Georg V av Hannover

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Georg V
Konge av Hannover
Georg V av Hannover
Navn: Georg Friedrich Alexander Karl Ernst August
Regjeringstid: 18. november 1851 - 20. september 1866
Født: 27. mai 1819, Berlin
Død: 12. juni 1878, Paris
Foreldre: Ernst August I og
Friederike av Mecklenburg-Strelitz
Ektefelle‍(r): Marie av Sachsen-Altenburg
Barn: se egen liste

Georg V (Georg Friedrich Alexander Karl Ernst August, født 27. mai 1819 i Berlin, død 12. juni 1878 i Paris) var konge av Hannover og dessuten hertug av Cumberland og Teviotdale og jarl av Armagh.

Tidlig liv[rediger | rediger kilde]

Han var sønn av kong Ernst August I av Hannover og Friederike av Mecklenburg-Strelitz. Han var fetter av Victoria av Storbritannia og tilbragte sin barndom i Berlin og England. Etter at personalunionen mellom Hannover og Storbritannia opphørte og hans far besteg tronen i Hannover, ble han opphøyet til kronprins. Han forble imidlertid som legitim mannlig etterkommer etter kong Georg III av Storbritannia medlem av den britiske kongefamilien, og var nr. 2 i arvefølgen til den britiske tronen frem til Victorias første datter prinsesse Victoria ble født i 1841.

Selv om han var blitt blind allerede i unge år, og det derfor var tvil om hans egnethet som konge, satte faren seg inn for at sønnen skulle etterfølge ham. I det offentlige liv forsøkte Georg å skjule sin blindhet, etter at han i 1851 etterfulgte faren som konge.

Fra sin far og onkel på morssiden, Karl Friedrich av Mecklenburg-Strelitz (1785–1837), en av de mektigste menn ved det prøyssiske hoff, hadde han overtatt en føydal og autokratisk innstilling. Støttet av sin yndling og minister grev Borries gikk han raskt bort fra den liberale kursen og opphevet den liberale forfatningen som faren hadde vært nødt til å godta som følge av revolusjonen i 1848. Han klarte imidlertid ikke å gjennomføre sin reaksjonære politikk på sikt, og lå i konstant strid med det folkevalgte parlamentet i Hannover, landdagen.

Kongeriket tapes[rediger | rediger kilde]

I motsetning til sin far gikk hans utenrikssympatier i retning Østerrike heller enn Preussen. Han mislikte at Preussen hadde tvunget ham til å inngå et forbund mot Østerrike, og så på det som et inngrep i sin suverenitet, som han engstelig forsøkte å verne. Mot sin egen landdags ønske vegret han seg for å følge Preussens oppfordring om å erklære seg som nøytral i den østerriksk-prøyssiske krig, og inngikk tvert om forbund med Østerrike.

Kongeriket Hannover ble 20. september 1866 okkupert av prøyssiske tropper og formelt annektert av kongeriket Preussen, og kongen flyktet til Wien. Senere dro han til Paris, hvorfra han appellerte om hjelp fra stormaktene, satte opp en privat hær, og oppfordret Frankrike til å gå til krig mot Preussen og hjelpe ham å vinne tilbake sitt tapte kongerike. Dette førte til at Preussen gikk bort fra løftet om å betale ham en kompensasjon, og beslagla all hans eiendom.

Han ga aldri opp sitt krav på Hannover. Syk og bitter døde den blinde kongen 12. juni 1878 i Paris. Hans levninger ble overført til hans slektninger i England, og han ble begravet i krypten i St. George's Chapel i Windsor Castle.

Familie[rediger | rediger kilde]

I sitt ekteskap med dronning Marie (Marie av Sachsen-Altenburg) hadde han tre barn:


Forgjenger:
 Ernst August I 
Konge av Hannover
Etterfølger:
 Annektert av Preussen 
Forgjenger:
 Ernst August I 
Overhode for huset Hannover
Etterfølger:
 Ernst August II 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]