Slimåler

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Slimåler
Eptatretus stoutii
Eptatretus stoutii
Vitenskapelig(e)
navn
:
Myxinidae, Myxiniformes, Pteraspidomorphi, Myxini, Hyperotreti
Norsk(e) navn: slimåler
Hører til: virveldyr,
ryggstrengdyr,
dyr
Antall arter: 64
Habitat: marint
Utbredelse: hele jorden
Delgrupper:

Slimåler er en liten gruppe kjeveløse fisker. Som navnet antyder, er slimålene lange, tynne fisker (opptil 1 m). De er imidlertid ikke i slekt med ålefisker, som er egentlige beinfisker. Deres hud avgir et slimete sekret, og deres evne til å produsere slim til forsvar er uovertruffen i dyreriket. I løpet av sekunder kan en slimål gjøre en bøtte med vann om til en gelatinaktig masse. Dette slimet består at to typer celler; slimceller som svulmer opp i kontakt med havvannet og lange trådceller som holder den slimete massen sammen. Disse fibrene har vist seg å ha mange egenskaper til felles med edderkoppsilke. Slimet brukes primært til forsvar, men det er mulig at det også tjener andre funksjoner.

Munnen er omgitt av føletråder. Øynene er rudimentære og mangler linse. At noen av artene har mer utviklete øyne enn andre forteller at de dårlig utviklete øynene er en sekundær egenskap og en tilpasning til de mørke havdypene hvor de holder til. Vann tas inn gjennom en enkelt åpning over munnen og presses over gjellene. Slimåler er i stand til å «nyse» for å rense «neseåpningen» for slim. Antall gjellesekker varierer etter hvilken gruppe slimål det er snakk om, de kan være helt nede i 5–6 par eller helt oppe i 14–15 par. Noen har en felles åpning for alle gjellene, andre har en åpning for hver gjelle.

Larvestadie, finnestråler i finnebremmen og ryggvirvler er blant de trekkene som mangler helt. På grunn av et tett nettverk med blodårer i huden gikk man tidligere ut fra at de også var i stand til å ta opp oksygen gjennom huden, men nyere resultater viser at blodårenes oppgave er det helt motsatte, nemlig å forsyne hudvevet med okysgen når det meste av kroppen ligger begravet i oksygenfattig slam. En av flere unike egenskaper er tilstedeværelsen av tre ekstra hjerter og et blodkarsystem som er det mest primtive av alle virveldyr.

Slimålene foretrukker mudderbunn i mørke og kjølige omgivelser. Her graver de seg ned i mudderet store deler av tiden og danner en liten mudderhaug hvor øverste del av hodet stikker opp for å trekke inn vann over gjellene og sortere vannet for lukter. I områder hvor bestanden av individer er tett kan det se ut som om bunnen er tett besatt med små vulkankratere.

De er avhengige av relativt høyt saltinnhold siden blodets saltholdighet samsvarer med de marine omgivelsenes saltholdighet (osmotisk likevekt). Når det ikke er behov for å regulere saltbalansen er også nyrene svært dårlig utviklet. Det er derfor sannsynlig at slimålenes stamart aldri har hatt tilhold i ferskvann, slik tilfellet er med de øvrige virveldyrene.

Som unge individer er de hermafrodittiske, dette gjelder ikke kjønnsmodne individer. Trolig har de få naturlige fiender og en lav dødelighet. Høy alder, få og store egg og store populasjoner tyder på dette. En lav reproduksjonsevne ville da bety at bestandene ville trenge lang tid på å bygge seg opp igjen dersom de ble hardt beskattet.

De ble tidligere antatt å føre et hovedsakelig parasittisk levevis likesom niøyene, men det er nå klart de de livnærer seg i stor grad på åtsler og først og fremst jakter på virvelløse dyr som leddormer og lignende, som det finnes store mengder av i habitatene hvor de lever. De angriper også fisk som er syk, skadd eller svekket på annet vis om anledningen byr seg. Her leter de seg frem til et svakt punkt på fisken, som gjellene eller endetarmsåpningen, og bruker horntennene til å rive seg inn i fisken og spise den innenfra. Selv døde hummere og andre dyr med hardt hudpanser er de i stand til å trenge inn i og fortære. Til å mangle egentlige kjever så har en betydelig kraft i munndelene sine. På grunn av deres lave metabolisme kan de klare seg uten mat i flere måneder. I norske farvann forekommer én art, (vanlig) slimål (Myxine glutinosa).

Se også[rediger | rediger kilde]

Rundmunner