Albert Victor, hertug av Clarence og Avondale

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Prins Albert Victor, Hertug av Clarence
Prins Albert Victors våpenskjold

Albert Victor, hertug av Clarence og Avondale (Albert Victor Christian Edward; født 8. januar 1864, død 14. januar 1892) var et medlem av den britiske kongefamilien, som eldste sønn av Albert Edvard, Prins av Wales (senere Edvard VII) og Alexandra av Storbritannia. Ved fødselen var han nummer to i arvefølgen til den britiske tronen etter sin far. Men Albert Victor døde før faren, og kronen skulle derfor ende hos hans yngre bror, Prins Georg (Georg V), farfaren til dagens britiske monark, Elisabeth II.

Albert Victor var kjent i sin familie som «Eddy» og mange senere biografer har referert til ham ved dette navnet. Da han var ung reiste han meget som marinekadett Som voksen var han i hæren men deltok ikke i noen aktiv militær tjeneste. Etter to mislykkede frierforsøk ble han forlovet med Mary av Teck sent i 1891. Bare noen få uker senere døde han i en influensaepidemi. Mary giftet seg senere med hans yngre bror, George, som i 1910 ble George V.

Det har vært spekulasjoner og konspirasjonsteorier rundt flere aspekter ved prinsens liv, blant annet hans intelligens, seksualitet og sinnstilstand — den mest kjente gjorde ham til en mistenkt for drapene begått av Jack the Ripper. Det har vært rykter om at han var gjest ved et homoseksuelt bordell, men det finnes ingen faste bevis for at han noengang var der eller at han i det hele tatt var homoseksuell. Når det gjelder beskyldningene om at han var Jack the Ripper er det slått fast at han ikke var i London da mordene ble begått og at beskyldningene kan avvises.

Tidlig liv[rediger | rediger kilde]

Albert Victor ble født 2 måneder for tidlig i januar 1864 på Frogmore House, Windsor, Berkshire. Han var det eldste barnet til Edward VII av Storbritannia og Alexandra av Danmark. Etter sin bestemors, Dronning Vicoria, ønsker ble han døpt Albert Victor, men ble uformelt kjent som Eddy.[1] Som barnebarn av den styrende monark ble han tiltalt som Hans kongelige høyhet Prins Albert Victor av Wales fra sin fødsel av.

Albert Victor ble døpt i det private kapellet ved Buckingham Palace 10. mars 1864 av Erkebiskopen av Canterbury, Charles Thomas Longley. Hans gudfedre var: hans farmor Dronning Victoria, hans grand-grand onkel kong Leopold I av Belgia, hans morfar kong Christian IX av Danmark, hans grandtante Alexandrine av Baden, hans tante prinsesse Victoria av Prøyssen, hans onkel Alfred, hertug av Saxen-Coburg og Gotha, hans oldefar på morssiden Markgreve William av Hesse-Cassel og hans oldemor på morssiden prinsesse Louise Caroline av Hesse-Cassel.[2]

Utdannelse[rediger | rediger kilde]

Albert Victor i 1875

Da Albert Victor var rundt sytten måneder gammel, ble hans bror, George, født på 3. juni 1865. Gitt at det det var så liten aldersforskjell mellom de to ble de utdannet sammen. I 1871 utnevnte dronningen John Neale Dalton som deres lærer. De to prinsene gikk igjennom et strikt studieprogram, som inkluderte spill og militær drill i tillegg til intellektuelle sysler.[3] Dalton klaget på at Albert Victors sinn var "abnormally dormant".[4] Selv om han lærte å snakke dansk, så var fremgangen i andre språk og emner liten.[5] Albert Victor utmerket seg aldri intellektuelt. Lady Geraldine Somerset klandret Dalton for Albert Victors dårlig utdannelse,[6] men mulige fysiske forklaringer for hans mangel på konsentrasjon og dårlige arbeidsevner kan finnes i hans for tidlige fødsel. For tidlige fødsler kan føre til lærevansker og en mild form for epilepsi.[7] Henry Ponsonby mente at Albert Victor kunne ha arvet sin mors døvhet.[8]

Å skille brødrene resten av utdanningsperioden ble vurdert, men Dalton rådet prinsen av Wales til ikke å gjøre det siden «Prince Albert Victor trenger stimulansen som prins Georges selskap utgjør for at han skal gjøre noe i det hele tatt.»[9] I 1877 ble de to guttene sent til marinens treningsskip HMS Britannia. De begynte der to måneder etter de andre kadettene siden Albert Victor hadde fått tyfoidfeber, noe han ble behandlet for av Sir William Gull.[10] Dalton ledsaget dem som kapellan til skipet. I 1879, etter mye diskusjon mellom dronningen Prinsen av Wales, de respektive familier og regjeringen, ble brødrene sent på et treårig tokt rundt hele verden på skipet Bacchante.[11] Albert Victor ble midshipman på sin 16årsdag.[12] De drog gjennom det britiske imperiet, ledsaget av Dalton, og besøkte Amerika, Falklandsøyene, Syd-Afrika, Australia, Fiji, det fjerne østen, Singapore, Ceylon, Aden, Egypt, Det Hellige Land og Hellas. De skaffet seg blant annet tatoveringer i Japan. Da de kom tilbake til Storbritannia var Albert Victor blitt 18.[13]

Brødrene gikk hver sine veier i 1883; George fortsatte i marinen og Albert Victor startet på Trinity College i Cambridge.[14] James Kenneth Stephen ble utnevnt til lærer for ham og bodde delvis på Sandringham House under undervisningen, samtidig med Dalton som fortsatt hadde oppsynet på Sandringham og Trinity.[15] Stephen var uttalt kvinnehater. Han var muligens følelsesmessig tiltrukket av Albert Victor, men om disse følelsene var klart homoseksuelle er uvisst.[16] Ingen detatljer om Albert Victors sexliv ved Cambridge er kjent (ikke engang om han hadde et sexliv vites) men partnere av begge kjønn ville vært tilgjengelige for ham.[17] Albert Victor viste liten interesse for den intellektuelle atmosfæren og han slapp eksaminasjoner der. I august 1884 tilbrakte han noe tid ved universitetet i Heidelberg, der han studerte tysk.[18] Da han forlot Cambridge i 1885, der han allerede hadde tjenestegjort som kadett i 2. Cambridge University Battalion, ble han offiser i 10. Hussars.[19]

En av Albert Victors instruktører sa at han lærte ved å lytte heller enn ved lesning og skrivning og at han ikke hadde noen vanskeligheter i å huske informasjon,[20] men hans onkel, Prins George, Hertug av Cambridge, hadde en mindre positiv mening om ham og kalte ham: "an inveterate and incurable dawdler".[21] Mye av Albert Victors tid ved hans post i Aldershot ble brukt til drilling, som han mislikte, selv om han likte å spille polo.[22] Han klarte eksamenene og i mars 1887 ble han forflyttet til Hounslow der han ble forfremmet til kaptein. Han ble gitt flere offentlige oppgaver, besøkte Irland og Gibraltar og åpnet Hammersmith Bridge.[23] Om hans privatliv sa en av hans barndomsvenner senere at det var begivenhetsløst: "his brother officers had said that they would like to make a man of the world of him. Into that world he refused to be initiated."[24]

Cleveland Street-skandalen[rediger | rediger kilde]

Albert Victor, c. 1888

I juli 1889, avdekket Metropolitan Police et mannsbordell i Cleveland Street i London. Under etterforskningen avslørte hallikene og de mannlige prostituerte navnene på kundene, deriblant Lord Arthur Somerset som var Equerry for Prinsen av Wales.[25] På denne tiden var alle homoseksuelle handlinger forbudt og de anklagede i skandalen risikerte sosial utstøtning, rettslig forfølgelse og opptil 2 års tvangsarbeid. Skandalen involverte flere høytstående personer i det britiske samfunnet. Ryktene gikk i overklassekretser i London og gikk blant annet ut på at Albert Victor skulle ha vært kunde ved bordellet i Cleveland Street.[26] De mannlig prostituerte hadde ikke nevnt Albert Victors navn og det har blitt foreslått at Somersets advokat, Arthur Newton, fabrikkerte ryktet og spredde det for å få oppmerksomheten vekk fra sin klient.[27] Brev utvekslet mellom Treasury Solicitor, Sir Augustus Stephenson, og hans assistent, The Hon. Hamilton Cuffe, inneholder kodete referanser til Newtons trusler om å implisere Albert Victor.[28] Prinsen av Wales intervenerte i etterforskningen; ingen av klientene ble noen gang rettsforfulgt og ingen beviser mot Albert Victor kom noensinne frem.[29] Selv om det ikke er noen klare beviser for at han noen sinne besøkte en homoseksuell klubb eller bordell[30] så har ryktene ledet noen biografer til å anta at han faktisk var gjest i Cleveland Street[31] og at han var «muligens biseksuell, antagelig homoseksuell».[32] Dette blir sterkt imøtegått av andre som refererer til ham som "ardently heterosexual" og hans involvering i ryktene som «somewhat unfair».[33] Den kjente historieforskeren på homoseksualitet, H. Montgomery Hyde skrev, «Det er intet bevis for at han var homoseksuell eller biseksuell».[34]

Somersets søster, Lady Waterford, benektet at hennes bror visste noe som helst om Albert Victor, «Jeg er sikker på at gutten er rett som en linjal;... Arthur vet ikke noen ting om hvor gutten tilbringer sin tid;...han tror at gutten er helt uskyldig», skrev hun.[35] I etterlatte private brev fra Somerset til hans venn Lord Esher, benekter han at han vet noe om Albert Victor, men bekrefter at han har hørt om ryktene og håper at de vil hjelpe til med å stoppe rettsforfølgelser. Han skriver: «Jeg kan absolutt forstå at Prinsen av Wales er svært irritert over at hans sønns navn er koblet med tingen men sånn var saken før jeg forlot den;... vi var begge beskyldt for å ha gått til dette stedet men ikke sammen;...det vil slutte med at alt kommer ut i retten, alt det de prøver å holde skjult. Jeg lurer på om det er et faktum eller bare et påfunn.»[36] Han fortsetter, «Jeg har aldri nevnt guttens navn annet enn til Probyn, Montagu and Knollys når de opptrådte for meg og jeg syntes de burde vite. hadde de vært smarte, når de hørte hva jeg visste og hva andre da nødvendigvis må vite, burde de ha hysjet saken ned i stedet for å lage oppstyr slik de gjorde, sammen med autoriteter.»[37]

Ryktene døde aldri helt; seksti år senere ble den offisielle biografen til Kong Georg V, Harold Nicholson, fortalt av Rayner Goddard, som var en tolv år gammel skolegutt da skandalen skjedde, at Albert Victor «hadde vært involvert i hendelser på et mannlig bordell, og at en advokat hadde begått mened for å renvaske ham. Advokaten mistet bevillingen på grunn av dette, men fikk den deretter tilbake.»[38] Ingen av advokatene i saken ble dømt for mened eller mistet bevillingen i løpet av skandalen, men Somersets advokat, Arthur Newton, ble dømt for å hindre rettferdigheten i å skje fyldest ved at han hjalp sin klient med å flykte til utlandet og ble derfor dømt til seks ukers fengsel. Over tyve år senere, i 1910, mistet Newton bevillingen sin i ett år for å ha forfalsket brev fra en annen klient, den kjente morderen Harvey Crippen.[39] I 1913 mistet han bevillingen på ubestemt tid og ble dømt til tre års fengsel for å ha mottatt penger på falske premisser.[40]

Reise til India[rediger | rediger kilde]

Utenlandsk presse antydet at Albert Victor ble sent på en syv måneder lang tur til Britisk India i oktober 1889 for å unngå sladderen som spredte seg i London etter skandalen.[41] Dette medfører ikke riktighet siden reisen hadde vært planlagt siden våren.[42] Reisen gikk via Athen, Port Said, Kairo og Aden og Albert Victor ankom til Bombay 9. november 1889.[43] Han ble underholdt i Hyderabad av nizamen og andre steder av mange andre maharajaer. Han tilbrakte julen i Mandalay og feiret Nyttårsaften i Calcutta. Det meste av reisen ble unnagjort via tog selv elefanter ble ridd som del av seremonier.[44] I henhold til tidens vaner ble mange villdyr skutt for sportens skyld.[45]

Etter at han vendte hjem fra India i mai 1890 ble Albert Victor tildelt tittelen Hertug av Clarence og Avondale. Han ble fra nå av tiltalt som Hans kongelig høyhet og Hertugen av Clarence og Avondale.[46]

Død[rediger | rediger kilde]

Akkurat idet planene for ekteskapet mellom Albert Victor og Mary og Alberts fremtidige utnevnelse som visekonge av Irland var under utarbeiding, ble han rammet av den store influensapandemien som raste i 1889-92. Han fikk lungebetennelse og døde på Sandringham House i Norfolk 14. januar 1892, mindre enn en uke etter at han hadde fylt 28 år. I henhold til Dighton Probyn var Prinsen og Prinsessen av Wales, prinsessene Maud og Victoria, Prins George, Prinsesse Mary, Hertugen og Hertuginnen av Teck, tre leger (Manby, Francis Laking og William Broadbent) og tre sykepleiere til stede.[47] Kapellanen til Prinsen av Wales, Lord Alfred Hervey, sto ved sykeleiet og leste bønner for den døende prinsen.[48]

Nasjonen var i sjokk. Butikker stengte. Prinsen av Wales skrev til Dronning Victoria; «Gladelig skulle jeg ha gitt mitt liv for hans.»[49] Prinsesse Mary skrev til Dronning Victoria om Prinsessen av Wales: «det desperate uttrykket i ansiktet hennes var det mest hjerteskjærende jeg noen gang har sett.»[50] Hans yngre bror, Prins George, skrev «hvor dypt jeg elsket ham; & jeg husker med smerte nesten hvert ord & lille krangel jeg noen sinne hadde med ham & jeg lengter etter å be om hans tilgivelse men, akk, det er for sent nå!»[51] George tok nå Albert Victors plass i arverekken, og han ble kong George V av Storbritannia i 1910. Knyttet sammen i sorgen ble prins George og Mary et par, og de giftet seg i 1893. Således ble Mary allikevel dronning.[52]

Konspirasjonsteorier rundt Albert Victors død – at han angivelig skal ha dødd av syfilis eller gift, at han ble dyttet utfor en klippe etter instruksjoner fra Lord Randolph Churchill eller at hans død ble arrangert for at han aldri skulle arve tronen og egentlig døde på 1930-tallet på et mentalsykehus på Isle of Wight eller innesperret i Glamis Castle – er blitt tilbakevist som fabrikasjoner.[53]

Albert Victors mor, Alexandra, kom seg aldri helt etter sønnens død og beholdt hans rom uforandret som et minne om ham, ikke ulikt hennes svigermors tilbedelse av Prins Alberts minne.[54] Ved begravelsen la Mary sin brudekrans med oransje blomster på kisten. Bryllupet skulle ha funnet sted 27. februar 1892.[55] Hans tidligere lærer, James Kenneth Stephen, nektet fra Albert Victors dødsdag av å spise og døde 20 dager senere; han hadde fått en hodeskade i 1886 som hadde gitt ham en psykose.[56]

Prinsen er begravd i Albert Memorial Chapel nær St. George's Chapel ved Windsor Castle. Hans gravmonument, laget av Alfred Gilbert, er en av de best kjente art nouveau-skulpturene i Storbritannia.[57]

Monumentet viser prinsen liggende i Husar-uniform, og over ham kneler en engel som holder en krone. Graven er omgitt av helgenfigurer.[58]

Noter og kilder[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Cook, pp.28–29
  2. ^ Demoskoff, Yvonne (27 December 2005). "Yvonne's Royalty Home Page: Royal Christenings". Accessed 25 June 2008
  3. ^ Nicolson, pp.7–9
  4. ^ Letter from Dalton in the Royal Archives, 6 April 1879, quoted in Cook, p.52
  5. ^ Cook, pp.52, 56–57 and Harrison, pp.68–69
  6. ^ Quoted by Aronson, p.74
  7. ^ Aronson, pp.53–54 and Harrison, p.35
  8. ^ Aronson, p.54 and Harrison, p.34
  9. ^ Nicolson, pp.12–13
  10. ^ Cook, p.62 and Harrison, p.37
  11. ^ Cook, pp.70–72
  12. ^ Cook, p.79
  13. ^ Cook, pp.79–94 and Harrison, pp.41–56
  14. ^ Cook, p.98 and Harrison, p.72
  15. ^ Aronson, pp.64–67 and Cook, pp.101–104
  16. ^ Aronson, pp.66–67
  17. ^ Aronson, p.73
  18. ^ Cook, pp.104–111
  19. ^ Cook, pp.119–120
  20. ^ Major Miles quoted in Aronson, p.81, Cook, p.123 and Harrison, p.92
  21. ^ Harrison, p.90
  22. ^ Pope-Hennessy, p.192
  23. ^ Cook, p.135
  24. ^ Rev. William Rogers quoted in Bullock, Charles (1892). "Prince Edward: A Memory" p.53 quoted by Aronson, pp.80–81
  25. ^ Cook, pp.16 and 172–173
  26. ^ Hyde, The Other Love
  27. ^ Channel 4. "The monarchs we never had: Prince Albert Victor (1864–1892)". Accessed 28 March 2008.
  28. ^ Aronson, p.34, Cook, pp.172–173 and Hyde, The Cleveland Street Scandal, p.55
  29. ^ Howard, Philip (11 March 1975). "Victorian Scandal Revealed". The Times p.1; Issue 59341; col.G
  30. ^ Aronson, p.117
  31. ^ Aronson, p.170
  32. ^ Aronson, p.217
  33. ^ Bradford, p.10
  34. ^ Hyde, The Cleveland Street Scandal, p.56
  35. ^ Blanche Beresford, Marchioness of Waterford to Reginald Brett, 2nd Viscount Esher, 31 December 1889, quoted in Aronson, p.168 and Cook, pp.196 and 200
  36. ^ Lord Arthur Somerset to Reginald Brett, 2nd Viscount Esher, 10 December 1889, quoted in Cook, p.197
  37. ^ Lord Arthur Somerset to Reginald Brett, 2nd Viscount Esher, 10 December 1889, quoted in Aronson, p.170, Cook, pp.199–200 and Hyde, The Cleveland Street Scandal, p.122
  38. ^ Lees-Milne, p.231
  39. ^ Cook, pp.284–285
  40. ^ Cook, pp.285–286 and Hyde, The Cleveland Street Scandal, p.253
  41. ^ e.g. The New York Times (10 November 1889) quoted in Cook, p. 195
  42. ^ Aronson, pp. 128, 147 and Cook, p. 202
  43. ^ Aronson, p. 147 and Cook, p. 191
  44. ^ Cook, p. 207
  45. ^ Cook, pp. 205–208 and Harrison, pp. 212–214
  46. ^ Aronson, p. 181
  47. ^ Official statement released to the press and quoted in many newspapers, e.g. "The Death of the Duke of Clarence: Description of His Last Hours". (15 January 1892). The Times Issue 33535, p. 9, col. F
  48. ^ Pope-Hennessy, p. 223
  49. ^ Quoted in Harrison, p. 237
  50. ^ Mary of Teck writing to Queen Victoria, quoted in Pope-Hennessy, p. 226
  51. ^ Nicolson, p. 46
  52. ^ Aronson, p. 212
  53. ^ Aronson, pp. 213–217 and Cook, p. 10
  54. ^ Duff, p. 184
  55. ^ Pope-Hennessy, p. 226
  56. ^ Aronson, p. 105, Cook, p. 281 and Harrison, p. 238
  57. ^ Roskill, Mark (1968). "Alfred Gilbert's Monument to the Duke of Clarence: A Study in the Sources of Later Victorian Sculpture." The Burlington Magazine Vol. 110 Issue 789, pp. 699–704
  58. ^ St. George's Chapel, Windsor Castle (2008). "Albert Memorial Chapel". Accessed 28 March 2008

Referanser[rediger | rediger kilde]