William av Malmesbury

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
William av Malmesbury avbildet på et glassmaleri i Malmesbury kloster, 1928.

William of Malmesbury (født ca. 1080, død ca. 1143) var en engelsk historiker. Han hadde også franske forfedre, men tilbrakte hele livet i England, og store deler av det som munk i Malmesbury Abbey.

Han kom til klosteret som ung mann, og den tidligste opplysninger han gir er at han hjalp abbed Godfrey (abbed ca. 1081–1105) å samle et bibliotek for kommuniteten. Han fikk en allsidig utdanning, men fokuserte mest på de fagene han selv likte best, moralfilosofi og historie. Etterhvert fikk han samlet historieverker som andre land, og fikk inspirasjonen til å skrive et verk om England, etter mønster av Beda den ærverdiges kirkehistorie.

Omkring 1120 ga han ut den første utgaven av Gesta regum anglorum (De engelske kongers handlinger). Deretter fulgte i 1125 Gesta pontificium anglorum (De engelske biskopers handlinger). Etter dette arbeidet han en periode med teologiske temaer, men ga ut andre utgave av Gesta regum i 1127. Denne utgaven var dedikert til jarlen Robert av Gloucester, som var litterært interessert. Rundt 1128 kom en variant av Gesta regum anglorum, kalt Krøniken om engelskmennenes konger.

William ble kjent med biskop Roger av Salisbury, som hadde et slott ved Malmesbury. Det ser ut til å være dette vennskapet som førte til at han i 1140 ble tilbudt embetet som abbed. Han takket nei til dette, da han foretrakk å være bibliotekar.

Den eneste offentlige opptreden vi kjenner er ved konsilet i Winchester i 1141, hvor kleresiet uttrykte sin støtte til keiserinne Matilda. Etter dette begynte han med sin Historia novella (Ny historie), som omhandlet hendelser etter 1125. Verket slutter brått med 1142, med et løfte om at det vil bli fortsatt. Man antar at William døde før han fikk anledning til å arbeide videre med det.

Han er en av de viktigste engelske historikere i denne perioden. Hans latin er god, og den litterære kvaliteten er god, spesielt i forhold til andre verker fra hans samtid. Som historiker svekkes hans betydning noe av at hans forakt for annaler gjør kronologien ustrukturert og noe tilfeldig. Han har også en tendens til å legge inn diskurser som er irrelevante for det han egentlig skriver om. Hans kritiske sans, som han til tider viser er velutviklet, blir til stadighet ikke brukt. Han gir færre opplysninger om sin egen tid enn f.eks. Orderic Vitalis, men samtidig er han den desidert viktigste kildene til kunnskap om personene i det politiske spillet etter normannernes invasjon i 1066.