Georg VI av Storbritannia

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Georg VI
Konge av Storbritannia
Georg VI av Storbritannia
Navn: Albert Frederick Arthur George
Regjeringstid: 11. desember 1936-6. februar 1952
Født: 14. desember 1895, York Cottage, Norfolk
Død: 6. februar 1952 (56 år), Sandringham House, Norfolk
Foreldre: Georg V og Mary
Ektefelle‍(r): Elizabeth Bowes-Lyon
Barn: Elisabeth (1926-)
Margaret (19302002)

Georg VI (Albert Frederick Arthur George; født 14. desember 1895, død 6. februar 1952) var konge av Storbritannia, Irland og Samveldelandene fra 1936 til 1952. Han var keiser av India fra han ble kronet til landet ble selvstendig i 1947. Han var den tredje britiske monarken av fyrstehuset Windsor.

Prinsen, som til daglig ble kalt Albert, var Georg og Mary av Tecks andre sønn. Da Albert var 15 år gammel ble hans far kronet til konge, og i 1920 ble Albert selv gitt tittelen hertug av York.

Hertugen giftet seg med Elizabeth Bowes-Lyon den 26. april 1923 i Westminster Abbey i London. Ekteparet fikk to døtre: 21. april 1926 ble Elizabeth født og 21. august fire år senere kom Margaret Rose.

Hertugens far, kong Georg V døde den 20. januar 1936 og storebroren ble kong Edvard VIII. Men den 11. desember 1936 abdiserte kong Edvard for å kunne gifte seg med Wallis Simpson, en fraskilt kvinne. Hertugen av York ble nå konge av Storbritannia, og tok navnet Georg VI.

I løpet av andre verdenskrig ble kong Georg og dronning Elizabeth selve symbolet på Storbritannias motstandsvilje, og gjennom radiotaler og i møte med soldater og mennesker som var rammet av krigen oppnådde kongeparet stor popularitet hos folket.

Etter krigen slet kong Georg med dårlig helse. Mye røyking hadde ført til lungekreft, og hans datter og arvtaker, prinsesse Elisabeth, påtok seg etterhvert flere av hans oppgaver. Natt til 6. februar 1952 døde kongen, og eldstedatteren Elisabeth tok over som monark.

Fødsel og familieliv[rediger | rediger kilde]

Han ble født med Albert som første navn, og var kjent som prins Albert («Bertie» i familien).[1] Han ble født i Yorkhytten ved Sandringham House, NorfolkEngland, i tiden da hans oldemor, Victoria var regjerende monark. Hans foreldre var hertugen av York (senere kong Georg V) og hertuginnen av York (senere dronning Mary). Han var deres andre sønn. Faren var eldste levende sønn av prinsen (senere kong Edvard VII) og prinsessen (senere dronning Alexandra) av Wales. Hans mor, hertuginnen av York, var den eldste datteren av prins Francis, hertug av Teck og prinsesse Mary Adelaide av Cambridge.

Albert ble født 14. desember 1895. Dronning Victorias mann, prins Albert døde denne dagen for 24 år tidligere, og det var uvisst hvordan barnets oldemor ville ta nyheten. Prinsen av Wales skrev i et brev til sin sønn at dronningen hadde blitt nokså bekymret.[2] To dager senere skrev han «Jeg tror det ville gjort henne glad dersom du foreslo navnet Albert for henne».[2] Dette blidgjorde barnets oldemor, som skrev i et brev til Alberts mor, at hun var glad for at det skjedde noe så gledelig på en så sørgelig dag, og at hun satte pris på at han fikk navnet Albert, som for henne stod for alt som var godt.[2] Han ble døpt Albert Frederick Arthur George i St Maria Magdalenakirken nær Sandringham tre måneder etter fødselen. Bestemoren på morsiden, prinsesse Mary Adelaide av Cambridge likte ikke hans første navn, og hun håpet at navnet Georg ville erstatte Albert.[3] Prinsen var den fjerde i arvefølgen ved fødselen, og hans storebror Edvard, født et år tidligere den 23. juni 1894, var nummer tre.

Tidlig liv[rediger | rediger kilde]

Fire konger: kong Edvard VII hans sønn Georg, prins av Wales og sønnesønnene prins Albert og prins Edvard

Som dronning Victorias oldebarn ble Albert titulert Hans Høyhet prins Albert av York fra sin fødsel av. Dronningen uttrykte senere i et offisielt dokument at barna til den eldste sønnen til prinsen av Wales skulle få tittelen Kongelig Høyhet. Så i en alder av to år, ble Albert Hans Kongelige Høyhet prins Albert av Wales.

Han slet mye med dårlig helse og ble beskrevet som «en lettskremt gutt som tar lett til tårene».[4] Foreldrene stod ikke for den daglige oppdragelsen av sine barn, noe som var vanlig i aristokratiske miljø. Albert stammet mye som barn og utviklet kroniske mageproblemer. I tillegg hadde han problemer med knærne som måtte rettes opp med skinner, noe som var meget smertefullt. Han ble også tvunget til å skrive med høyrehånden, selv om han var keivhendt.[5]

Da dronning Victoria døde 22. januar 1901, ble Alberts bestefar, prinsen av Wales, kronet til kong Edvard VII. Alberts far gikk da fra å være hertug av York til å bli prins av Wales. Broren Edvard ble nå andre person i arverekken og Albert ble tredje.

Militær karrière og utdannelse[rediger | rediger kilde]

I 1909 begynte Albert på den kongelige marinens college i Osborne som marinekadett. Hans resultater var blant de verre, men allikevel gikk han videre til colleget i Dartmouth i 1911.[6] Da kong Edvard VII døde 6. mai 1910, ble Alberts far kong Georg V, prins Edvard ble til prins av Wales og Albert andre person i arverekken.

Albert ble sjøkadett den 15. september 1913 og et år senere tjenestegjorde han i første verdenskrig. Hans offiserkolleger kalte ham «Mr. Johnson».[7] Han var om bord på skipet HMS Collingwood i slaget ved Jylland (31. mai–1. juni 1916), som endte med taktisk seier til Tyskland, men strategisk seier for Storbritannia. Albert tjenestegjorde ikke stort mer i krigen, da han var syk og hadde mavesår.[8] I februar 1918 ble prinsen utnevnt til offiser med ansvar for de unge mennene på den kongelige marines luftvåpens treningsbase på Cranwell.[9] Som en følge av at Royal Air Force ble stiftet senere det samme året, ble Albert forflyttet fra marinen til luftvåpenet.[10] Senere ble han utnevnt til kommanderende offiser for skvadron nummer 4 i guttefløyen på Cranwell, og han fortsatte der til august 1918.[9]

Etter krigen studerte prinsen historie, økonomi og samfunnskunnskap i et år på Trinity College i Cambridge fra oktober 1919.[11] Den 3. juni 1920 ble Albert gjort til hertug av York, jarl av Inverness og baron Killarney.[12] Etter dette begynte han å utføre en rekke kongelige plikter, og han representerte sin far da han besøkte kullminer, fabrikker, togbaner, og skaffet seg med dette kallenavnet «industriprinsen».[13]

Hans fremtreden i offentligheten var mindre imponerende enn brorens. Han hadde problemer med stamming og var beskjeden. Prinsen var imidlertid fysisk aktiv og spilte mye tennis.

Ekteskap[rediger | rediger kilde]

Det britiske monarki
Huset Windsor
Royal Standard of the United Kingdom.svg
Georg VI
   Elisabeth II
   Margaret av Storbritannia

På Alberts tid var det vanlig at kongelige giftet seg med andre kongelige, allikevel fikk prinsen ganske frie tøyler når det gjaldt å finne seg en hustru. Han møtte Lady Elizabeth Bowes-Lyon i 1920, den yngste datteren av Claude Bowes-Lyon, 14. jarl av Strathmore og Kinghorne og Cecilia Bowes-Lyon, og han bestemte seg for å gifte seg med henne.[14] Selv om Elizabeth var en etterkommer av kong Robert I av Skottland og kong Henrik VII av England, var hun en vanlig borger i følge britisk lov. Hun avslo derimot frieriet hans to ganger og nølte i nesten to år, trolig fordi hun ikke var villig til å ofre det som var nødvendig for å bli et medlem av kongefamilien.[15] Etter en stund svarte hun allikevel ja til frieriet.

Paret giftet seg 26. april 1923 i Westminster Abbey. Det nylig etablerte selskapet British Broadcasting Company ønsket å gjøre et opptak av bryllupet for så å kringkaste det på radio, men kapittelet la ned forbud mot ideen.[16] Lady Elizabeth ble titulert Hennes Kongelige Høyhet hertuginnen av York etter bryllupet. Alberts giftermål med en vanlig borger ble sett på som en moderniserende handling.[17]

Ekteparet fikk to døtre, Elizabeth i 1926 og Margaret i 1930. Familien på fire levde et beskyttet liv på eiendommen 145 Picadilly i London. Familien opplevde få offentlige problemer, men det vakte oppsikt da statsministeren i Canada foreslo hertugen som generalguvernør av Canada i 1931, et forslag kongen til slutt takket nei til etter råd fra sine ministre.[18]

Hertuginnen hjalp sin mann med å komme over frykten for å tale i offentlige sammenhenger. På vei til åpningen av det australske parlamentet introduserte hustruen ham for Lionel Logue, en australskfødt ekspert på taleteknikk. Hertugen og Logue møttes flere ganger for å avhjelpe taleproblemene, og i tillegg øvde hertuginnen med ham på reisen til Australia. I Canberra klarte han å holde en tale uten problemer, og etter dette var han senere i stand til å tale i forsamlinger uten større frykt og problemer.[19]

Konge mot sin vilje[rediger | rediger kilde]

Hertugens far, kong Georg V døde den 20. januar 1936, og broren Edvard ble kronet til kong Edvard VIII av Storbritannia. Ettersom kongen ikke hadde barn, ble Albert arveprins inntil broren selv fikk barn eller døde. Den avdøde kongen likte ikke sønnen Edvard så godt, og en gang sa han: «Jeg ber til Gud om at min eldste sønn aldri vil gifte seg og at ingenting må komme mellom Bertie og Lilibet og tronen.»[20] Et drøyt år senere, den 11. desember 1936, abdiserte Edvard for å kunne gifte seg med fraskilte Wallis Simpson fra USA. Statsminister Baldwin rådet Edvard til å si fra seg tronen. Edvard valgte å abdisere for å kunne gifte seg. Prins Albert, hertugen av York, tok over som konge, noe han åpenbart ikke likte. Dagen før han ble konge fortalte han sin mor om hva som hadde skjedd, og i sin dagbok skrev ham: «Da jeg fortalte henne dette, brøt jeg sammen og gråt som et barn.»[21]

Hoffmannen og journalisten Dermot Morroh påsto at det ble spekulert i om hvorvidt Albert og hans bror prins Henry, hertug av Gloucester skulle bli forbigått i arvefølgen til fordel for den yngre broren, prins George, hertug av Kent, da han på denne tiden var den eneste som hadde en sønn.[22]

Konge[rediger | rediger kilde]

Albert tok tittelen kong Georg VI for å følge faren og bevare monarkiets tillit. I begynnelsen av Georg VIs styre ble det stilt spørsmål om hvorvidt hans forgjenger og bror skulle beholde sine titler og posisjoner. Han ble introdusert som Hans Kongelige Høyhet prins Edvard på radiosendingen for abdikasjonen,[23] men den nye kongen mente at følgene av abdikasjonen måtte være at han skulle si fra seg sine kongelige titler.[24] For å avgjøre saken tildelte Georg broren tittelen HRH hertugen av Windsor. Men i et offentlig dokument ble det slått fast at hertugens kone og barn ikke skulle få kongelige titler. Kongen ble også nødt til å kjøpe de kongelige boligene Balmoral Castle og Sandringham House fra Edvard, da disse var hans private eiendommer og ikke tilfalt ham selv da han havnet på tronen.[25] Tre dager etter at Georg ble konge tildelte han sin kone, dronningen, Hosebåndsordenen.[26]

Georg VI ble kronet den 13. mai 1937, dagen da Edvard VIII egentlig skulle bli kronet. Georgs mor støttet sin sønn, men brøt en tradisjon da hun deltok i kroningsseremonien.[27] Det ble ikke holdt noen kroningsseremoni i Delhi i India, da dette ville kostet de indiske myndighetene vel mye.[28] Den økende indiske nasjonalismen ville ført til en dårlig mottakelse,[29] og en forlenget britisk tilstedeværelse, var ikke ønskelig. Det nye kongeparet besøkte Frankrike og Nord-Amerika, et besøk som senere ble sett på som en stor strategisk fordel i den kommende krigen.[30]

Den økende faren for krig i Europa dominerte Georgs første tid på tronen. Kongen var konstitusjonelt bundet til å godta Appeasement-politikken som statsminister Chamberlain førte mot Hitler. Statsministeren ble riktignok invitert av kongeparet til å stå på balkongen til Buckingham Palace da han kom hjem fra forhandlinger om Münchenavtalen. Dette båndet mellom monarkiet og politikken var uvanlig, da det var en tradisjon at kun kongelige stod på balkongen.[5]

I 1939 reiste kongeparet til Canada og fikk i tillegg besøkt USA. Canadas statsminister var deres reisefølge, og de ble alltid presentert som konge og dronning av Canada, både i USA og i Canada.[31] Georg var den første regjerende kanadiske monarken som fikk besøke Nord-Amerika, han hadde imidlertid besøkt Canada som prins Albert og hertug av York. Statsministeren i Canada på denne tiden, William Lyon Mackenzie King, håpet at kongens besøk i landet ville føre til at han fikk fremstille prinsippene i Westminster-statutten fra 1931, som gav alle dominioner fullt selvstyre og gav dem hver sin trone. En historiker skrev følgende om dette kongelige besøket: «Da majestetene gikk inn i sin residens fikk Westminster-statutten sitt gjennombrudd: kongen av Canada hadde kommet hjem.»[32]

Eleanor Roosevelt, kong Georg VI og dronning Elisabeth i London 23. oktober 1942

Hensikten med turen var å myke opp de sterke isolasjonstendensene i den nordamerikanske offentligheten overfor spenningene i Europa på den tiden. Selv om formålene med turen hovedsakelig var politiske, for å oppnå støtte i en mulig krig, ble kongeparet tatt godt imot av den kanadiske befolkningen.[33] Frykten for at den nye kongen ville bli mindre likt enn sin forgjenger, Edvard VIII, ble lagt til side.[34] Paret ble også godt mottatt av amerikanerne da de besøkte New York World's Fair og bodde hos president Franklin D. Roosevelt i Det hvite hus og på hans private eiendom i Hyde Park, New York.[35]

Krigen brøt ut i 1939, og til tross for bombefaren i London, bodde kongefamilien på Buckingham Palace under hele krigen, selv om det å reise til sikrere forhold i Canada ble foreslått. De fleste nettene ble allikevel tilbrakt på Windsor Castle. Georg VI og dronning Elizabeth unngikk å bli drept da to tyske bomber eksploderte i gårdsrommet til Buckingham Palace mens de var på eiendommen.[36]

I 1940 ble Neville Chamberlain etterfulgt av Winston Churchill som statsminister. Gjennom hele krigen sørget kongeparet for moralsk opprustning, da de reiste rundt i hele landet og besøkte bombede områder og fabrikker som produserte krigsmateriell. Kongefamilien fulgte rasjoneringsrestriksjonene som var i landet.[37]

Forfatteren Will Swift hevdet at det ble knyttet sterke vennskapsbånd mellom kongeparet og førstedamen Roosevelt i løpet av turen til Amerika i 1939, og at dette hadde mye å si for det gode forholdet USA og Storbritannia hadde gjennom krigen.[38] Allikevel hadde kongen mest sannsynlig ingen strategiske roller i krigen.

I 1945 inviterte kongen Churchill til å stå sammen med ham på balkongen på Buckingham Palace, i anledning feiring av seiersdagen.

Imperium til samvelde[rediger | rediger kilde]

Statue av Georg VI ved Carlton House Terrace, London

I løpet av sin tid som konge var Georg VI vitne til oppløsningen av det britiske imperiet, en prosess som begynte med imperiekonferansene i 1926. Samveldet ble da opprettet, og dominionene ble erklært som suverene stater. Erklæringen ble formelt kalt Westminster-statutten (1931).[39]

Mandatet over Irak tok slutt i 1932, og den nyopprettede staten Irak ble ikke med i det noe dårlig definerte nyetablerte Samveldet av nasjoner. Transjordan ble selvstendig, som kongedømmet Jordan, i 1946, Burma i januar 1948; alle trakk seg ut av Samveldet. Etter å ha blitt erklært republikk forlot Irland Samveldet. India ble delt i de to selvstendige statene India og Pakistan. Georg sa fra seg tittelen keiser av India og ble konge av Pakistan og konge av India isteden. Georgs tittel som konge av India opphørte i 1950, da India ble republikk. Hans nye tittel ble Samveldets overhode (Head of the Commonwealth).[40]

Sykdom og død[rediger | rediger kilde]

Krigens spenning hadde satt sine spor på kongens helse,[41] og hans hyppige røyking førte til at han utviklet lungekreft og andre lidelser, blant annet åreforkalkning i benene, såkalte røykeben. Datteren Elisabeth, arveprinsesse, påtok seg flere og flere av kongens plikter ettersom hans helse ble verre. Under en lungeoperasjon i september 1951 ble hans ene lunge fjernet, da det ble funnet en ondartet svulst.[42]

Han trosset rådene fra sine nærmeste da han reiste til flyplassen for å ta farvel med sin datter Elisabeth, som skulle reise til Australia via Kenya i januar 1952. Før avgang skal han ha sagt til Elisabeths barnepike, Bobo Macdonald, som skulle følge henne på turen: «Ta godt vare på Lilibet for meg», og hun lovte at hun skulle det.[43] Dette var siste gangen han så henne. Bildet av den syke kongen som sto og vinket til flyet så lenge det kunne ses, gikk senere verden over.

Kongen døde den 6. februar 1952 av et hjerteinfarkt mens han sov på Sandringham House i Norfolk. Dødsfallet ble oppdaget da tjeneren kom inn med en kopp te, som kongen pleide å få servert ved sengen hver morgen. Han ble 56 år.[41] Hans kiste ble vist frem til offentligheten i Westminster Hall inntil begravelsen den 15. februar, og han ble begravet i St. George's ChapelWindsor Castle.[44] I 2002 ble hans kone Elisabeths levninger og datteren Margarets aske, begravet i King George VI Memorial Chapel i St. George's Chapel ved siden av ham.

Datteren Elisabeth overtok som monark etter hans død, og Elisabeth II regjerer ennå.

Ettermæle[rediger | rediger kilde]

Et sitat av parlamentsmedlemmet for Labour Georg Hardie slo fast at abdikasjonskrisen i 1936 gjorde «mer for republikanismen enn femti år med propaganda».[45] Georg VI skrev til sin eldre bror Edvard at han som følge av skandalen overtok «en vaklende trone» som han ville prøve å stabilisere.[46] Han ble konge i en tid der folkets støtte til monarkiet hadde nådd et bunnpunkt. I hans regjeringstid måtte folk utholde prøvelser knyttet til krig, og de ble vitne til at imperiets makt minsket. Likevel greide han å vinne tilbake folkets gunst ved å framtre som en god familiefar og ta modige beslutninger.

Georgskorset og Georgsmedaljen ble innstiftet etter kongens forslag under andre verdenskrig. Utmerkelsene hadde den hensikt å skjenke ære til sivile som hadde vist stort mot. Han ble etter sin død tildelt Ordre de la Libération av den franske regjering i 1960, en av to personer (den andre var Churchill) som har blitt tildelt medaljen etter 1946.[47]

Flere steder, veier og institusjoner er oppkalt etter Georg VI. Blant disse finner man King George Hospital i London, King George VI Highway og King George Station i Surrey, British Columbia, Georg VI Sound i Antarktis, og King Georg VI Chase, et hesteløp i Storbritannia.

I 1955 ble en statue av kongen ikledd hosebåndsordenens kapper satt opp like ved The Mall og Carlton House Terrace i London. I 2009 ble det satt opp en statue av hans kone ved siden.[48] En annen statue av kongen finner man i Hongkongs zoologiske og botaniske hager. Georg VI har blitt spilt av blant andre Colin Firth, som vant en Oscar for beste mannlige hovedrolle for hans rolle i filmen Kongens tale (2010).

Titler og utmerkelser[rediger | rediger kilde]

Storbritannia Det forente kongeriket Storbritannia og Nord-Irland

  • 1895–1898: His Highness Prince Albert of York (norsk: Hans Høyhet prins Albert av York)
  • 1898–1901: His Royal Highness Prince Albert of York (norsk: Hans Kongelige Høyhet prins Albert av York)
  • 1901: His Royal Highness Prince Albert of Cornwall and York (norsk: Hans Kongelige Høyhet prins Albert av Cornwall og York)
  • 1901–1910: His Royal Highness Prince Albert of Wales (norsk: Hans Kongelige Høyhet prins Albert av Wales)
  • 1910–1920: His Royal Highness The Prince Albert (norsk: Hans Kongelige Høyhet prins Albert)
  • 1920–1936: His Royal Highness The Duke of York (norsk: Hans Kongelige Høyhet hertugen av York)
    • i Skottland: mai 1929: His Grace The Lord High Commissioner
  • 1936–1952: His Majesty The King (norsk: Hans Majestet Kongen)

i noen tilfeller, spesielt når det ble referert til India, inntil tittelen ble avskaffet som følge av indisk selvstendighet:

  • 1936–1947: His Imperial Majesty The King–Emperor (norsk: Hans Keiserlige Majestet Keiser-konge)

Man Man

  • 1936–1952: Lord of Mann

Guernsey Guernsey og Jersey Jersey

  • 1936–1952: Duke of Normandy

Hans fulle benevnelse som konge var, fra 11. desember 1936, George the Sixth, by the Grace of God, of Great Britain, Ireland and the British Dominions beyond the Seas King, Defender of the Faith, Emperor of India (på norsk: Georg den sjette, av Guds nåde, av Storbritannia, Irland og de britiske oversjøiske dominionene, Konge, beskytter av troen, Keiser av India). Etter at tittelen keiser av India ble avskaffet i 1948 ble tittelen forandret til George the Sixth, by the Grace of God, of Great Britain, Ireland and the British Dominions beyond the Seas King, Defender of the Faith (norsk: Georg den sjette, av Guds nåde, av Storbritannia, Irland og de britiske oversjøiske dominionene, Konge, beskytter av troen).

Våpen[rediger | rediger kilde]

Når han var hertug av York, bar han det kongelige våpen med en hvit stripe med tre punkter, og anker i midten. Det samme våpenet blir i dag båret av hans barnebarn Andrew, hertug av York. Som konge bar han det kongelige våpen uten forandringer.

Det kongelige våpen som Hertug av York  
Det kongelige våpenet til Georg VI brukt i Det forente kongerike Storbritannia og Nord-Irland (unntatt Skottland)  
Det kongelige våpen til Georg VI brukt i Skottland  
Det kongelige våpen brukt av Georg VI i Canada  

Stamtavle[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Windsor, The Duke of (1951). A King's Story. London: Cassell & Co Ltd. s. p.9. 
  2. ^ a b c Wheeler-Bennett, Sir John (1958). King George VI: His Life and Reign. New York: Macmillan. s. pp.7–8. 
  3. ^ Bradford, Sarah (1989). King George VI. London: Weidenfeld and Nicolson. s. p.2. ISBN 0297796674. 
  4. ^ Wheeler-Bennett, pp.17–18.
  5. ^ a b Matthew, H. C. G. (2004), «George VI (1895–1952)», Oxford Dictionary of National Biography (Oxford University Press) 
  6. ^ Bradford, pp.41–45.
  7. ^ Current Biography 1942, p. 293–296
  8. ^ Bradford, pp.55–76.
  9. ^ a b «RAF Cranwell - College History». Besøkt 16. april 2007. 
  10. ^ Bradford, pp.55–76.
  11. ^ Wheeler-Bennett, pp.128–131.
  12. ^ «Yvonne Demoskoff's Royalty: Peerage». Besøkt 14. februar 2007. 
  13. ^ Current Biography 1942, p. 280
  14. ^ Vickers, Hugo (2006). Elizabeth: The Queen Mother. Arrow Books/Random House. s. pp.31, 44. ISBN 9780099476627. 
  15. ^ Bradford, p.106.
  16. ^ Reith, John (1949). Into the Wind. London: Hodder and Staughton. s. p.94. 
  17. ^ Roberts, Andrew; Edited by Antonia Fraser (2000). The House of Windsor. London: Cassell & Co. s. pp.57–58. ISBN 0-304-35406-6. 
  18. ^ Howarth, Patrick (1987). George VI. Hutchinson. s. p.53. ISBN 0091710006. 
  19. ^ Current Biography 1942, pp. 294–295
  20. ^ Ziegler, Philip (1990). King Edward VIII: The Official Biography. London: Collins. s. p.199. ISBN 0002157411. 
  21. ^ Wheeler-Bennett, p.286.
  22. ^ Howarth, p.63.
  23. ^ Sinclair, David (1988). Two Georges: the Making of the Modern Monarchy. Hodder and Staughton. s. p.224. ISBN 0340332409. 
  24. ^ Howarth, p.143.
  25. ^ Ziegler, p.326.
  26. ^ Bradford, p.223.
  27. ^ Bradford, p.214.
  28. ^ Vickers, p.175.
  29. ^ Bradford, p.209.
  30. ^ Bradford, pp.269, 281.
  31. ^ «The Royal Tour of 1939». Library and Archives Canada. Besøkt 14. februar 2007. 
  32. ^ Galbraith, William (1989), «Fiftieth Anniversary of the 1939 Royal Visit», Canadian Parliamentary Review 12 (3), http://www.parl.gc.ca/Infoparl/english/issue.htm?param=130&art=820 
  33. ^ Vickers, p.187.
  34. ^ Bradford, pp.298–299.
  35. ^ The Times mandag 12. juni 1939 p. 12 col. A.
  36. ^ Churchill, Winston (1949). The Second World War. Vol.II. Cassell and Co. Ltd. s. p.334. 
  37. ^ Goodwin, Doris Kearns (1994). No Ordinary Time: Franklin and Elenor Roosevelt: The Home Front in World War II. New York: Simon & Schuster. s. p.380. 
  38. ^ Swift, Will (2004). The Roosevelts and the Royals: Franklin and Eleanor, the King and Queen of England, and the Friendship that Changed History. John Wiley & Sons. 
  39. ^ «The History of the Commonwealth». The Commonwealth Secretariat. Besøkt 26. februar 2007. 
  40. ^ «King George VI». The Official Web-Site of the British Monarchy. Besøkt 26. februar 2007. 
  41. ^ a b «The official web-site of the British Monarchy». Besøkt 14. februar 2007. 
  42. ^ Bradford, p.454.
  43. ^ Fisher, Graham; Fisher, Heather (1982). The Queen's Family. London: W. H. Allen & Co. ISBN 0491028679. 
  44. ^ Bradford, p.462.
  45. ^ Hardie i Underhuset, 11. desember 1936, sitert i Rhodes James, s. 115
  46. ^ Brev fra George VI til Edward, hertugen av Windsor, sitert i Rhodes James, s. 127
  47. ^ (PDF) Liste av mottakere, Ordre de la Libération, http://www.ordredelaliberation.fr/fr_doc/liste_compagnons.pdf, besøkt 20. juni 2011 
  48. ^ Queen Mother statue is unveiled, BBC, 24 February 2009, http://news.bbc.co.uk/1/hi/uk/7906986.stm, besøkt 22 April 2009 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Georg VI av Storbritannia
Gren av Huset Wettin
Født: 14. desember 1895 Død: 6. februar 1952


Titler som regent
Forgjenger :
Edvard VIII


Konge av Storbritannia og
Samveldelandene

1936 – 1952
Etterfølger :
Elizabeth II
Keiser av India
1936 – 1947
Etterfølger :
tittel avskaffet av
et samvelderåd 22. juni 1948
Konge av Irland
1936 – 1949
Irland ble erklært republikk
Politiske plikter
Forgjenger :
ny tittel


Samveldets overhode
1949 – 1952
Etterfølger :
Elisabeth II
Britisk kongelighet
Forgjenger :
Edvard, prins av Wales
senere kong Edvard VIII


Tronarving
som arveprins
20. januar 1936 – 11. desember 1936
Etterfølger :
Prinsesse Elisabeth
Hertuginne av Edinburgh

senere dronning Elisabeth II