Harald Harefot

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Harald harefot
Konge av England
Harald Harefot
Navn: Harald Knutsson
Regjeringstid: England: 12. november 1035 - 17. mars 1040
Født: ca. 1015, England
Død: 17. mars 1040
Foreldre: Knut den store og Ælfgifu
Barn: Elfwine (illegitim)

Harald Harefot (født ca. 1015, død 17. mars 1040) var konge av England fra 1035 til 1040. Harald var sønn utenfor ekteskap av Knut den store og dennes frille Ælfgifu Ælfhelmsdatter av Northampton. Som illegitim var ikke Harald, men halvbroren Hardeknut den rettmessige arvingen til både Englands og Danmarks troner, men Harald utnyttet brorens fravær til å la seg utrope til konge av England i 1035, men dør kun 5 år senere. Tilnavnet «Harefot» fikk han for sin hurtighet og sin dyktighet som jeger.

Danmark truet av Norge[rediger | rediger kilde]

Da Knut den store døde den 12. november 1035 var Knuts yngste sønn Hardeknut, som han hadde fått med sin normanniske dronning Emma av Normandie den legitime arving til både den danske og den engelske tronen. Hardeknut var derimot ikke i stand til å la seg krone i England ettersom Danmark var truet av den norske kongen Magnus Olavsson, som nordmennene kalte for «den gode» da han unnlot å ta hevn over høvdingene for å ha deltatt i slaget ved Stiklestad hvor faren Olav Haraldsson døde. Samtidig med trusselen fra Norge var Danmark truet med invasjon av den svenske kongen Anund Jakob.

Det var gode grunner for at Hardeknut måtte haste tilbake Danmark for å forberede forsvaret av gamlelandet. De engelske stormennene var velvillige til å plassere Hardeknuts eldre halvbror Harald Harefot som midlertidig konge for å avhjelpe vanskelighetene med Hardeknuts fravær, og til tross for motstand fra Godwin, jarlen av Wessex, og dronning Emma av Normandie lyktes i følge Den angelsaksiske krønike dette i 1037. I kongekronologien regner man likevel med året 1035.

Harald maktet å avverge et forsøk på å fjerne ham fra posisjonen som ble ledet av hans angelsaksiske halvbrødre Alfred Ætheling og Edvard, dronning Emmas sønner med den forlengste døde kong Ethelred den rådville. Dermed proklamerte han seg som konge i kraft av egen posisjon. I Danmark satt Hardeknut rasende over å ha blitt frarøvet sin farsarv, kongedømmet England, og begynte å planlegge en invasjon av England, akkurat som både bestefaren og faren hadde gjort før ham.

En ny invasjon ble unødvendig da Harald Harefot brått døde 17. mars 1040 etter å ha sittet ved kongsmakten i knappe 3 år. Han ble gravlagt i klosteret Westminster Abbey, som senere ble i stor grad ombygd av halvbroren Edvard. Da Hardeknut kom over fra Danmark i juni 1040 fikk han brorens lik gravd opp og møysommelig halshugget for forræderi, og deretter kastet i ei myr ved elven Thames. Haralds tilhengere berget senere liket og fikk det behørig gravlagt på nytt i gravlunden til en kirke med det passende navnet St Clement Danes.

Troneovertagelsen[rediger | rediger kilde]

I 1037 flyktet Emma av Normandie til Brugge i Flandern, og Harald Harefot «var overalt valgt som konge» i henhold til Den angelsaksiske krønike. Harald Harefot er en noe mystisk skikkelse. Historikeren Frank Stenton har hevdet at hans angelsaksiske mor Ælfgifu var Englands virkelige hersker i de tre årene han var konge. Det er grunner til å vurdere historien mellom 1035 og 1040 som en maktkamp mellom de to dronningmødrene Ælfgifu og Emma som hver slåss for sønner de hadde fått med samme konge.

Med i alle fall var de nordlige områdene på Haralds side, og i henhold til den avtalen som Godwin var en del av, bosatte Emma seg i Winchester omgitt av Hardeknuts menn. Harald sendte snart bud på og «tok alle hennes fineste rikdommer» som hun hadde etter Knut den store, i henhold til Den angelsaksiske krønike. Det var en maktdemonstrasjon som viste at kongedømmet England tilhørte Harald Harefot og at han ikke aktet å gi avkall på det tilfordel for halvbroren.

I henhold til Encomium Emmae nektet erkebiskopen av Canterbury å krone Harald. I henhold til krøniken forsøkte dronningmoren Ælfgifu å bestikke adelen for å sikre Haralds posisjon.

Alfred og Edvards invasjon[rediger | rediger kilde]

I 1036 kom Emmas to sønner Alfred og Edvard fra Normandie med en liten hærstyrke. I henhold til krøniken kom Alfred Ætheling med sine folk for å besøke sin mor Emma, men hensikten var nok en helt annen. Isteden ble han tatt til fange under ledelse av Godwin, som nå øyensynlig var helt på kong Haralds side, og som fikk Alfred blindet og mishandlet inntil han døde. Edvard hastet tilbake til Normandie igjen.

Noen få år senere dør Harald Harefot i Oxford. Dødsårsaken er ikke nevnt, men det kan ha vært en ordinær sykdom. Han var ugift, men hadde en illegitim sønn ved navn Elfwine, det samme navnet som hans morfar bar. Om gutten var en ekte sønn eller et fattig håp for Haralds tilhengere kan ikke bevises. Han forsvant til kontinentet og ble munk i kloster. Dronningmoren Ælfgifu forsvinner selv inn i historiens mørke og det finnes ingen spor etter henne. I henhold til krøniken hadde Harald Harefot styrt i fire år og 16 måneder, hvilket betyr at han tok kongsmakten rett etter Knuts død.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Forgjenger:
 Knut den store 
Konge av England
Etterfølger:
 Hardeknut