Marija Gimbutas

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Marija Gimbutas, ved Newgrange, Irland, i 1989.

Marija Gimbutas (litauisk Marija Gimbutienė) (født 23. januar 1921 i Vilnius – død 2. februar 1994 i Los Angeles) var en litauisk-amerikansk arkeolog kjent for sin forskning i neolittisk og bronsealderens kulturer i «Gamle Europa», et begrep hun selv innførte. Hennes verker, utgitt i årene 1946 og 1971, introduserte nye synsvinkler ved å kombinere tradisjonell arkeologisk forarbeid med lingvistisk og mytologisk tolkninger, men hun fikk til dels blandet mottagelse blant sine kollegaer, dels ble hun betraktet som radikal og nyskapende, dels preget av forenklinger og spekulasjoner.

Tidlig liv[rediger | rediger kilde]

Gimbutas ble født som Marija Birutė Alseikaitė av foreldrene Veronika Janulaityté Alseikiené og Danielius Alseika i Vilnius, på den tiden en del av Polen. Hennes foreldre var medlemmer av den litauiske intelligentsia, en sosial klasse som steg fra bondestanden i løpet av Det russiske tsardømmet.[1] Hennes mor mottok doktorgraden i oftalmologi ved Universitet i Berlin mens hennes far mottok sin medisinske embetseksamen fra Universitetet i Tartu i 1910. Etter den russiske revolusjon i 1917 var hennes foreldre med på å grunnlegge den første litauisk sykehus i Vilnius[1]. I løpet av denne perioden fungerte hennes far også som utgiver av dagsavisen Vilniaus Žodis og det kulturelle tidsskriftet Vilniaus Šviesa og var en framtredende talsmann for litauisk uavhengighet i løpet av krigen med Polen.[2] Gimbutas' foreldre var kjennere av tradisjonell litauisk folkekunst og inviterte hyppig samtidige musikere, kunstnere, og forfattere til sitt hjem, slike som Vydūnas, Juozas Tumas-Vaižgantas, og Jonas Basanavičius.[3] Med tanke på sin sterke kulturelle oppvekst har Gimbutas sagt:

«Jeg hadde muligheten til å bli kjent med forfattere og kunstnere som Vydunas, Vaižgantas, selv Basanavičius, som ble støttet av mine foreldre. Da jeg var fire eller fem år gammel kunne jeg sitte i Basanavičius' lenestol og jeg følte meg fin. Og senere, gjennom hele mitt liv, forble Basanavičius' samlete eventyr og folkeminner av særdeles stor betydning for meg».[3]
Minneplakett i gaten Mickevičius, Kaunas.

Familien bosatte seg i Kaunas, Litauen daværende hovedstad, i 1931, da hun begynte sine studier. Det samme året ble hennes foreldre skilt og levde sammen med sin mor og broren Vytautas i Kaunas. Fem år senere døde faren brått, og ved sin fars dødsleie sverget Gimbutas på at hun skulle bli forsker: «Helt plutselig begynte jeg å tenke på hva jeg skulle bli, hva jeg skulle gjøre med livet mitt. Jeg hadde vært skjødesløs med sportslige aktiviteter, svømte flere kilometre, skøytet, syklet, red på hest. Jeg endret meg helt og begynte å lese».[4]

I løpet av de neste årene deltok hun i etnografiske ekspedisjoner for å nedtegne tradisjonelle folkeminner og studerte litauiske trosforestillinger og dødsritualer[1]. Hun tok eksamen fra Aušra Gymnasium i Kaunas i 1938 og ble innrullert ved Universitet Vytautas Magnus det samme året hvor hun studerte lingvistikk ved Fakultet for filologi. Hun begynte deretter ved Universitet i Vilnius for å studere arkeologi under Jonas Puzinas, foruten også lingvistikk, etnologi, folkeminne og litteratur[1]. I 1941 giftet hun seg med arkitekten Jurgis Gimbutas. Det påfølgende året fullførte hun sin magisteravhandling, «Modes of Burial in Lithuania in the Iron Age» (Begravelsesmetoder i Litauen under jernalderen) med hedersbevisninger[1].

Gimbutas opplevde den store omveltning i sitt hjemland under den andre verdenskrig som var under omfattende okkupasjon av henholdsvis Sovjetunion og Tyskland fra 19401941 og 1941-1943.[5] Et år etter at hun fødte datteren Danuté i juni 1942 flyktet den unge familien fra landet i kjølvannet av den nye sovjetiske okkupasjonen, først til Wien og deretter til Innsbruck og så til Bayern i sørlige Tyskland[6]. I hennes refleksjon fra den urolige tiden har Gimbutas bemerket, «Livet bare vrengte meg som en liten plante, men mitt arbeid bare fortsatte i samme retning».[7] I 1946 mottok hun sin doktorgrad i arkeologi og med bifag i etnologi og religionshistorie fra Universitet i Tübingen med doktoravhandlingen Die Bestattung in Litauen in der vorgeschichtlichen Zeit («Forhistoriske begravelsesritualer i Litauen»), som ble utgitt samme år.[6] Mens hun hadde en stilling som post doc. ved Tübingen fødte hun sin andre datter, Živilé. Familien Gimbutas forlot Tyskland og bosatte seg USA i 1949[6].

Karriere[rediger | rediger kilde]

I USA fikk Gimbutas arbeid ved Harvard University som oversetter av østeuropeiske, arkeologiske tekster. Hun begynte deretter som foreleser ved Fakultet for antropologi. I 1955 fikk en forskerstilling ved Harvards Peabody Museum.

Kurgan-hypotesen[rediger | rediger kilde]

Skisse som viser Gimbutas' Kurganhypotese.

I 1956 introduserte Gimbutas Kurgan-hypotesen, som kombinerte arkeologiske studier av de særegne gravhaugene (russisk Kurgan = gravhaug) i Øst-Europa med lingvistikk for utrede en del problemer i studiet av urindoeuropeisk talende folk som hun kalte «kurganere» i et forsøk på å utrede deres opprinnelse og spore deres folkevandringer inn i Europa. Denne hypotesen og hennes tverrfaglige tilnærming hadde betydelig innvirkning på studiet av indoeuropeere (se Indoeuropeistikk).

I løpet av 1950-tallet og tidlig på 1960-tallet fikk Gimbutas et rykte som en førsteklasses spesialist på den indoeuropeiske bronsealder foruten også litauisk folkeminne og balterne og slavernes forhistorie, delvis oppsummert i hennes endelige opus, Bronze Age Cultures of Central and Eastern Europe (Bronsealderkulturene i sentrale- og østlige Europa, 1965). I sin forskning gjentolket hun europeisk forhistorie i lys av hennes bakgrunn i lingvistikk, etnologi, og religionshistorie, og utfordret mange tradisjonelle antagelser om den europeiske sivilisasjons begynnelse.

Som professor i arkeologi ved University of California, Los Angeles, fra 1963 til 1989 ledet Gimbutas flere betydelige utgravninger av neolittiske funn i sørøstlige Europa mellom 1967 og 1980, inkludert i Sitagroi og det neolittiske funnstedet Achilleion i Thessalia i Hellas. Ved å grave gjennom kulturlag som representerte en tidsepoke før samtidige beregninger av den neolittiske bosetningen av Europa – hvor andre arkeologer ikke hadde forventet å finne ytterligere funn – avdekket hun en rekke kulturobjekter fra dagligliv og religiøse kulter som hun forsket på og dokumenterte resten av karrieren.

Sen-feministisk arkeologi[rediger | rediger kilde]

Gimbutas fikk uventet berømmelse med sine tre siste bøker: The Goddesses and Gods of Old Europe (Gudinner og guder i Gamle Europa, 1974); The Language of the Goddess (Gudinnens språk, 1989) som inspirerte en utstilling i Wiesbaden i 1993/1994; og hennes siste bok, The Civilization of the Goddess (Gudinnens sivilisasjon, 1991), som presenterte en oversikt over hennes spekulasjoner om neolittiske kulturer over hele Europa: bosettingsmønstre, sosiale strukturer, kunst, religion, og graden av lese- og skrivekyndighet.

Gudinnens sivilisasjon artikulerte hva Gimbutas så som ulikhetene mellom de gammeleuropeiske system som hun betraktet som gudinne- og kvinneorientert («matristisk»), og bronsealderens indoeuropeiske patriarkalske («androkratisk») kultur som etterfulgte den. I henhold til hennes fortolkninger, var gynosentriske (kvinnestyrt) samfunn fredelig som tillot homoseksualitet og fremmet en økonomisk likhet.

De «androkratiske» eller mannsdominerte, «kurganfolkene», på den annen side, invaderte Europa og påtvang de innfødte deres hierarkiske styre av mannlige krigere.

Litteratur og priser[rediger | rediger kilde]

Gimbutas’ skrifter, bøker og utgivelser er huset, sammen med de av hennes kollega, mytologen Joseph Campbell, ved biblioteket Joseph Campbell and Marija Gimbutas Library på campus ved Pacifica Graduate Institute i Carpinteria, rett sør for Santa Barbara, California.

I 1993 mottok Marija Gimbutas et æresdoktorat ved universitetet Vytautas Magnus i Kaunas, Litauen. Den 2. februar 1994 døde hun i Los Angeles. Kort tid etter ble hun gravlagt i gravlund Petrašiūnai i Kaunas.

Bedømmelse og ettermæle[rediger | rediger kilde]

Joseph Campbell og Ashley Montagu[8][9] har hver for seg sammenlignet viktigheten av Marija Gimbutas’ arbeid med Rosettastenen i å avkode egyptiske hieroglyfer. Campbell skrev forordet av en ny utgave av Gimbutas' Gudinnens språk (1989) før han døde, og nevnte ofte hvor mye han angret på at hennes forskning på de neolittiske kulturer i Europa ikke hadde vært tilgjengelig da han skrev The Masks of God (Guds masker, fire bind, 19591968).

Joan Marler, Gimbutas' personlige redaktør[10] og grunnlegger av Institute of Archaeomythology (Institutt for arkeologisk mytologi) skrev:

«Skjønt det er betraktet som upassende i gjengs arkeologi å tolke ideologien til forhistoriske samfunn ble det opplagt for Marija at hvert aspekt av gammeleuropeisk liv uttrykte en sofistikert religiøs symbolisme. Hun henga seg derfor til en omfattende studie av neolittiske bilder og symboler for å avdekke deres sosiale og mytologiske betydning. For å oppnå dette var det nødvendig å øke rekkevidden av beskrivende arkeologi til å omfatte lingvistikk, mytologi, komparativ religionshistorie, og studiet av historiske opptegnelser. Hun kalte denne tverrfaglige tilnærmingen for ‘arkeologisk mytologi’».[11]

Kritikk[rediger | rediger kilde]

Bernard Wailes, professor av antropologi ved Universitet i Pennsylvania, fortalte Peter Steinfels en avisartikkel i New York Times i 1990 at Marija Gimbutas var «utrolig kunnskapsrik, men ikke spesielt god i kritisk analyse... Hun samler mengder med data og hopper deretter til konklusjoner uten noe mellomliggende argument... De fleste av tenderer til å si, å min gud, her går Marija igjen». Andre kritikere i den samme artikkelen uttrykte tilsvarende meninger, inkludert Ruth Tringham, professor i antropologi ved University of California, Berkeley, og Linda Ellis.[12]

David Anthony, professor i antropologi ved Hartwick College, motsatte seg Gimbutas' påstand at det var en utstrakt matriarkalsk samfunn før invasjonen av «Kurgan-folket», og pekte på at Europa hadde både bygdeborger og våpen, og således antagelig også krigføring lenge før den antatte invasjonen[12].

Andrew Fleming skrev i artikkelen «The Myth of the Mother Goddess» (Myten om Jordgudinnen, 1969)[13] at han var uenig i Gimbutas' ide at neolittiske spiraler, sirkler, og groper var symboler på øyne, at øyne, ansikter og kjønnsnøytale figurer var symboler på kvinnekjønn, eller at Gimbutas' påstand at kvinnefigurer av symboler på gudinner.

Kritikere har også pekt på at gravgjenstander som karakteriserte mer gjenkjennbare neolittiske kjønnsroller ble ikke tatt hensyn til av Gimbutas. De har stilt spørsmål ved hennes utheving av kvinnelige figurer når mange mannlige eller kjønnsnøytrale figurer også ble funnet på de samme arkeologiske funnstedene. Peter Ucko[14] har spekulert i om Gimbutas' påståtte fruktbarhetsfigurer var intet annet enn neolittiske dukker og leketøy. Kanskje særlig Gimbutas' forsøk på å avkode neolittiske tegn som ideogrammer i Gudinnens språk (1989) har fremmet den hardeste akademiske motstanden.

Innflytelse på den nyhedenske bevegelse[rediger | rediger kilde]

Gimbutas' teorier har blitt omfattende grad omfavnet av et antall forfattere i den motkulturelle og nyhedenske bevegelse, skjønt hennes egne fagfeller har ofte betraktet Gimbutas' konklusjoner som spekulative. Gimbutas identifiserte den spredte og komplekse paleolittiske og neolittiske kvinnerepresentasjoner som hun mente avbildet en enkeltstående og universell «Store Mor» eller «Store Gudinne», men hun manifesterte også en rekke av kvinnelige guddommer: slangegudinner, biegudinner, fuglegudinner, fjellgudinner, herskerinne av dyr og videre som ikke nødvendigvis var allestedsnærværende over hele Europa.

I en video med tittelen «The Age of the Great Goddess» (Den store gudinnes tidsalder) diskuterte hun de ulike manifestasjonene til Gudinnen, og framhevet den ytterste enhet bak dem alle som jordens kvinnelighet.

I 2004 utga filmregissøren Donna Read og den nyhedenske forfatteren og aktivisten Starhawk en felles dokumentarfilm om livet og arbeidet til Gimbutas: Signs Out of Time.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e Ware & Braukman 2004, side 234.
  2. ^ Marler 1998, side 114.
  3. ^ a b Marler 1998, side 115.
  4. ^ Marler 1998, side 116; Marler 1997, side 9.
  5. ^ Ware & Braukman 2004, sidene 234–235.
  6. ^ a b c Ware & Braukman 2004, side 235
  7. ^ Marler 1998, side 118.
  8. ^ I henhold til antropologen Ashley Montagu, «Marija Gimbutas har gitt oss en veritabel Rosettastein av den største heuristiske verdi for framtidig arbeid innenfor hermeneutikken av arkeologi og antropologi», Marija Gimbutas - Life and Work
  9. ^ Steinfels, Peter (1990): «Idyllic Theory Of Goddesses Creates Storm». NY Times, 13. februar 1990
  10. ^ Joan Marler
  11. ^ Marler, Joan: «Marija Gimbutas - Life and Work», januar 1995
  12. ^ a b Steinfels, Peter: «Idyllic Theory Of Goddesses Creates Storm», New York Times, 13. februar 1990
  13. ^ Fleming, Andrew: «The Myth of the Mother Goddess», World Archaeology 1969
  14. ^ Peter UCKO: Institute of Archaeology UCL

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

  • Gimbutas, Marija 1946: Die Bestattung in Litauen in der vorgeschichtlichen Zeit. Tübingen: In Kommission bei J.C.B. Mohr.
  • Gimbutas, Marija: Ancient symbolism in Lithuanian folk art. Philadelphia: American Folklore Society , 1958. Memoirs of the American Folklore Society 49.
  • Gimbutas, Marija ,1961: «Notes on the chronology and expansion of the Pit-grave culture», i J. Bohm & S. J. De Laet (red.): L’Europe à la fin de 1’Age de la pierre: 193-200. Prague: Czechoslovak Academy of Sciences.
  • Gimbutas, Marija 1963: The Balts. London : Thames and Hudson, Ancient peoples and places 33.
  • Gimbutas, Marija 1965: Bronze Age cultures in Central and Eastern Europe. The Hague/London: Mouton.
  • Colin Renfrew, Marija Gimbutas & Ernestine S. Elster 1986: Excavations at Sitagroi, a prehistoric village in northeast Greece. Vol. 1. Los Angeles : Institute of Archaeology, University of California, 1986, Monumenta archaeologica 13.
  • Marija Gimbutienė 1985: Baltai priešistoriniais laikais : etnogenezė, materialinė kultūra ir mitologija. Vilnius: Mokslas.
  • Gimbutas, Marija 1974: The Goddesses and Gods of Old Europe
  • Marija Gimbutas 1977: «The first wave of Eurasian steppe pastoralists into Copper Age Europe», Journal of Indo-European Studies 5: 277-338.
  • Marija Gimbutas 1980: «The Kurgan wave #2 (c.3400-3200 BC) into Europe and the following transformation of culture», Journal of Indo-European Studies 8: 273-315.
  • Marija Gimbutas 1989: The Language of the Goddess.
  • Marija Gimbutas, Shan Winn, & Daniel Shimabuku, 1989: «Achilleion: a Neolithic settlement in Thessaly, Greece, 6400-5600 B.C.» Los Angeles: Institute of Archaeology, University of California, Los Angeles. Monumenta archaeologica 14.
  • Marija Gimbutas 1991: The Civilization of the Goddess
  • Gimbutas, Marija 1992: Die Ethnogenese der europäischen Indogermanen. Innsbruck: Institut für Sprachwissenschaft der Universität Innsbruck, Innsbrucker Beiträge zur Sprachwissenschaft , Vorträge und kleinere Schriften 54.
  • Dexter, Miriam Robbins and Karlene Jones-Bley 1997 (red.): The Kurgan culture and the Indo-Europeanization of Europe. Utvalgte artikler fra 1952 til 1993 av M. Gimbutas. Journal of Indo-European Studies monograph 18, Washington DC: Institute for the Study of Man.
  • Gimbutas, Marija, redigert og utvidet av Miriam Robbins Dexter, 1999: The Living Goddesses. Berkeley/Los Angeles: University of California Press.
  • Dexter, Miriam Robbins & Edgar C. Polomé, red. 1997: «Varia on the Indo-European Past: Papers in Memory of Marija Gimbutas». Journal of Indo-European Studies Monograph #19. Washington, DC: The Institute for the Study of Man.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Chapman, John (1998): «The impact of modern invasions and migrations on archaeological explanation: A biographical sketch of Marija Gimbutas», i Díaz-Andreu, Margarita; Sørensen, Marie Louise Stig: Excavating Women: A History of Women in European Archaeology, New York: Routledge, ss. 295–314, ISBN 0-415-15760-9.
  • Häusler, Alexander (1995): «Über Archäologie und den Ursprung der Indogermanen», i * Kuna, Martin; Venclová, Natalie: Whither archaeology? Papers in honour of Evzen Neustupny, Prague: Institute of Archaeology, pp. 211–229, ISBN 8090193404.
  • Marler, Joan (1997): Realm of the Ancestors: An Anthology in Honor of Marija Gimbutas, Manchester, Connecticut: Knowledge, Ideas & Trends, ISBN 1879198258.
  • Marler, Joan (1998): «Marija Gimbutas: Tribute to a Lithuanian Legend», i LaFont, Suzanne: Women in Transition: Voices from Lithuania, Albany, New York: State University of New York Press, ISBN 0-7914-3811-2.
  • Meskell, Lynn (1995): «Goddesses, Gimbutas and 'New Age' Archaeology», Antiquity 69: 74–86.
  • Ware, Susan; Braukman, Stacy Lorraine (2004): Notable American Women: A Biographical Dictionary Completing the Twentieth Century, Cambridge, Massachusetts: Harvard University Press, ISBN 0-674-01488-X.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]