Södermanland

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Södermanland
Södermanland
Södermanlands landskapsvapen
Land Sverige Sverige
Landsdel Svealand
Län Södermanlands län, Stockholms län, Västmanlands län, Östergötlands län
Bispedømme Strängnäs stift, Stockholms stift
Status Landskap
Areal 8 388 km²
Befolkning 1 104 611
Bef.tetthet 131,7 innb./km²
Høyder
 – Høyeste:

Skogsbyås 124 moh
Største sjø Mälaren, Båven[1]
Landskapsblomst Hvit nøkkerose
Landskapsfugl Fiskeørn

Södermanland

Södermanland, også kalt Sörmland, er et landskap øst i Svealand, Sverige. Navnet betyr «Södermännens land», hvor «södermännen» var det folk som bodde sør for Mälaren. Landskapets areal er 8 388 kvadratkilometer, og antall innbyggere drøyt 1,1 millioner.

De fleste av landskapets innbyggere bor i Stockholsområdet. Eskilstuna kommune er kommunen innenfor Södermanlands län med flest innbyggere.

Södermanland er rikt på forhistoriske levninger, hvor man kjenner til ca. 96 000 innenfor landskapets grenser.

Södermanlands landskapsvåpen er en svart griff på bul bunn.

Geografisk avgrensing[rediger | rediger kilde]

Landskapet Södermanland består ikke av samme område som Södermanlands län. Landskapet består i dag av områder som tilhører Östergötlands (Kolmården), Västmanlands (Kungsör), Stockholms og Södermanlands län. Landskapet grenser i sør til Östergötland, i vest til Närke, i nordvest til Västmanland, i nordøst til Uppland og i øst og sørøst til Østersjøen.

Landskapet Södermanland består av:

  1. hele Södermanlands län, utenom den østlige delen (Oknön og Marby) av Aspö sogn, som ligger i Uppland
  2. swn sørlige delen av Stockholms län, det vil si
    1. Den sørlige delen av Stockholm by, det vil si gamle Brännkyrka sogn og bydelene Södermalm og Långholmen
    2. Södertörn med sognene Österhaninge, Ornö, Utö, Nämdö, Tyresö, Dalarö, Västerhaninge, Muskö, Ösmo, Sorunda, Torö, Botkyrka, Grödinge, Huddinge, Sicklaö, Nacka og Erstavik och Salem
    3. Öknebo herred, med Södertälje stad og sognene Västertälje, Östertälje, Tveta, Överjärna, Ytterjärna, Vårdinge og Turinge)
    4. De sogn i Selebo herred som 1967 (Ytterenhörna og Överenhörna) respektive 1971 (Taxinge) ble overført fra Södermanlands län
  3. Sognene Säterbo, Kung Karls og Torpa, som for tiden tilhører Västmanlands län
  4. Kvarsebo sogn i Norrköping kommune, Östergötlands län

En påstått eldre grense mellom Uppland og Södermanland markeres i Gamla stan i Stockholm; en grensesten innmurt mellom «Upland och Sudermannaland» er i huset som står oppført på Västerlånggatan 27. Dagens grense ble etablert på 1600-tallet, og går ved Slussen.

Den vestlige delen av Nacka kommune inngår i landskapet, mens den delen som ligger øst for Skurusundet ligger i Uppland.

Topografi[rediger | rediger kilde]

Landskap i Södermanland.
Innsjø i Södermanland.
Landsbygda i Södermanland.
Gruve i Södermanland.

Södermanland er et lavland, og kun ubetydelige deler av landskapet ligger over 100 meter over havet. Landskapet utmerker seg gjennom et lettere kupert terreng med utallige større og mindre skogkledde høyder som ligger mellom senkninger, som i noen tilfeller utgjør innsjøer, noen tilfeller av torvmyrer, og noen tilfeller av leirsletter. Den største sletten er Vingåkersslätten sør for Hjälmaren. De største innsjøene i Södermanland er Mälaren og Hjälmaren, men disse ligger ikke utelukkende i Södermanland. Den største innsjøen innesluttet innenfor landskapets grenser, er Båven. Blant øvrige innsjøer kan nevnes Yngaren, Långhalsen, Tisnaren (på grensen mot Östergötland), Öljaren og Viren. De største elvene i Södermanland er Eskilstunaån og Nyköpingsån.

Den karakteristiske landskapstypen har blitt dannet gjennom en kombinasjon av forkastninger som går i retning fra øst til vest, og store elvedaler. Gjennom disse forkastningene er landskapet senket trappetrinnsformet fra sør til nord, slik at landskapet ved forkastningssprekken i nord har sunket, mens den i sør fortsatt er i sin opprinnelige posisjon. Det er også dannet enkeltstående høydepartier, såkalte horster. Den mest fremtrende av disse er åsen som går omtrent midt gjennom Södermanland, den sörmländska landhöjden, som utgjør det nåværende vannskillet mellom Hjälmaren og Mälaren på den ene siden, og Østersjøen på den andre. Denne åsen har en høyde på 60 til 90 meter.

Den østligste delen av Södermanland er en større halvøy kalt Södertörn. Södermanland har en omfattende skjærgård, til dels den sørlige delen av Stockholms skjærgård, som ligger øst for Södertörn, og til dels skjærgården som ligger utenfor den øvrige delen av Södermanlandskysten. I Södermanlands del av Mälaren er det flere øyer, blant andre Sveriges største øy i en innsjø, Selaön.

Fjellgrunnen består hovedsakelig av gneiser.

Samferdsel[rediger | rediger kilde]

Jernbanen revolusjonerte Södermanlands samferdel og kommunikasjon. Västra stambanan ble bygd mellom 1857 og 1862; strekningen mellom Stockholm og Södertälje ble ferdig 1860. Södra stambanan fra Katrineholm til Norrköping ble ferdig 1866. Planleggingen av en bane tvers over Södermanland begynte på 1860-tallet, og i 1877 ble banen, som gikk fra Bergslagen til Oxelösund, åpnet. Dens hovedformål var å frakte malm fra den isfrie havnen. Mellersta Sörmlands järnväg forbi Malma hed ble ferdig i 1907. Nyköpings behov for jernbane ble innfridd fra 1914-16, da Nyköpingsbanan vle lagt mellom Södertälje og Stockholm.

Södertörn ble Saltsjöbanan åpnet i 1893. I 1901 ble Nynäsbanan, som går fra Stockholm til Nynäs gård og havn bygget. Videre kom tunnelbanens pendlertog, som forente Södertörns tettsteder, samt Gnesta, med Stockholm.[2]

Steder i Södermanland[rediger | rediger kilde]

Byer[rediger | rediger kilde]

Følgende byer i Södermanland med gamle stadsprivilegier (bystatus med visse fordeler) ble innrettet som Stadskommuner (bykommuner) da 1862 års kommunalförordningar trådde i kraft: Eskilstuna (1659), Mariefred (1605), Nyköping (1187), Stockholm (1252, södra delen), Strängnäs (1336), Södertälje (1000), Torshälla (1317) og Trosa (1300). På 1900-tallet fikk også enkelte framvoksende industri- og stasjonssamfunn også bystatus. Disse var Katrineholm (1917), Nynäshamn (1946), Flen og Nacka (1949) og Oxelösund (1950). De sistnevne bydannelsene fikk ingen egen jurisdiksjon, og hørte således til under sine tidligere respekive herredsrettinndelinger. Rådhusretten forsvand også etterhvert for flere av de mindre byene. I forbindelse med kommunereformen i 1971 opphørte byenes kommunale særstilling, og de ble innlemmet i større enheter. De fleste av disse er i dag centralorter (kommunesenter) for kommuner som bærer deres navn. Unntakene er Mariefred (i Strängnäs kommune) og Torshälla (i Eskilstuna kommune). I årene 1974 til 1991 var Trosa en del av Nyköping kommune.

Andre steder[rediger | rediger kilde]

Følgende steder har hatt andre typer av kommunal status:

Södermanland har hatt fem köpinger (spesiell kjøpstadsstatus): Malmköping og Gnesta mellom 1955 og 1974 i Södermanlands län, Kungsör i Västmanlands län og Nynäshamn 1911 til 1945, som ble by i 1946, samt Saltsjöbaden, i Stockholms län. Landskapet har hatt mange municipalsamhällen, hvor de fleste har vært i Stockholms län. I Södermanlands län har følgende tre byer vært municipalsamhällen før de fikk bystatus; Flen, Katrineholm og Oxelösund. Øvrige er Gnesta, som ble köping 1955, Nyfors fram til 1906, da det ble en bydel i Eskilstuna, Vingåker, Valla og Sparreholm. I Stockholms län har følgende steder vært municipalsamhällen: Dalarö, Fullersta, Huddinge, Igelsta, Järna, Liljeholmen, Rönninge, Snättringe, Stuvsta, Tumba og Örsta.

Større tettsteder[rediger | rediger kilde]

Følgende tettsteder er for tiden de ti største innen landskapet:[3]

Tettsteder  Idag   1800   1850   1900   1950 
Stockholm (hvorav i Södermanland) - - - - -
Södertälje 62 279 960 1 245 8 207 23 300
Eskilstuna 60 185 1 341 3 961 13 663 53 363
Tumba 35 311 - - - -
Katrineholm 21 386 - - - 14 522
Nyköping 27 720 2 272 3 806 7 275 20 427
Västerhaninge 14 060 - - - -
Nynäshamn 13 079 - - - -
Strängnäs 12 296 1 112 1 244 2 276 7 280
Oxelösund 10 843 - - - 5 398


Historie[rediger | rediger kilde]

Grensesteinen mellom Södermanland og Uppland på Palmstedts hus Västerlånggatan 27.

Navnet Södermanland betyr «Menneskene som bor i landet sør for Mälaren». Landskapet er fortidshistorisk. Med innføringen av Magnus Erikssons landslag ca. 1350, ble herredsinndelingen (svensk: Härad) også innført for landskapet, og erstattet derves en tidligere inndeling i herreder («hundare»).

Södermanlands herreder[rediger | rediger kilde]

Fra steinalderen til vikingtiden[rediger | rediger kilde]

Trolig innvandret de første menneskene til Södermanland under en tidlig del av steinalderen. Etter denne tid har innlandet her hevet seg betraktelig, og i områdene rundt Stockholm så mye som 70 meter. Den første innvandringen her skjedde sannsynligvis fra Östergötland og Närke, og det var landskapets midtre og øvre deler, som ikke lå under vann den gangen, som først ble bosatt. De eldste funnene herfra utgjør et femtitalls bosteder uten keramikk. Fra denne tidsepoken har man funnet en rekke steinøkser, lihultøkser. Södermanland overgår imidlertid ingen av landskapene rundt Mälaren i funnrikdom fra steinalderen.

Med overgangen til landbruksnæring ca. 4000 f.Kr. begynte man blant annet å importere fine flintøkser fra Skåne eller Danmark. Alle neolittiske kulturer er representerte i landskapet. I takt med effektene av landhevingen, ble Mälarens og Østersjøens kysttrakter befolket. Den sene stienalderen er rikt representert med mange enkeltfunn, og også fra bronsealderen er det gjort mange objekter. Sentrale steder for bronsealderkulturen har man funnet i Rekarne, samt ved innsjøen Yngaren. Funnene fra bronsealderen er betydelig, men kan ikke sammenlignes med funn fra tilsvarende periode i Uppland. Fra den delen av jernalderen fra før Kristi fødsel, har man, i likhet med resten av Sverige, få funn, noe man antar har sammenheng med de omfattende klimaendringene Sverige gjennomgikk fra ca. ett århundre etter bronsealderens slutt. Fra tiden etter Kristi fødsel er det imidlertid gjort flere funn.

Gullfunnene fra 400- og 500-tallet er tallrike. Sveriges største kjente gullfunn ble gjort Tureholms landområder i 1774, og utgjorde mer enn 12 kg. Trolig stammet gullet på noe vis fra goternes militære aktiviteter, som medførte at Romerriket utbetalte betydelige mengder med gull for å kjøpe fred langs grensen. Fra samme tidsperiode har man Uppsa kulle, som er Sveriges største gravhaug.

Det er gjort mange funn i tilknytning til kjente gravfelt fra folkevandrings- og vikingtiden. Fra sluttfasen av jernalderen er det også funnet betydelige sølvskatter. Södermanland er svært rikt på gravhauger, steinsettinger og rester av borger av ulike slag. Södermanland er, nest etter Uppland, det landskapet i Sverige hvor det er gjort flest funn av runesteiner, omtrent 300 stykker, hvor ca. 60 har helt eller metrisk form. Eldst av disse er steinen ved Skåäng i nærheten av Vagnhärad, som bærer en innskrift med eldre runer fra 500- eller 600-tallet, og en senere innskrift med yngre runer. De fleste er i fruktbare sletteområder, og er reist langs veier eller elver. Påfallende mange står langs Eriksgatan. Det eldste innenlandske belegget for navnet Svitjod (senere Sverige) finner man på en runestein i Aspa. Av høyest interesse er Ramsundsristningen, som viser at Sigurdsagaen var kjent i Sverige under vikingtiden- Mange andre steiner beretter om vikingferder i øst og vest. Funnene viser at det ble vunnet rike skatter under disse reisene, og at det foregikk en livlig handel.

Middelalderen[rediger | rediger kilde]

Kristendommens tidligste misjonsvirksomhet i Södermanland foregikk i den nordvestlige delen, hvor befolkningen ser ut til å ha blitt kristnet og hatt en sogneinndeling allerede på midten av 1000-tallet. Rekarne utgjorde det første stiftet i Svealand, hvor Sankt Eskil var biskop. Det tunet (nå Eskilstuna) hvor han bodde, er nevnt som bispesete i et pavelig dokument fra omkring 1120, på lik linje med Strängnäs, Västerås og Sigtuna. Trolig fikk Södermanland et cistercienskloster i 1184 i Julita, og på 1200-tallet ble Vårfruberga kloster bygget. På andre halvdel av 1200-tallet fulgte et dominikanerkloster i Strängnäs og et Fransiskanerkloster i Nyköping. I 1493 ble det stiftet et Karteuserkloster i Mariefred.[4] Som handelssted og festningssted fikk Tälje, omtalt allerede av Adam av Bremen, og etterhvert enda viktigere Nyköping, betydning. Södermanland hadde egen lagmann allerede før 1296. Landskapet hadde egen lovgivning, Södermannalagen, stadfestet 1327.

Om Södermanlands tidlige politiske historie vet man lite. Ifølge eksisterende sagaer er det sannsynlig at det var småkonger som styrte. Først med Folkungatiden har man historiske opptegnelser. Södermanland ble da gang på gang gitt som len til hertuger av Folkungaætten. Under folkungatiden inntok Södermanland en administrativ særstilling, hvor det utgjorde Magnus Ladulås hertugdømme da han besteg Sveriges trone, og utgjorde senere kjerneområdet i Erik Magnussons landområde. Kystherredene og Rekarne skal ha vært landskapets mest dyrkede områder gjennom middelalderen. 1300-tallets største jordeier i Sverige, Bo Jonsson Grip, som oppførte og navnsatte Gripsholm, hadde sitt eiendomsimperiums sentrum i Södermanland, hvis våpen er hentet fra hans fabeldyr.

Kalmarunionen og Vasatiden[rediger | rediger kilde]

Unionstidens kamper ble for en stor del utkjempet i Södermanland. Karl Knutsson Bonde ble overrumplet i februar 1457 i Strängnäs, og Christian I ble slått i 1467 i slaget ved Julita i nærheten av Katrineholm. Gustav Vasa ble valgt til konge i Strängnäs 1523. Deretter begynte en epoke med stor utvikling: Slott ble bygd om og utrustet, byenes handel hadde rivende utvikling, jordbruket fikk et stort oppsving og gruveindustrien utviklet seg, med nye industrier i kjølvannet. Södermanland var under Vasatiden, som , senere, rikest på adelsgods i Sverige. Under Gustav Vasas reduksjoner og reformer forholdte landskapets befolkning i sin alminnelighet lojale.[4]

Stormaktstiden[rediger | rediger kilde]

Under Gustav II Adolfs og Karl XIs regjeringsperioder ble det anlagt fabrikker og annen produksjonsindustri i Södermanlands byer. Krigen økte etterspørslene etter smijern, kanoner, stikk- og huggvåpen, rustninger og andre bearbeidede jernvarer. Landskapet selv var skånet for krigshandlinger på 1600-tallet, og har i ettertid kun en gang vært utsatt for fiendtlige handlinger, i 1719, da Østersjøkysten med byer, bruk og herregårder ble angrepet og brent ned av russiske tropper. Gjennom seieren ved Baggensstäket ble fienden slått tilbake, og Stockholm forble i svenske hender.

Frihetstiden og framover[rediger | rediger kilde]

Frihetstidens industrielle oppsving merket man i relativ liten grad til i Södermanland. Derimot ivret myndighetene for større omlegginger av jordbruket. De store endringene her kom imidlertid først med 1840-tallets mere rasjonelle drift. Kirkegodsets økte utbredelse påvirket landsbyutviklingen i landskapet. Södermanland hadde tidligere hatt en svakere landsbyutvikling sammenlignet med det øvrige Mälardalen, men nå ble mange underliggende landsbyer dratt direkte inn i driften av kirkens jordbruksområder, som i stor grad fikk fordelene av stordrift. Et spesielt sterkt samholdsmiljø ble dannet ved tettere befolkning og økt bebyggelse. Man kan se det som jordbrukets motstykke til de mange små industrisamfunnene som vokste fram på landsbygda. Statssystemet vokste fram.

Hele 1700- og 1800-tallet var preget av et sterkt regulert næringsliv. Enkelte nye ideer vokste imidlertid fram. Et konkret utslag av dette var grunnleggingen av Eskilstuna fristad. Side om side ved den tradisjonelt styrte byen, vokste det fram et avregulert frimarked hvor metallhåndverker ble omsatt. En ny epoke innen industrien kom på 1830-tallet, da blant andre Munktells Mekaniska Verkstad i Eskilstuna ble grunnlagt. Jordbruksrasjonaliseringen hadde stort behov for maskinvarer fra Eskilstuna.[4]

Kjente sörmlänninger[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Mälaren er største innsjø, Båven er størst av innsjøene helt innenfor landskapets grenser.
  2. ^ Ivar Schnell, Vägvisare genom Södermanland. En studiehandbok i hembygdskunskap. Sörmlands museum. Nyköping 1981, s. 97ff
  3. ^ Gösta Johannesson, Från köpstad till storkommun. Natur & Kultur: Stockholm 1978
  4. ^ a b c Erik Lönnroth, Svensk uppslagsbok, 27. Malmö 1936

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]