Unionen India

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Location India.svg

Unionen India, noen ganger kjent som Dominionen India, var en uavhengig stat som eksisterte mellom 15. august 1947 og 26. januar 1950.

Da det britiske styret i India tok slutt i 1947, ble det opprettet to dominioner som skulle erstatte det: Unionen India og Dominionen Pakistan. Disse statene ble opprettet gjennom den indiske uavhengighetserklæringen i 1947 og sanksjonert av det britiske parlamentet, og de eksisterte frem til innføringen av deres individuelle konstitusjoner. I Indias tilfelle skjedde dette 26. januar 1950 da Republikken India ble født.

Under dominionsfasen forble den britiske monarken statsoverhodet av begge land, og monarken var representert i hver av dem av en generalguvernør. Men disse generalguvernørene fikk ikke også tittelen «visekonge» som var vanen under Britisk Raj. To generalguvernører hadde embetet i India i denne perioden:

  1. Louis Mountbatten, 1. jarl Mountbatten av Burma (194748)
  2. Chakravarti Rajagopalachari (194850)

Jawaharlal Nehru hadde embetet som statsminister (og regjeringssjef) av Unionen India i denne perioden.

Delingen av India[rediger | rediger kilde]

Siden britene gav uavhengighet til sine dominioner i India i midten av august 1947, sluttet de to nasjonene seg til det britiske samveldet som selvstyrende dominioner. Delingen av India etterlot Punjab og Bengal, to av de største provinsene, delt mellom India og Pakistan. I den første tiden etter uavhengigheten migrerte millioner av mennesker over den nye grensen, og mer enn 100 000 døde i strømmen av voldeligheter. Delingen resulterte i spenninger knyttet til Kashmir som førte til den indo-pakistanske krig i 1947.