hardt utkjempet, og med store tap på begge sider. Octavius Mamilius ble drept, Aebutius hardt skadd, og Titus Tarquinius unnslapp med nød og neppe. Roma beholdt sin frihet.[34]

Etter nederlaget reiste Tarquinius til hoffet til Aristodemos ved Cumae, hvor han døde i 495 f.Kr.[35] Etter utkastelsen av kongen stemte senatet for å aldri igjen tillate styret til en konge og reformerte Roma til republikansk styre i 509 f.Kr.. Den nye styreformen skulle lede romerne til å erobre mesteparten av middelhavsverdenen og ville overleve i de neste fem hundre årene inntil Julius Cæsar og Cæsar Augustus.

Moderne representasjoner[rediger | rediger kilde]

Tarquinius er nevnt av William Shakespeare i hans skuespill Titus Andronicus, Julius Cæsar, Macbeth,[36] og Cymbelin.

I 1765 holdt amerikaneren Patrick Henry en tale for House of Burgesses, forsamlingen i Virginia, som opponerte mot Stempelloven 1765. Mot slutten av sin tale la han inn en retorisk blomst ved å sammenligne kong Georg III og ulike historiske figurer som ble revet ned av sine fiender, blant andre Karl I av England, Julius Cæsar, og i en del redegjørelser av talen, også Tarquinius.[37]

Et kulturelt fenomen som i den engelskspråklige verden er kjent som høy valmue-syndromet (engelsk: tall poppy syndrome) er hvor personer av uvanlig fortjeneste blir angrepet eller mislikt, har sitt navn fra en episode hos Livius hvor Tarquinius skal ha instruert sin sønn Sextus å svekke byen Gabii ved å drepe byens ledere.[38] Motivet å benytte utilsiktet budbringer for å avlevere en slik beskjed ved å kappe hodene av de høyeste valmuene, kan være lånt fra Herodotos som forteller en lignende historie, men som involverer hvete framfor valmuer. Et avsnitt om Livius' versjon av fortellingen opptrer i Søren Kierkegaards filosofiske verk Frygt og Bæven (1843).[39]

Den engelske komponisten Benjamin Britten benyttet seg av Tarquinius som figur i hans kammeropera The Rape of Lucretia fra 1946.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Q98381924, side(r) 619, 621, kildekvalitet omstridt[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ The Tarquin Dynasty, side(r) 552, kildekvalitet sannsynlig[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b The Tarquin Dynasty, side(r) 544, kildekvalitet omstridt[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Ab Urbe Condita, avsnitt, vers eller paragraf I, 46, kildekvalitet sannsynlig[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Simpson, D.P. (1963): Cassell's Latin & English Dictionary
  6. ^ a b Beard, Mary (2016): SPOR. A History of Ancient Rome, Profile Books,s. 93
  7. ^ Titus Livius: Ab Urbe Condita i. 41.
  8. ^ Beard, Mary (2016): SPOR. A History of Ancient Rome, Profile Books,s. 110
  9. ^ Titus Livius: Ab Urbe Condita i. 42.
  10. ^ Titus Livius: Ab Urbe Condita i. 46.
  11. ^ a b Titus Livius: Ab urbe condita, i. 47.
  12. ^ a b Titus Livius: Ab urbe condita, i. 48.
  13. ^ «Vicus Sceleratus Rione Monti (Roma)», Annazelli.com
  14. ^ «Passeggiate Scellerate», Scudit.net
  15. ^ a b «Lucius Tarquinius Superbus. The Seventh King of Rome (534-509 BC)» Arkivert 2. desember 2016 hos Wayback Machine., Dante.udallas.edu
  16. ^ Titus Livius: Ab urbe condita i. 49.
  17. ^ Titus Livius: Ab urbe condita, i. 50–52.
  18. ^ Fasti triumphales
  19. ^ Titus Livius: Ab urbe condita i. 53–55.
  20. ^ Titus Livius: Ab urbe condita i. 55, 56.
  21. ^ Titus Livius: Ab urbe condita i. 56.
  22. ^ Dionysios fra Halikarnassos: Romaike Archaiologia iv. 62.
  23. ^ Gaius Plinius Secundus: Historia Naturalis xiii. 88.
  24. ^ Servius: ad Virg. Aen. vi. 72.
  25. ^ Titus Livius: Ab urbe condita, i. 57.
  26. ^ Titus Livius: Ab urbe condita, i. 58.
  27. ^ Titus Livius: Ab urbe condita, i. 59.
  28. ^ Titus Livius: Ab urbe condita, i. 60.
  29. ^ Titus Livius: Ab urbe condita, ii. 1–3.
  30. ^ Titus Livius: Ab urbe condita, ii. 5.
  31. ^ Titus Livius: Ab urbe condita, ii. 6-7
  32. ^ Titus Livius: Ab urbe condita, ii. 8–14.
  33. ^ Beard, Mary (2016): SPOR. A History of Ancient Rome, Profile Books,s. 125
  34. ^ Titus Livius: Ab urbe condita, ii. 19–20.
  35. ^ Titus Livius: Ab urbe condita, ii. 21.
  36. ^ «With Tarquin's ravishing strides, towards his design», Macbeth, akt II
  37. ^ Hart, James D.; Leininger, Phillip W. (1941): Oppslag om «Henry, Patrick» i: The Oxford Companion to American Literature, Oxford University Press, 6. utg. 1995, s. 286.
  38. ^ Titus Livius: «The Earliest Legends: 1.54» i: The History of Rome, bind I. University of Virginia Library: Electronic Text Center.
  39. ^ Lippitt, John (2003): Routledge Philosophy Guidebook to Kierkegaard and 'Fear and Trembling', Routledge, s. 137–138.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Lucius_Tarquinius_Superbus&oldid=23105934»