Høyrenessansen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Nattverden av Leonardo da Vinci innledet høyrenessansen.

Høyrenessansen er en stilepoke i kunsthistorien som betegner kulminasjonen av kunsten i den italienske renessansen mellom 1450 og 1527. Da pave Julius II var patron og oppdragsgiver av mange kunstnere på denne tiden ble bevegelsen sentrert i Roma mens den tidligere hadde hatt sitt kreative sentrum i Firenze.

Høyrenessansens malerikunst utviklet seg fra slutten av 1490-tallet da Leonardo da Vinci utførte sitt store veggmaleri Nattverden i klosteret Santa Maria delle Grazie i Milano som han begynte i 1495 og avsluttet i 1498. Maleriene i Vatikanet av Michelangelo og Rafael representerte kulminasjonen av høyrenessansens maleristil i form av fullkommenhet og ynde.

Stilen ble introdusert i arkitekturen av Donato Bramante som 1502 bygde San Pietro in Montorio, en kirke i Roma som med sine majestetiske proporsjoner tilkjennega en gjenoppliving i fullskala av den antikke romerske arkitekturen.

Michelangelos David

Høyrenessansens skulptur, eksemplifisert av Michelangelos Pietà (14981499), en marmorstatue av en ung, rolig og himmelsk jomfru Maria og den døde Jesus liggende over hennes fang, og hans David-statue (15011504), som utvilsom er den mest gjenkjennbare statue i kunsthistorien, og fremstår som et verdslig symbol på styrke og ungdommelig skjønnhet. Begge statuene er karakterisert av idealbalansen mellom det statiske og bevegelse.

Høyrenessansen i Venezia kan eksemplifiseres av den uforstyrrede stemningen og de strålende fargene til kunstmaleren Giorgione, hans mest kjente verk er maleriet La Tempesta (Stormen, omkring 1506), og den unge Tiziano som Giorgione hadde påvirket, hvor hans monumentale Jomfru Marias himmelferd (15161518, Santa Maria Gloriosa dei Frari, Venezia) kan trekkes fram og som utmerker seg med sin oppadstormende dynamikk og ekspressiv dramatikk.

Høyrenessansen er blitt sett på som den største eksplosjonen av kreative genier i kunsthistorien. Selv relative uvesentlig malere som var aktive i epoken, som Fra Bartolomeo og Mariotto Albertinelli, skapte verker som var bemerkelsesverdige i deres perfekte harmoni og totale kontroll av maleriets virkemidler. De langstrakte proporsjoner og overdrevne positurer i de senere verkene til Michelangelo, Andrea del Sarto og Correggio bebudet den begynnende manierismen som seinrenessansen er referert til i kunsthistorien. Manierismen er overgangsperioden mellom høyrenessansen og barokken.

Rafaels død i 1520 og plyndringen av Roma i 1527 markerer slutten på høyrenessansen.