Rosettastenen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Rosettastenen

Rosettastenen er en svart granittblokk (ofte feilaktig identifisert som basalt) fra oldtidens Egypt der samme tekst er hugget inn med tre forskjellige skrifter: Hieroglyfer, demotisk og gresk. Fordi den greske teksten enkelt kunne oversettes, gav dette nøkkelen til dechiffreringen av hieroglyfene, som som i sin tur åpnet for studiet av primærkilder fra den egyptiske oldtid. Jean-François Champollion fant prinsippet for oversettelsen i 1822, og året etter fikk han assistanse fra Thomas Young.

Siden 1802 har stenen befunnet seg i British Museum, der den er en av de mest populære utstillingsgjenstandene.

Stenen er den tredje i en serie på tre. Den første gjengir et dekret fra Ptolemaios III om skuddår, og den andre, kjent som stenen fra Canopus, gjengir et fra Ptolemaios IV.

Det er bevart to kopier av stenen fra Canopus, en av den første stenen (Memfisstelen) og tre og en halv av Rosettastenen.

Teksten[rediger | rediger kilde]

Teksten er et ptolemeisk dekret fra 196 f.Kr.. Det ble utstedt av Ptolemaios V, og beskriver visse skatter som han avskaffet og instruerte at statuer skulle reises i visse templer. Det blir også foreskrevet at dekretet skulle publiseres på tre språk: Gudenes språk (hieroglyfer), folkets språk (demotisk) og wynen (gresk, wynen er beslektet med jonisk gresk). Det var vanlig at man i greske områder utstedte flerspråklige dekreter på denne måten.

Historie[rediger | rediger kilde]

Stenen ble funnet av den franske kapteinen Pierre-François Bouchard i Rosetta, en egyptisk havneby som i dag heter Rashid, den 15. juli 1799.

Under Napoleons felttog i Egypt 17981801 var det med flere vitenskapsmenn. Napoleon grunnla Institut de l'Égypte i Kairo i 1798, og omkring 50 forskere knyttet seg til instituttet. Da Bouchard fant stenen forstod han at det var et viktig funn, og kontaktet general Abdallah Jacques de Menou, som bestemte at den skulle sendes til instituttet. Den ankom der i august 1799.

I 1801 måtte franskmennene overgi seg. De ønsket å beholde de vitenskapelige arbeidene, men engelskmennene mente de måtte inngå i krigsbyttet. Étienne Geoffroy Saint-Hilaire skrev til den engelske diplomaten William Richard Hamilton og truet med å brenne alle forskningsnotater; hentydningen til brenningen av biblioteket i Alexandria var åpenbar, og trusselen ble tatt på alvor. Britene aksepterte at notatene ble beholdt, men alle gjenstander måtte overleveres. Stenen ble allikevel forsøkt smuglet til Frankrike, men det lyktes ikke. De fikk derimot med seg avskrifter av stenen, som gjorde videre forskning mulig.

I England ble den straks sendt til British Museum. På den venstre siden er det skrevet med hvite bokstaver «Erobret i Egypt av den britiske hær i 1801», og på den høyre «Gitt av kong Georg III». Stenen ble sist renset i 1998; en liten del ble etterlatt ubehandlet for å kunne sammenligne overflaten på det rensede og det urensede området.

I juli 2003 forlangte Egypt å få utlevert stenen. Dr. Zahi Hawass, generalsekretær for det øverste råd for oldtidsminner i Kairo, uttalte til pressen at «dersom britene ønsker å bli husket, om de ønsker å gjenopprette sitt rykte, bør de frivillig returnere stenen, fordi den er et symbol på vår egyptiske identitet». Britiske myndigheter har tidligere returnert mange gjenstander til Egypt, men har også nektet å utlevere mange gjenstander fordi de ble tatt til England på lovlig vis.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Roman
  • Michael Klonovsky: Der Ramses-Code. Aufbau-Verlag, Berlin 2001, ISBN 3-352-00575-3 (Roman om Champollion og hieroglyffdechiffrering)