Sankt Vladimirs orden

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Ordenstegn for 3. klasse av Sankt Vladimirs orden

Sankt Vladimirs orden (russisk: Орден Святого Владимира) var en russisk orden. Den ble innstiftet 22. september 1782 av keiserinne Katarina II i anledning tjueåret for hennes regjering. Ordenen er oppkalt etter Vladimir den hellige, storfyrste av Kiev. Sankt Vladimirs orden skulle belønne livslang fortjenstfull innsats, sivil eller militær, samt fremragende fortjenester av keiserriket. Ordenen kunne også tildeles utlendinger, men dette forekom sjeldent. Ordenen rangerte som nummer fire i det russiske ordensvesenet, etter Sankt Georgsordenen, men før Aleksander Nevskij-ordenen. Ordenen opphørte som følge av keiserrikets fall i 1917.

Inndeling[rediger | rediger kilde]

Sankt Vladimirs orden var inndelt i fire grader, kalt klasser:

  • 1. klasse, også kalt storkors
  • 2. klasse
  • 3. klasse
  • 4. klasse

Insignier[rediger | rediger kilde]

Ordensstjerne for Sankt Vladimirs orden.

Ordenstegnet for Sankt Vladimirs orden besto av et rødemaljert kors med utbøyde armer. Begge sider av korset var rødt. Midtmedaljongen var svart med bokstavene СВ, helgenenes initialer, plassert på en kronet, fyrstelig hermelinskappe. Baksiden bar en innskrift med innstiftelsesdatoen. Ordensstjernen hadde åtte tagger og var av sølv og forgylt sølv. Midtmedaljongen bar det utbøyde korset, i denne sammenheng med initialene «CPKB», omgitt av en rød bord der ordenens motto, «девиз ордена: ПОЛЬЗА, ЧЕСТЬ И СЛАВА», var innskrevet. Ordensbåndet var svart med røde striper.

Ordenstegnene kunne utstyres med forskjellige tilleggstegn. Mest vanlig var sverd, for militære fortjenester. Andre tilleggstegn var tall som indikasjon på antall tjenesteår.

Tildeling[rediger | rediger kilde]

Sankt Vladimirs orden nøt høy anseelse, fordi den var en orden som måtte fortjenes personlig. Ordenen ble ikke tildelt noen automatisk, heller ikke medlemmer av tsarfamilien. Tildeling skjedde etter keiserens ønske og vilje.

Fra innstiftelsen i 1782 til det keiserlige ordensvesens fall i 1917 ble 1. klasse av Sankt Vladimirs orden tildelt omkring 800 personer. Blant dem som ble hedret med ordenens øverste klasse var framtredende vitenskapsmenn, forfattere, poeter og statsmenn. Storkors, eller 1. klasse, ble også tildelt rikets aller høyeste sivile embetsmenn, samt generaler og admiraler. En av disse var admiral Fabian Gottlieb von Bellingshausen, som utforsket sørishavet.

Offentlige tjenestemenn måtte ha en tjenestetid på minst 40 år bak seg før en kunne vente seg tildeling av ordenen. Det var vanligere å bli tildelt ordenen etter 50 års tjeneste. For mange innebar utnevnelse til Sankt Vladimirs orden også tildeling av adelskap, da mange mottagere av denne ordenen i utgangspunktet ikke var adelige. Fram til år 1900 medførte tildeling av 3. og 4. klasse arvelig adelskap, etter dette året kun personlig adelskap. Ordenens 3. og 4. klasse ble vanligvis tildelt statstjenestemenn etter 25 til 30 års tjeneste. 4. klasse ble tildelt for militær tjeneste av bestemt lengde eller omfang.

Sankt Vladimirs orden ble bare unntaksvis tildelt utlendinger. I 1916 ble ordenen tildelt Serbias statsminister Nikola Pašić.

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • Ulla Tillander-Godenheim: The Russian Imperial Award System, 1894-1917, Helsingfors: Vammalan Kirjapaino, 2005, s. 113–118.