Manierismen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Parmigianinos Madonna med den lange halsen er et av de mest kjente manieristiske bildene
Il Gesù kirken i Roma har manieristiske trekk. Den spisse formen over portalene stoppes av en rund bue som skaper forvirring

Manierismen (fra ital. maniera) er en stilperiode i kunst- og musikkhistorien fra cirka 1520 til begynnelsen av 1600-tallet. Selve navnet manierisme har sin opprinnelse i det italienske ordet maniera, som egentlig betyr «stilfull oppførsel» med vekt på enkel eleganse, likevekt og harmoni. I sammenheng med kunst (inkludert musikk) og kunstnere (inkludert komponister og musikere) blir ordet «manierisme» helst brukt i forbindelse med åpenlys og gjerne overdreven bravur, virtuositet og lunefull oppførsel. Manierismen er overgangsperioden mellom høyrenessansen og barokken. Eksempler på kjente manierister er Pontormo, Parmigianino og El Greco.

Begynnelsen på manierismen[rediger | rediger kilde]

Manierismen oppstod rundt 1520 og var i stor grad en reaksjon mot høyrenessansens vekt på harmoni, symmetri og balanse. Det tidligste eksemplet på manierismen er antagelig Michelangelos vestibyle for Biblioteca Laurenziana (1523 i Firenze). Tydelige kjennetegn på den nye stilen inkluderer bruk av svært uortodokse arkitektoniske elementer og detaljer. Manierismen kaltes tidligere senrenessansen, men i de siste tiårene har man i kunsthistoriske og musikkhistoriske fagkretser blitt enige om at dette navnet ikke var dekkende. Selv om manierismen nå betraktes som stilistisk ulik renessansen, så kommer den inn under den samme perioden som senrenessansen og eksisterte som en parallell og opposisjonell retning i denne perioden. Innen musikken er madrigalen et av de tydeligste uttrykkene for manierismen.

Stiltrekk[rediger | rediger kilde]

Kjennetegn for manierismen i billedkunsten er klare farger, gjennomtenkt komposisjon, overdrevne former og dramatiske bevegelser. I musikken har man på tilsvarende vis klare harmonier med sterke virkemidler som kromatikk og dramatiske vekslinger i rytme og tonal puls i overenskomst med skiften i teksten. Manierismen kontrasterer slik tydelig høyrenessansens panharmoni, symmetri, og diskrete perfeksjon slik vi ser i Rafaels verker. Typiske representanter for manierismen er El Greco i billedkunsten og Carlo Gesualdo i musikken.

En annen definisjon av manierismen angir kontrasten mellom den realistiske og perspektivistiske billedkunsten med sine velbalanserte menneskeformer i høyrenessansen og mange av de senere kunstnernes bevisste forvrenging av proporsjoner og perspektiv. Disse forvrengningene, som hadde bakgrunn i følelser og kunsntnerisk frihet, har i løpet av 1900-tallet blitt definert som en egen stil kalt «mainierisme» — men uten de negative konnotasjonene som hører til dette ordet. Slik ordet da tolkes understrekes de individuelle kunstnernes frihet etter 1520 som førte med seg at kunsten for første gang i kunsthistorien begynte å handle om seg selv. Manierismen er har blitt kalt «de intellektuelles stilepoke» i motsetning til høyrenessansens regelrette, aristokratiske uttrykk. Manierismen har også blitt sett i sammenheng med motreformasjonen — da som kontrast til det som ble oppfattet som protestantismens mangel på følelser.

Maleri[rediger | rediger kilde]

Manierismens malerkunst er særlig representert ved El Greco, som i maleriet Greve Orgaz gravferd (1586) bruker virvlende former og farger for å skape et dynamisk, visjonært bilde av himmelen. Karakteristisk for El Grecos komposisjoner er langstrakte former, feiende bevegelser og klare farger. I Madonnaen med den lange halsen (1532) overdriver Parmigianino de menneskelige formene.

Andre malere innenfor manierismen er for eksempel Pontormo, Rosso Fiorentino, Bronzino, Bernardino Poccetti, Tintoretto og Hans von Aachen.

Skulptur[rediger | rediger kilde]

Benvenuto Cellini viser i Frans den førstes saltkar en prakt og en ynde som er karakteristisk for manierismen. Cellini, og mange andre kunstnere med ham, bruker estetisk form som virkemiddel for å appellere til tilskuerens følelser. I Giambolognas skulptur Rovet av sabinerkvinnene vises bevegelsene og dramatikken i scenen svært tydelig ved hjelp av de sammenflettede konturene og den voldsomme styrken verket utstråler.

Arkitektur[rediger | rediger kilde]

Blant de fremste arkitektoniske byggverkene i manierismen regnes, bortsett fra vestibylen i Biblioteca Laurenziana, Giulio Romanos Palazzo del Tè (15271534) i Mantova. I fasaden lot han triglyffene i frisen henge ned, og han brukte sluttstener, som strukturelt sett ikke hadde noen funksjon, i vindusrammene. Arkitektkollegaer som ville være tro mot den vitruvianske tradisjonen rettet skarp kritikk mot disse detaljene. I Roma tegnet Baldassare Peruzzi Palazzo Massimo alle Colonne (15321536) og ga fasaden en utforming full av kontraster.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]