Camel (band)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Camel
Camel
Fra venstre: Colin Bass, Denis Clement og Andrew Latimer. Bildet er fra Camels avskjedsturné i Belgia, 25. oktober 2003.
Opphav Guildford / London, England
Periode 19711986
19912003
Sjanger Rock
Progrock
Kunstrock
Plateselskap MCA Records
Decca Records
Deram Records
Camel Productions
Nettsted http://www.camelproductions.com
Medlemmer
Andrew Latimer
Colin Bass
Tidligere medlemmer
Doug Ferguson
Andy Ward
Peter Bardens
Mel Collins
Richard Sinclair
Jan Schelhaas
Kit Watkins
David Paton
Chris Rainbow
Ton Scherpenzeel
Paul Burgess
Mickey Simmonds
Dave Stewart
Guy LeBlanc
Denis Clement

Camel er et britisk band som ble stiftet 1971 i Surrey og er kjent som et band innenfor progressiv rock-sjangeren. Bandet oppnådde aldri like stor popularitet som andre britiske progrock-band, som Emerson, Lake & Palmer, Genesis, Pink Floyd, Yes eller King Crimson, men de oppnådde likevel en liten, men lojal, fanskare. Bandets besetning har gjennom bandets historie stadig blitt endret, men etter at Peter Bardens trakk seg ut i 1978, har Andrew Latimer vært bandets ubestridte leder.

Historie[rediger | rediger kilde]

1971–1974: Oppstarten og debututgivelser[rediger | rediger kilde]

Camel ble til da Andrew Latimer (gitar, fløyte, vokal), Andy Ward (trommer) og Doug Ferguson (bass) fra et tradisjonelt og eksperimentelt bluesband som kalte seg The Brew, omsider ble et backingband for pianist og sanger Phillip Goodhand-Tait etter å ha blitt tatt inn i varmen av Beatles–utgiver Dick James og hans plateselskap DJM Records. På grunn av manglende suksess hos Tait ble The Brew droppet av selskapet. Dette gjorde at Latimer, Ferguson og Ward på bakgrunn av erfaringen med Tait ble enige om å averterte etter en keyboardist gjennom musikkmagasinet Melody Maker for å utvide sin musikalske horisont. Den eneste som svarte på denne var Peter Bardens (keyboard, vokal) som tidligere hadde spilt med både Van Morrison og Shotgun Express, med storheter som Rod Stewart, Peter Green og Mick Fleetwood.[1]

Den 8. oktober 1971 på en konsert i Belfast gikk The Brew sammen med Peter Bardens under bandnavnet Peter Bardens On på grunn av kontraktsfestede spillejobber Bardens hadde avtalt, og senere i november ble de alle enige om å skifte til det endelige navnet Camel. Under dette navnet spilte de sin første konsert på Waltham Forest Technical College som oppvarmingsband for Wishbone Ash den 4. desember samme år. I perioden som fulgte var bandet under et tett program med spillejobber på både college– og universitetsmiljøer, hvor de opparbeidet seg et markant rykte som livemusikere og hvor de etterhvert kom i kontakt med Geoff Jukes, som administrerte spillejobber for flere band og artister.

I august 1972 signerte Camel en platekontrakt med opsjon på et album til hos MCA Records, hvor de så gikk rett til Morgan Studios i London sammen med den ferske produsenten Dave Williams. Her ble de værende i to uker, hvor de også holdt audition for en vokalist etter forslag fra Williams. Da bandet etter tre dager med sangprøver ikke fant noen kandidat, bestemte de seg for å heller fordele vokaldelene imellom seg og fortsette innspillingen. I pausene mellom innspillingene i november og desember var Camel oppvarmingsband for Barclay James Harvest. I februar 1973 kom debutalbumet kalt Camel, samtidig som bandet deltok på liveinnspiling med Peel SessionsBBC Radio 1.[2] Musikkens nærhet til Canterburysjangeren og gruppa Caravan samt blandingen av stilarter og improvisasjoner i sjangre som kunstrock, jazz-inspirerte rytmer og tidvis uinspirerte låter som dermed ga et litt rotete uttrykk, gjorde at dette albumet ikke ble en umiddelbar salgssuksess og førte til at plateselskapet besluttet å ikke benytte sin opsjon på et album nummer to.

Sitat ..Vi kan jo kalle den for "20 pinner med kreft".. Sitat
– En sarkastisk Peter Bardens svarer representantene fra sigarettselskapet under innspillingen av Mirage i 1973.[3]

Etter denne perioden gikk bandet til anskaffelse av en egen administrasjon i Geoff Jukes og Max Hole hos Gemini Artists (som senere ble GAMA Records) og fikk forhandlet fram en platekontrakt med Decca Records. Etter ni måneders sammenhengende spillejobber, hvor de etablerte et rykte som et solid liveband, kontaktet Jukes den profilerte produsenten David Hitchcock som hadde arbeidet med både Caravan og Genesis før de den 1. mars 1974 utga sitt andre album Mirage, innspilt i Basing Street Studios med Hitchcock som produsent. Dette albumet fikk et omslag identisk til sigarettmerket Camel, noe som medførte trusler om søksmål i USA. Resultatet ble derfor til at coveret ble endret før utgivelsen av albumet der.[4] Bandets manager Geoff Jukes forhandlet fram en avtale med sigarettfirmaet for å selge små pakker med sigaretter og hvor albumcoveret samt sporlisten prydet innpakkningen. Ledelsen i selskapet kom også til innspillingsstudioet hvor de foreslo å endre enkelte låter til for eksempel «20–pakning» samt dele ut Camelsigaretter på konsertene, noe bandet følgelig ikke aksepterte.

Rent musikalsk på Mirage begynte Camel likevel å utvikle sitt etterhvert distinkte lydbilde, markert med gruppens flytende innviklede rytmer og en uforutsigbar instrumental veksling mellom Peter Bardens og Andrew Latimer. Bandet markerer seg også hos progrockens likeman med konseptbaserte enkeltverk som den periodedelte låten «Lady Fantasy», som igjen viser bandets mer komplekse retninger de ville ta på sine senere utgivelser. Låta «Nimrodel/The Procession/The White Rider» var også på denne utgivelsen, og ble skrevet av Latimer inspirert av J.R.R. Tolkiens verk Ringenes herre.[5] Nimrodel er en alv, mens The White Rider hentyder til en senere utgave av Gandalv i slaget ved Rohan og Minas Tirith. I april og mars dro Camel på en promoteringsturné i Europa før de så dro til USA hvor de var oppvarmingsband for både Wishbone Ash, Kiss og Steppenwolf fra senhøsten til turnéslutt i Miami i desember. I USA ble de så godt mottatt at de fortsatte å opptre alene under eget navn, før de omsider dro tilbake til England og Devon med diverse låtmateriale de hadde skrevet underveis. Mirage nådde for øvrig nummer 149 på Billboardlisten.[6]

1975: The Snow Goose og The Royal Albert Hall[rediger | rediger kilde]

Den neste utgivelsen ble basert på konseptideén som lå bak låta «White Rider» fra deres forrige album. Bandmedlemmene gikk dermed sammen på grunnlag av en felles inspirasjon for å skrive romaninspirerte og konseptbaserte verk, og samtlige medlemmer ble enige om å foreslå flere romaner som deres neste album skulle basere seg på. Peter Bardens foreslo Siddhartha av Hermann Hesse, og noen låter inspirert fra denne ble laget før medlemmene bestemte seg for å avbryte denne idéen. En annen bok av samme forfatter (Der Steppenwolf) ble også foreslått, men dette konseptet viste seg å være vanskelig å arbeide med. Til slutt foreslo Doug Ferguson ovenfor gruppen at det neste albumet burde basere seg på Paul Gallicos roman The Snow Goose. Denne romanen var en enkel og kort skrevet liknelse om den fornyende kraft av vennskap og kjærlighet, satt i motsetninger mot krigens fryktelige konsekvenser, noe som ble akseptert av alle sammen. Etter en en kort innspillingsperiode som startet i januar og som varte i de første månedene av året, kom dermed konseptalbumet The Snow Goose i april 1975.

Sitat De spurte om jeg var interessert i å gjøre noen orkesterdeler på noen låter som de mente manglet det. Jeg hørte på noen taper av hva de hadde laget og likte det, så vi gikk sammen. Sitat
– David Bedford til musikkmagasinet Sounds den 11. oktober 1975.[7]

The Snow Goose var uvanlig ved at det ikke hadde noen vokal og at musikken fulgte den emosjonelle sirkelen til historien i novellen med orkestrering arrangert av David Bedford, som hadde erfaring med produksjon gjennom arbeid fra Roy Harper og Mike Oldfield.[8] I og med at det var fullstendig instrumentalt overrasket kritikerne og førte så til at bandet fikk Brightest Hope–prisen fra musikkmagasinet The Melody Maker som «Englands mest håpefulle navn i rocken» og samtidig etablerte en solid og lojal fanskare. Dette gjorde at Decca bestemte seg for å gi ut låtene «Flight of the Snow Goose» og «Rhayader» på single i mai.

Utgivelsen kom overraskende på Paul Gallico, som i senere tid var blitt en ivrig motstander av røyking. Og siden han trodde bandet Camel ble knyttet til nettopp dette, truet han med å saksøke bandet hvis tittelen ikke ble endret. For å hindre søksmål ble det lagt til «Music Inspired by..» i tittelen. Dette dramaet som utspilte seg i bakgrunnen hadde for øvrig ingen effekt på salget av albumet, som klatret opp på «British Top 30» og som senere nådde sølvstatus i 1981.

Royal Albert Hall i London

På sensommeren dro Camel på en promoteringsturné hvor de spilte The Snow Goose som del én, mens den andre halvdelen av disse konsertene bestod av materiale fra de to første utgivelsene. Her merket musikerne seg at entusiasmen for The Snow Goose fra del én var noe mindre enn resten av konserten, noe som fikk Latimer og Bardens til å innse at de manglet et symfonisk orkester som kunne løfte denne delen. På senhøsten den 17. oktober 1975, framfor et utsolgt og fullsatt Royal Albert Hall, fremførte Camel «The Snow Goose» akkompagnert av London Symphony Orchestra og ledet av David Bedford. Som følge av suksessen gjennom relativt positive anmeldelser i musikkpressen, konserten i Royal Albert Hall og en stadig økende konsertgående fanskare, ble Camel invitert til å spille live for BBC og programmet Old Grey Whistle Test samme året, samtidig som Decca Records ga uttrykk for at de ønsket et studioalbum til. The Snow Goose endte til slutt opp som nummer 22 på de britiske listene[9] og som nummer 118 på den amerikanske Billboard 200.[10]

1976–1977: Produktive år og nye impulser[rediger | rediger kilde]

Sitat Vi bestemte oss for å holde oss unna konseptalbum og starte med å sette mer trykk på vokaler igjen. Det var også et betydelig press fra plateselskapene, spesielt i USA. Jeg husker et møte i New York hvor de amerikanske selskapene var sjokkerte over at The Snow Goose ikke hadde vokaler. De friket ut! Sitat
– Andrew Latimer om stilskiftet fra The Snow Goose til Moonmadness.[11]

Høsten 1975 med suksessen av The Snow Goose i bakhånd gikk Camel til planlegging av et nytt album basert på låter skrevet av de fire bandmedlemmene og som brøt med det konseptbaserte og symfoniske fra The Snow Goose. I januar 1976 dro Camel til Island Studios i London for å spille inn sitt studioalbum nummer fire, og den 26. mars ga de ut albumet med navnet Moonmadness, som brøt totalt med det enhetlige konsepttemaet og som hadde et annerledes lydbilde enn det som hadde preget den forrige utgivelsen. Likevel var det et konsept som var mindre definert enn The Snow Goose, og musikken var heller ikke like utfordrene, men det betydde ikke at Moonmadness var blottet for fornøyelse. Det hadde lange perioder med atmosfæriske, instrumentale og romslige soloer.

Albumet bestod løst av konseptlåter basert på bandmedlemmenes ulike personligheter, hvor «Chord Change» var Peter Bardens' verk, «Air Born» var Andrew Latimers, «Lunar Sea» var Andy Wards mens «Another Night» var Doug Ferguson sitt verk. Bandet la på flere lag med gitar og synthesizer likt med Pink Floyds album Wish You Were Here, og gjorde Moonmadness imponerende populært blant musikkritekerne og fansen. Albumet ble suksessfullt i USA, hvor det nådde nummer 115 på Billboard 200, som i ettertid skulle bli den høyeste listeplasseringen bandet skulle komme til å få i USA. Også hjemme i England endte Moonmadness på en 15 plass, som ble den høyeste plasseringen Camel skulle få i hjemlandet.[12]

Andrew Latimer under konserten på Chateau Neuf i Oslo den 23. september 1976.

Grunnen til at bandet skiftet musikalsk retning fra eksperimenteringen rundt The Snow Goose var fordi plateselskapet insisterte på at Camel burde forsøke seg inn på mer kommersiell grunn, og det er et faktum at musikken på Moonmadness lignet mer på tradisjonell engelsk progrock. Albumet, som ble produsert av Rhett Davies, kom også innom sjangeren fusion med sammentrukket rytme og flimrende keyboard. Videre så var sangene mer intime, konsise og innfallende enn de som ble gitt ut på de forrige albumene. Under den påfølgende turnéen i Europa umiddelbart etter plateslippet fikk Camel, etter en overtalelse av Ferguson, med seg studiomusikeren og bandnomaden Mel Collins fra King Crimsonsaksofon[5]. Dette gjorde at bandet fikk en ekstra dimensjon og et mer jazzinspirert preg under turneen. Camel spilte for første gang i Norge under denne turneen på Chateau Neuf den 23. september 1976, og bandet fikk ytterligere oppmerksomhet i landet da NRK kjøpte inn og sendte opptak fra en av bandets vårkonserter på høsten 1976.[13]

Moonmadness ble Camels siste utgivelse med bassisten Doug Ferguson, som på grunn av interne stridigheter som angikk Fergusons musikalske interesser og begrensninger, førte til at Ferguson måtte forlate bandet. Dette baserte seg på det faktum at Andy Ward hadde utviklet seg teknisk på trommer med kompliserte rytmeseksjoner og eksperimentering innen jazz etter ankomsten av Mel Collins, noe Ferguson mente var et brudd på den tradisjonelle innfallsvinkelen Camel hadde tatt til da. Dette gjorde at Ward følte seg musikalsk hemmet av Ferguson, noe som igjen gjorde at sistnevnte ble tvunget til å slutte i Camel. Dette skulle senere vise seg å være et uheldig feilgrep for bandet, da Doug Ferguson med sin fortid blant annet fra det militære viste en god disiplin og dessuten var god til å løse interne konflikter i bandet. Særlig gjaldt dette låtskriverfeidene mellom Andrew Latimer og Peter Bardens, som begge var to sterke musikalske personligheter og som trengte et nøytralt mellomledd for å fungere optimalt sammen i en kreativ gruppe.

I januar 1977 ble det foretatt to forandringer i bandbesetningen ved at Ferguson gikk og ble siden erstattet av bassisten Richard Sinclair fra Caravan, mens Mel Collins ble tatt inn som et femte uoffisielle medlem. Med denne besetningen gikk Camel til innspilling og ga ut Rain Dances i september, som fjernet seg fra de forrige utgivelsene rent stilmessig. Dette skjedde mye på grunn av at de nye medlemmene med sin innflytelse innen jazz bidro til å fremheve det nye musikalske aspektet hvor de eksperimenterte med kompliserte tidssignaturer. Noe som også var nytt i forhold til tidligere utgivelser var bruken av studiomusikere og utradisjonelle instrumenter. Den mest kjente studiomusikeren var Brian Eno fra Roxy Music, som etter forespørsel av produsent Rhett Davies bidro med piano på låta «Elke». Albumet ble godt mottatt da det kom ut i Storbritannia, hvor det til slutt nådde nummer 20 på albumlistene[9]. På Billboard 200 endte utgivelsen opp som nummer 136[9], mens den i Norge endte opp som nummer 17 på VG-lista.[14]

1978: Interne stridigheter og stilskifte[rediger | rediger kilde]

Fra høsten 1977 og ut i det nye året 1978 gikk bandet til innspilling av en ny studioutgivelse. I mars kom samtidig bandets første liveutgivelse A Live Record, hvor side én var basert på tidligere liveinnspillinger fra turnéne mens side to inneholdt hele konserten fra Royal Albert Hall med symfoniorkestrering komponert av David Bedford. Med Richard Sinclair hadde Andy Ward og bandet nå fått en bassist og sanger med relasjoner til jazz, men istedet dukket det opp problemer med harmonien. De ulike personlighetene i bandet passet ikke like godt sammen og balansen som tidligere hadde vært der med Doug Ferguson var nå borte, noe som førte til ytterligere spenning når det gjaldt valg av musikalske retninger og låtskriverarbeid mellom Peter Bardens og Andrew Latimer. For å forsterke dette ytterligere kom det også et press ovenfra av Decca Records om å produsere en «hit single» for å få spilletid på radio, noe som gjorde at Bardens og Latimer til slutt mer eller mindre arbeidet mot hverandre med komposisjoner og låtskriving istedenfor å samarbeide med hverandre.

Den 30. juli 1978, rett før innspillingen var ferdig og turnéen skulle settes igang, sluttet for øvrig Peter Bardens i bandet og gikk videre med albuminnspillinger med Van Morrison (Wavelength) etter mange krevende krangler og uenigheter som gikk på låtskriving mellom Bardens og Latimer. Også bandmanager Geoff Jukes sluttet rett før verdensturnéen skulle starte som følge av bruddet med Bardens, men bandet hadde fortsatt administrasjon i Max Hole. Peter Bardens signerte for øvrig senere på året en egen platekontrakt med Arista Records og ga ut soloalbumet Heart To Heart i eget navn året etter.

Som erstatning for Bardens hentet Camel (etter forslag fra Richard Sinclair) inn to keyboardister i Dave Sinclair (fetter av Richard) og Jan Schelhaas, som begge kom fra Caravan og dermed bragte et stilskifte inn i Camel med to keyboardspillere som begge kunne fremføre mellomspill i større grad en tidligere. I samme periode ble også Mel Collins formelt tatt inn som bandmedlem etter å ha tilbrakt mye tid sammen med bandet. Turnéen startet den 10. september på kunstsenteret Fairfield Halls i Croydon med sanger og låtskriver Michael Chapman som gjesteartist. Albumet Breathless kom ut den 22. september med Mick Glossop som ny produsent, etter å ha blitt forespurt av Bardens under innspillingen med Van Morrison.[15] Denne utgivelsen, som bestod av en uvanlig blanding av pop, progrock og jazz, var relativt korte og konsise låter sett fra et progressivt standpunkt og som var mer eller mindre konstruert for å få spilletid på radio etter press fra plateselskapet.

Sitat ...På et tidspunkt vurderte jeg å skifte bandnavnet til Caramel! Sitat
– Andrew Latimers kommentar om alle musikerne fra Caravan som hadde sluttet seg til Camel under Breathless-turnéen.[16]

Likevel forlot de ikke helt den improviserte progrock-sjangeren, for albumet hadde flere markante jazz-influerte låter som for eksempel «The Sleeper» og «Echoes», men disse hadde likevel et igjenkjennelig og nesten identisk lydbilde som de tidligere utgivelsene Mirage og Moonmadness. På Breathless prøvde Camel å være et direkte fremtidsrettet progrock-band, og selv om de på enkelte låter gikk over i ulike sjangre, var hele resultatet overraskende vellykket sett fra et salgsmessig synspunkt. Den humoristiske låten «Down on the Farm» ble skrevet av Richard Sinclair og minnet mye om Caravan og Hatfield and the North som følge av Sinclairs ledende vokal og det faktum at han kom fra de gruppene. Låta «Rainbows End» var for øvrig skrevet av Andrew Latimer til avgåtte Peter Bardens, og hadde ironisk nok hans etterfølger Dave Sinclair ukreditert på keyboards.

Siden utgivelsen hadde en sammenblanding av forskjellige stilarter ble det av Camelfansen godt likt av noen og hatet av andre. Til tross for at det forrige albumet Rain Dances solgte godt i Norge og endte midt på VG-lista, så solgte ikke Breathless like mye og ble heller ikke tatt inn på samme liste. I Storbritannia endte for øvrig utgivelsen på en respektabel 26 plass[9], mens den på Billboard 200 i USA endte opp på en 134–plass.[17] Etter den siste konserten i Storbritannia ved University of York den 14. oktober, dro Camel over til kontinentet hvor de spilte ut desember.

1979–1980: Nye utskiftninger og press fra punken[rediger | rediger kilde]

Sitat Richard klarte rett og slett ikke å takle vår omfattende turnévirksomhet. Vi spilte flere konserter, opp til 70 på 78 dager. Det var veldig hard arbeid. Sitat
– Andrew Latimer om hvorfor Richard Sinclair ble tvunget til å slutte[16].

Breathless-turnéen fortsatte med en tur til Japan og siden til Nord-Amerika før den sluttet i mars 1979, hvorpå både Richard og Dave Sinclair forlot bandet. Sistnevnte gjorde det klart at det kun var økonomiske årsaker for at han ble med[18], mens Richard Sinclair ble bedt om å slutte på grunn av sin sterke personlighet som var tilbakeholden mot turnélivet og for at bandet skulle kunne utvikle seg videre fra jazzsporet de var inne i. Jan Schelhaas ble for øvrig igjen som keyboardist etter både å ha imponert med sitt musikalske talent og sin personlighet, samt fordi Camel for alvor forsøkte å satse på to faste keyboardister. Etter å ha hørt et album av det amerikanske progrockbandet Happy the Man ble Latimer og Ward enige om å ta kontakt med keyboardisten Kit Watkins for å høre om han kunne tenke seg å bli medlem av Camel for innspillinger av deres neste forestående album, noe Watkins takket ja til.[19] Også bassisten på den daværende turnéen hos Steve Hillage Band, Colin Bass, imponerte såpass at han ble forespurt om å bli med i innspillingen av Camels neste album

Amerikanske Kit Watkins erstattet i praksis Dave Sinclair som keyboardist i 1979.

Denne besetningen, med Andrew Latimer, Andy Ward, Colin Bass, Jan Schelhaas og Kit Watkins gikk til innspillinger på gården Wood i Suffolk utga i september samme år albumet I Can See Your House from Here med Rupert Hine som produsent.[20] Hine ble forespurt om å produsere på grunnlag av hans tidligere kommersielle orientering og fordi bandet hovedsakelig ville få inn nye impulser. Lydbildet ble på denne utgivelsen orienterte seg derfor nærmere pop-progrock, og viste samtidig at den nye retningen Camel tok fra Breathless fortsatte.

Låtene «Survival» og «Who We Are» fikk orkestrering bak seg og gitarist Latimer ga et gitarmessig ganske likt lydbilde som Pink Floyds David Gilmour på albumets avslutning, «Ice», som ble spilt inn live i studioet på ett eneste opptak. Låta «Wait» fikk et preg av å kunne bli spilt på radio og handler om gambling. Låta er utradisjonell i forhold til bandets både tidligere og senere utgivelser og brøt opp flere vante stilsjangre. Den kunne også sies å være inspirert av det arbeidet Alan Parsons Project la ned på samme tid. (Den neste utgivelsen til APP, The Turn of a Friendly Card (1980), handlet for øvrig også om gambling). Subtile «Hymn to Her» ble skrevet i samarbeid mellom Latimer og Jan Schelhaas og ble bygget opp rundt flere tangentkomposisjoner bundet sammen med vokal og gitar. «Remote Romance» var en utypisk Camel–låt bygget opp av synthesizere og elektronisk musikk med Kit Watkins og Rupert Hine som hovedbidragsytere. Også Mel Collins på saksofon og Phil Collins (gjesteartist fra Genesis) med perkusjon bidrar på albumet.[21]

Opprinnelig ble albumet navngitt «Endangered Species», men denne tittelen ble forandret i siste minutt til I Can See Your House from Here. Dette var, sammen med innholdet og plateomslaget, en markering for en ny retning av inkluderende humor som speilet humøret innad blant musikerne. Likevel ga dette bandet problemer i forhold til promotering fordi det hadde et uærbødig plateomslag som viste en korsfestet astronaut som så ned på jorda. Enkelte platebutikker og musikkmagasiner nektet å vise promoteringsbilder av platen på grunn av dette. Bandet fikk også problemer innad da en omfattende turnévirksomhet startet rett etter utgivelsen, noe som førte til en rekke misforståelser blant musikerne.

Sitat Noen ganger er det frustrerende når du gjør noe som du tror er et verk, og det blir ignorert totalt. Jeg ville ha lyvet om jeg sa at det ikke var frustrende. Sitat
– Andrew Latimer om punkrockens inntog i musikkmagasinet Melody Maker den 19. januar 1980.[22]

Albumet led også av at rocken ble forandret etter at den britiske punkrocken gjorde sitt inntog blant annet som en protest mot progressiv rock, noe som gjorde at denne fikk mindre offentlig oppmerksomhet og fremstilt som «gårsdagens musikk», og fikk dermed lavere salg av plater. Camel led under dette plutselige skiftet og gjorde at albumet fikk det dårligste salget siden debuten. I tillegg til presset fra punkrocken hadde ikke Camel bygget opp et skikkelig navn for denne type musikk, noe som tilsammen kan forklare hvorfor det generelt sett ikke ble gode salgstall for I Can See Your House from Here i Storbritannia og USA. Albumet nådde til tross for dette nummer 45 på de britiske albumlistene[23] og nummer 18 på VG-lista i Norge, hvor utgivelsen solgte bedre.[24] På høsten rett etter turnéslutt forlot Kit Watkins bandet for egne soloprosjekter, mens Camel gikk til innspilling for deres neste studioalbum i Abbey Road Studios i London den 1. september. I bakgrunnen hadde bandet igjen skiftet plateselskap («label») med Gama Records (som lå under paraplyen til Decca) og produsentteam med Tony Clark og Haydn Bendall.

1981: Med konseptalbum inn i 1980-årene[rediger | rediger kilde]

I januar 1981 kom konseptalbumet Nude, som hadde med flere verdensvante studiomusikere. Resultatet ble at utgivelsen fikk et ulikt lydbilde fra bandets tidligere utgivelser. Albumet var likevel progressivt, atmosfærisk og lagde indirekte en egen portal som førte Camel inn i 1980-årene og datidens musikkstiler. For å fortsette med en keyboardist etter at både Kit Watkins og Jan Schelhaas dro for å virkeliggjøre egne soloprosjekter, tok bandet etter rådføring med Tony Clark kontakt med den sørafrikanske keyboardisten Duncan Mackay, som etter flere innspillinger med Alan Parsons Project dro derfra for å bli med på innspillingen.[25] Nude var et konseptalbum utformet av Susan Hoover, som da var samboer til frontfigur Andrew Latimer. Konseptet var basert på en sann historie bygget rundt den japansk soldaten Hiroo Onoda, som ble funnet på en forlatt øy 29 år etter 2. verdenskrig, uten å vite at krigen var slutt. Konseptalbumet med både tekst og musikk baserte seg på hele hans historie som involverer førkrigstiden og hvordan han ble innrullert samt hvordan krigens påkjennelser etterhvert påvirker soldaten.

Sitat Under innspillingen i Abbey Road kom det stjerner gående inn og ut mellom hver samling. Til og med Kate Bush kom innom og lagde en kopp te til oss. Sitat
– Andrew Latimer om innspillingen av Nude.[26]

Albumet var mer ambisiøst og grasiøst enn det forrige utgivelsen I Can See Your House From Here, men det var ikke like åpent og hadde låter med intrige avsnitt, spesielt siden det fremhever tyngre improvisasjoner og orkestrering. Helheten rundt albumet var identisk til The Snow Goose i oppbygning og komposisjon, samt at enkelte låter kunne minne om Mirage. Som konseptalbum hang låtene sammen og gikk inn i hverandre fra start til slutt, hvor enkelte låter som for eksempel den piano og fløyebaserte «Landscapes» ble etterfulgt av en mer rytmebasert «Changing Places», også den med fløyte i sentrum av komposisjonen. «Please Come Home» var en mild vokalbasert låt basert på både piano og fløyte og kunne minne om Caravan. Lydbildet fikk et mer rockepreg over seg på låtene «Lies» og videre på «The Birthday Cake» og «Nudes Return» (som kunne minne om Van Der Graaf Generator), hvor tradisjonelle Camel–instrumenter igjen utgjorde hovedstammen i komposisjonen. Nevnte «Lies» med en lengre gitarsolo av Andrew Latimer ble også utgitt på single og bidro til at albumet erfarte markante salgstall også i Norge, hvor den til slutt endte på en 12. plass på VG-lista.[27] I Aftenposten fikk albumet god kritikk av musikkanmelder Ketil Bjørnstad, som konkluderte med at «Camel vil fortelle «Nude»s historie med rytmer og toner. Kan det angå oss idag? Camels siste plate angår hvert fall meg.»[28] I Storbritannia endte utgivelsen på en respektabel 34. plass på de britiske albumlistene[9].

Allerede i slutten av januar dro Camel på turné, og keyboardist Kit Watkins som gikk fra bandet før innspillingen av dette albumet, kom tilbake og bidro på Nude–turnéen. Camel, inklusive Kit Watkins og Jan Schelhaas, holdt blant annet konsert på Chateau Neuf i Oslo som en del av Nude–turnéen den 1. februar 1981[25]. Den påfølgende våren i 1981 ble det for alvor klart for alle rundt bandet at trommeslager Andy Ward hadde fått store problemer med depresjoner, som ble etterfulgt av alkohol- og narkotikamisbruk. Han hadde også et selvmordsforsøk ved å kutte over håndleddet i denne perioden, noe som gjorde Ward uskikket til å spille i bandet. Som et resultat av det ble Ward spurt om å ta en pause, mens resten av turnéen ble avlyst. På grunn av dette vedtok Andrew Latimer å utsette det neste planlagte studioalbumet i håpet om at Ward kunne bli skikket til å spille igjen. Den offisielle forklaringen som ble gitt etter avlysningen på sommeren var at Ward hadde påført seg selv en alvorlig håndskade, som hadde tvunget ham til å ta en lengre ferie. Det var ikke før under et intervju med musikkmagasinet Q i 1991 hvor det kom fra hva som faktisk hadde hendt med Andy Ward, og senere i år 2000 ble det kjent at han hadde fått diagnosen bipolar lidelse.

Camel gikk inn i en stillstand utover høsten, noe som gjorde at Colin Bass flyttet til utlandet, mens Kit Watkins igjen forlot bandet for å konsentrere seg om soloprosjekter. I mellomtiden kom det første samlealbumet Chameleon (The Best of Camel), før Andrew Latimer på vegne av bandet kom inn i en konflikt med Decca Records, som viste til kontrakten og dermed presset Camel og Latimer til å fortsette å gi ut flere album.

1982–1983: Latimer står igjen alene og rettslige problemer[rediger | rediger kilde]

I januar og februar 1982 gikk Camel tilbake til Abbey Road Studios nummer tre for å spille inn sin tiende utgivelse. Til å hjelpe seg med innspillingen fikk Latimer hjelp av medlemmer fra Alan Parsons Project i vokalist Chris Rainbow og bassist David Paton, som Latimer ble kjent med gjennom innspillingen av Nude i Abbey Road i 1981, hvor også APP holdt på med innspillinger til deres album Eye in the Sky. Som erstatning for alle de tidligere bandmedlemmene kontaktet Latimer i tillegg til Rainbow og Paton en rekke veletablerte musikere med lang erfaring fra musikkbransjen.

Sitat Vi pratet om et The Snow Goose møter Geese and the Ghost – selv om flere vil kjenne til Snow Goose, men ingenting har skjedd foreløpig! Sitat
– Anthony Phillips om samarbeidsplanene med Andrew Latimer i 1982, London, september 2004.[29]

En av disse musikerne var den tidligere gitaristen i Genesis, Anthony Phillips, som på grunn av sceneskrekk hadde begynt på en solokarriere med egne innspillinger, og som nå hjalp Latimer med å skrive låter. Disse hadde også planer om å utvide låtskriversamarbeidet, men blant annet på grunn av Phillips frykt for turnévirksomhet ble det med tanken. Som erstatning for Andy Ward kontaktet Latimer hele tre trommeslagere i Graham Jarvis (kjent fra bandet til Cliff Richard), Dave Mattacks (kjent fra Fairport Convention) og Simon Phillips (kjent fra blant andre The Who, Jeff Beck og Toto). Også Duncan Mackay og Francis Monkman fra Sky samt tidligere bandmedlem Peter Bardens bidro med tangenter under innspillingen. Sistnevte kom her i kontakt med David Paton som sammen dannet en del av grunnlaget for bandprosjektet Keats ett år senere.

Resultatet av innspillingen ble en utradisjonell blanding av låter under tittelen The Single Factor som kom ut i mai og som var ironisk ment på at Latimer nå var igjen alene. Coverbildet til denne utgivelsen, som viser et forvrengt bilde av ansiktet til Latimer, indikerer også dette. På The Single Factor prøvde Camel å lage noe lignende det Alan Parsons Project produserte på samme tid. Tatt i betraktning at APP hadde sine kommersielle listetopper dette året og at to av medlemmene derfra bidro på albumet, så var det ikke merkverdig at Camel prøvde seg mot det samme publikumet[5]. Det som til da hadde kjennetegnet Camel og som ga bandet dets distinkte preg, var konseptbaserte atmosfæriske instrumentaler samt detaljerte og kreative lydbilder. Lydbildet til The Single Factor ble noe annerledes enn tidligere utgivelser på den måten at det var en samling korte radiovennlige poplåter som ikke fulgte noen rød tråd fra start til slutt. Men, med en besetning bestående av de nevnte musikerne og andre studiomusikere med lang erfaring fra bransjen hadde det likevel noen utpregede låter, som for eksempel på «Sasquatch», som var en selvironisk sang som omhandlet Latimers angivelige store føtter.

Som følge av den markante stilmessige endringen fra foregående utgivelser solgte utgivelsen dårlig og ble heller ikke godt mottatt blant fansen. Utgivelsen klarte ikke å komme inn på hverken den britiske eller den amerikanske albumlisten som følge av lave salgstall, men i Norge kom den likevel på en 32. plass på VG-lista i første halvdel av 1982.[30] Under den påfølgende Europaturnéen som startet i midten av mai og som markerer tiårsjubileet til Camel, erstattet Stuart Tosh fra tidligere Pilot, Alan Parsons Project og 10cc alle trommeslagerene under innspillingen. Med tilbakekomsten av Kit Watkins samt ved hjelp av gitaristen Andy Dalby (fra bandet Vapour Trails) ble det blant annet holdt konsert i Oslo på Chateau Neuf den 9. juni 1982[31], før turnéen ble avsluttet i slutten av juni og som markerer det som ifølge Latimer «..var den morsomste turnéen jeg noen gang hadde vært med på».[32] På senhøsten i slutten av oktober forlot Kit Watkins bandet for siste gang, mens bandmanageren Max Hole forlot Camel til fordel for en stilling i et større plateselskap, noe som gjorde at bandet stod uten administrasjon. Hole ble senere ansvarlig for markedsføring i Universal Music Groups internasjonale divisjon.[33]

Under et møte med advokater tidlig i januar 1983 ble det klart at alkoholmisbruket til Andy Ward ikke lot seg stanse, og at Ward derfor offisielt sluttet i Camel med umiddelbar virkning etter tretten år som bandets faste trommeslager, noe som var vanskelig å akseptere for Andrew Latimer. Samtidig som dette skjedde kom det også et søksmål rettet mot Camel fra den tidligere bandmanageren Geoff Jukes som gikk på inntekter fra tidlige spillejobber som Jukes mente å ha krav på. Latimer, som eneste medlem av de oppnevnte, forsvarte bandets sak i retten i hele fem år før den ble løst. Til tross for den negative starten på året skrev Camel en ny kontrakt med Decca Records, som da hadde blitt kjøpt opp av PolyGram. Dette gjorde at Latimer tok kontakt med den nederlandske keyboardspilleren Ton Scherpenzeel fra det progrockbandet Kayak, som erstatning for Kit Watkins, og avtalte et samarbeid for det kommende studioalbumet i London.

1984: Den siste utgivelsen i England[rediger | rediger kilde]

Sammen med Scherpenzeel, Colin Bass, som da hadde kommet tilbake til England, trommeslager Paul Burgess (kjent fra 10cc og Jethro Tull) og musikere fra den forrige utgivelsen, gikk Camel til Riverside Studios i London for å spille inn sin neste utgivelse. Med tekster av Susan Hoover samt musikk og produsentarbeid av Latimer utga gruppen den 13. april 1984 konseptalbumet Stationary Traveller. Selv om utgivelsen var et konseptalbum, gikk det i arv på en musikalsk linje med forgjengeren The Single Factor fra 1982, som bragte bandet nærmere det pop–pregede lydbildet til Alan Parsons Project. Stationary Traveller beholdt det samme poppreget, men brøt ned de ellers påtvungne grensene og gjorde at Camel, med låtskriversamarbeidet mellom Latimer og Hoover, skaper relativt konsise sanger med lange atmosfæriske instrumentale avsnitt, dog med et klart og bastant 1980-talls lydbilde som også kunne minne om Barclay James Harvest.

Berlin og Berlinmuren, det sentrale temaet i konseptalbumet Stationary Traveller fra 1984.

Albumets tekster ble skrevet av Hoover og handlet om Berlinmuren og det delte Berlin samt dets politiske, emosjonelle og fysiske skiller. Dette var også preget på albumcoveret, som viste et sorthvittbilde av en kvinne fra en gate i Berlin. Albumets tittelspor, som også var utgivelsens midtpunkt, kjennetegnet Andrew Latimer på både panfløyte og gitar. På denne låta utformet han igjen en gitarsolo som kunne minne om David Gilmour fra Pink Floyd. Latimer viste seg også frem som vokalist på flere spor på Stationary Traveller enn han hadde gjort på tidligere utgivelser. Senere i april og mai dro Camel på en kombinert turné i Storbritannia og Europa med Latimer, Bass, Rainbow, Burgess og Scherpenzeel bak instrumentene. Sistnevnte led av flyskrekk og begrenset dermed bandets muligheter til å fly mellom konsertbegivenhetene, noe som resulterte i en kortvarig og kompakt turné.

Etter å ha sett en av disse tidlige konsertene ville fjernsynsprodusenten Mike Mansfield inkludere bandet i serien Mirror Image som ble sendt på Channel 4. Den 11. mai holdt derfor bandet konsert i Hammersmith Odeon i London, supplert med et lånt mobilt innspillingsstudio av The Rolling Stones, et utvidet visuelt sceneutstyr for å kunne kaste lys over videoinnspillingen samt en tredje keyboardist i Richie Close for å få et dypere lydbilde.[34] (Richie Close døde for øvrig i 1987 av legionærsyken). Med som gjesteartister til denne konserten var også Peter Bardens og Mel Collins. Ironisk nok, på grunn av dårlige lysforhold ble bare andre halvdel av konserten kringkastet, og denne delen ble gitt ut i november samme år både som video og liveutgivelse under navnet Pressure Points. Den første halvdelen ble siden slettet helt av PolyGram. Etter denne konserten fortsatte Camel turnéen sin ut måneden med besøk i Tyskland og Skandinavia, med sin siste konsert den 29. mai på Chateau Neuf i Oslo. På sommeren og utover høsten gikk Camel i en stillstand ved at Latimer ble opptatt med rettssaken samt at han ikke hadde noe interesse av å starte med noe nytt materiale.

1985–1990: Rettssak, stillstand og utflytting[rediger | rediger kilde]

Utover nyåret 1985 toppet den pågående rettssaken fra 1982 seg og Latimer brukte tiden sin mellom advokatkontorer før han etter å ha kommet over noen gamle kontrakter fant ut at Camel hadde ubetalte royalties til gode fra administrasjons- og produksjonsselskapet GAMA Records knyttet til hele bandkatalogen. Dette gjorde at Latimer fikk med seg Ward, Ferguson og Bardens på et motsøksmål mot GAMA som endte med full seier den 25. mars og som da gjorde at Camel fikk overført både tidligere ubetalte royalties og fremtidige sådan. Like etter kom saken mellom den tidligere bandmanageren Geoff Jukes og bandet til et forlik, men dette førte likevel til at Camel og Latimer måtte betale en større andel for saksomkostninger, advokatutgifter og andre utgifter knyttet til rettssakene.[35] Etter at PolyGram kjøpte seg opp i Decca Records skjedde det store strukturelle forandringer i plateselskapet, og en av disse var å gjøre om Decca–katalogen til å bare inneholde klassisk musikk. Dette førte til at Decca og Camel kom til en gjensidig enighet om å avslutte samarbeidet den 10. april.

Sitat ..Vi forhandlet om en kontrakt i rundt seks måneder før de spurte meg om hvorfor ikke Peter Frampton var medlem av bandet lenger.. Sitat
– Andrew Latimer om forhandlingene med E.G. Records i 1987[35].

Camel var nå teknisk sett oppløst, men var likevel fri til å oppsøke andre likesinnede plateselskaper som ville Camels musikk inn i sin katalog og Latimer besøkte flere av disse for å forsøke å selge et nytt uferdig konseptalbum han og Susan Hoover delvis hadde arbeidet med under samme periode. I desember hadde Latimer skrevet ferdig konseptet, men han var ikke fornøyd med det endelige resultatet. Året etter ble Latimer opptatt med å utvikle materiale sammen med Anthony Phillips samtidig som han forsøkte å forhandle om en ny platekontrakt hos en rekke selskaper.

I 1987 var Latimer med som studiomusiker på albumet Open Secret av Denis Quinn som ble gitt ut november samme år. I samme periode forhandlet han med E.G. Records, som hadde navn som Brian Eno, Robert Fripp og Bryan Ferry under paraplyen, men etter seks måneder strandet forhandlingene etter at noen av deres representanter spurte om hvorfor Peter Frampton ikke lenger var medlem av bandet, samtidig som de påpekte at selskapet ikke ville utgi New age–musikk. Som følge av skuffelsen etter forhandlingsbruddet, og i tillegg til en haltende økonomi etter rettssakene, bestemte han seg for å selge huset sitt i London og flytte til USA[5].

I USA valgte Latimer etter mye om og men for å bosatte seg i California, hvor han så fikk ødelagt utstyr og instrumenter i forbindelse med jordskjelvet i 1989. For øvrig hadde Peter Bardens flyttet dit allerede i 1985. Etter et ellers rolig år i 1989 bestemte Latimer seg, etter press fra venner og Camels fans, for å endre på konseptet han hadde arbeidet med de siste årene og i 1990 hadde han skrevet om den andre halvdelen og gjorde den klar for innspilling, samtidig som han bygget opp et lite studio basert på midler fra hussalget i London. Deretter spilte han inn en demoversjon av konseptet i studioet under navnet Dust and Dreams og tok kontakt med flere plateselskaper for å selge ideen, men ble møtt med samme likegyldighet til navnet og musikken som to år tidligere.[36]

1991: Ny oppstart og utgivelse fra USA[rediger | rediger kilde]

Sitat Vi ble fortalt så mange ganger at Camel hadde vært utenfor såpass lenge, at ingen ville huske oss eller kjøpe albumet. Vi trodde ikke på det, men det hadde en skarp og etsende effekt på selvtilliten Sitat
– Andrew Latimer om møte med platebransjen og om hvorfor han valgte å starte et eget plateselskap[35].

Som følge av likegyldigheten Latimer ble møtt med av plateselskapene, og den tid det tok å komme i kontakt med disse (blant annet med Virgin Records), bestemte han seg for å å bruke de gjenværende ressursene sine på å starte et eget produksjonsselskap og plateselskap i Camel Productions og gi ut innspillingen under mer eller mindre eget navn. Med dette kom optimismen tilbake, til tross for at det var å ta en stor økonomisk risiko, samt at mye personlig arbeid var involvert.

Latimer sa under et intervju tre år senere at de vurderte å kalle plateselskapet for Stress Records, som på humoristisk vis skulle forklare hvor mye arbeid som lå bak det å opprette et eget selskap, men valgte å holde det så enkelt som mulig[35]. Med eget plateselskap dedisert til Camel åpnet det et nytt kapittel for bandet, som kunne produsere sin egen musikk uten å være bundet til en kontrakt med restriksjoner, og det var på denne måten den neste utgivelsen Dust and Dreams ble gitt ut. Til å hjelpe seg med innspillingen og utgivelsen fikk Latimer med seg de samme musikerne bak Stationary Traveller fra 1984 ved Ton Scherpenzeel på keyboards, Paul Burgess på trommer og David Paton på vokal. Sistnevnte var bassist på det foregående albumet, men ble erstattet på denne utgivelsen av Colin Bass, som også hadde erstattet Paton på den foregående turnéen.

Dust and Dreams baserte seg på fattige bønders vandring fra støvhullet i midtvesten under depresjonen i 1930-årene.

Den skotske kvinnelige sangeren Mae McKenna deltok med vokal på låta «Rose of Sharon» og videre bød Dust and Dreams på gitarspilling fra Latimer på låta «End of the Line» som igjen kunne settes i rekke med David Gilmour. «Hopeless Anger» samt «Broken Banks» kunne for øvrig sammenlignes med Steve Hackett. Utgivelsen hadde også noen momenter i utypiske Camel–instrumenter som obo, harmonica og horn, og disse falt naturlig på plass i det helhetlige konseptet. En rekke etablerte studiomusikere bidro med disse instrumentene på innspillingen. Rent sjangermessig lå utgivelsen innenfor progressiv rock med en krysning mellom Neo-progressiv rock på de vokalbaserte låtene og symfonisk rock på de instrumentale delene.

Tatt i betraktning av når albumet ble til, fikk utgivelsen et distinkt 1980-tallspreg, noe som fikk det til å ligne en nedtonet og jordnær etterkommer av albumet Nude (1981). Temaet for utgivelsen var den amerikanske drømmen om å flytte mot vest og de prøvelsene dette innebar, derav navnet Dust and Dreams. Det var basert i sin helhet på John Steinbecks roman Vredens druer[5], som handlet om en skildring av fattige bønder som brøt opp fra sine små gårder i støvhullet midtvesten, og dro på vandring på jakt etter dagarbeid i California under depresjonen i 1930-årene. Rett etter at selve produksjonen var satt igang begynte Camel Productions å forhandle direkte med distributører som kjente til Camel, og det påfølgende salget var markant positivt.

1992–1996: Nye konseptalbum, verdensturné og liveutgivelser[rediger | rediger kilde]

Som følge av den rådende optimismen begynte Camel å organisere en ny verdensturné for utgivelsen samt slippe en helt ny utgave av debutalbumet Camel (1973) på CD–format. Under etableringen av det nye innspillingsstudioet kom Andrew Latimer også over noen eldre ruller med opptak fra diverse konserter i 1972. Denne tapen ble mikset sammen til en utgivelse og gitt ut den 15. august 1992 under navnet On The Road 1972 med et plateomslag av et kamelskilt som Latimer hadde blitt tilsendt av en fan på et klistremerke. Dette ble den første av mange «offisielle piratutgivelser» for å ta opp kampen mot bootlegerne, som solgte tidlige konsertopptak med dårlig lydkvalitet til en høy pris.[37] I midten av august startet også verdensturnéen etter Dust and Dreams i USA med Latimer, Bass, Burgess og nyervervelsen Mickey Simmonds på keyboards. Simmonds var blant annet kjent for å ha arbeidet sammen med både Fish samt Mike Oldfield og erstattet Scherpenzeel på turnéen, som ble en vellykket runde med fullbesatte konsertbesøk i Japan og flere steder i Vest–Europa, som fastslo ovenfor bandet, fansen og musikkbransjen ellers at Camel ikke var oppløst og glemt. Tidlig i 1993 arbeidet Andrew Latimer med å produsere en ny live dobbeltutgivelse basert på konserten i Enschede i Nederland den 8. september 1992, men dette arbeidet ble stanset på grunn av musikerfarens død i mars.

Etter en periode med stillstand på grunn av dette kom utgivelsen i begynnelsen av august under navnet Never Let Go, oppkalt etter en populær Camel-melodi fra debutalbumet. I samme periode kom også et samlealbum fra PolyGram med navnet Echoes (også det oppkalt etter en låt, denne gang fra Breathless), som inneholdt et utvalg av låter fra hele Camels karriere til da fordelt på to disker.[38] Som følge av farens død ble Andrew Latimer opptatt av å søke etter sine familiære røtter bakover i slekten som viste seg å komme fra Irland, og det var dette som inspirerte han til å bruke dette som et tema i det neste innspillingsprosjektet. I 1994 dro så Latimer til innspillingsstudioet hvor han begynte å arbeide med materiale til en ny utgivelse, men det var ikke før i perioden etter mars i 1995 at Camel startet med innspilling.[39]

Havnen i Cobh ble det siste utvandrerne fra Irland så av hjemlandet før de satte kursen mot USA. Havneutstikkeren ble av denne grunn kalt Harbour of Tears, og danner grunnlaget for tittelen på Camels utgivelse fra 1996.

Innspillingen varte til sent i desember og ble bestemt utsatt til i midten av januar. Med seg i studioet fikk Latimer hjelp av de samme musikerne fra Dust and Dreams i Colin Bass, David Paton og Mae McKenna. Keyboardist Mickey Simmonds var også med på den forrige turnéen og erstattet Ton Scherpenzeel i studioet. Trommeslageren Paul Burgess meldte for øvrig forfall for å tilbringe mer tid sammen med sin familie og ble erstattet i studioet av den lokale amerikanske trommeinstruktøren John Xepoleas[39]. Harbour of Tears fikk et mer melodisk, avslappende og stemningsskapende preg enn den forrige utgivelsen, men nærheten til dette og utgivelsen Nude fra 1981 var påfallende lik sett ifra et symfonisk synspunkt.

Konseptarrangementet hadde flere tradisjonelle og instrumentale låter basert på keltisk musikk, og mønsteret med instrumentale deler avbrutt av låter med vokaldeler dannet nye faser for fortellingen som Camel prøvde å gjenskape gjennom utgivelsen. For å kunne fremskaffe det tradisjonelle lydbildet tok Latimer kontakt med en rekke studiomusikere med instrumenter som fiolin, horn, obo og cello. Dette var instrumenter som fra et ståsted innenfor progrocken var utradisjonelle. Utgivelsen endte for øvrig med den ambiente og pompøse låta «The Hour Candle», hvor man tok i bruk flere av disse instrumentene og som i følge plateomslaget var dedikert til Latimers far.

Rett etter utgivelsen den 20. januar 1996 gikk bandet sammen for å planlegge en ny turné, men dette arbeidet ble satt tilbake siden man manglet en trommeslager etter Paul Burgess og fordi hans studioerstatter John Xepoleas ikke var interessert i å begi seg ut på en omfattende verdensturné. Arbeidet ble ytterligere forverret da keyboardisten Mickey Simmonds bestemte seg for å trappe ned av familiære grunner. Han ble senere på året erstattet av Foss Patterson, som tidligere også hadde spilt i bandet til Fish samt progrockbandet Jethro Tull. Likevel gjorde mangelen på en trommeslager og manglel på tid for øve inn materialet at Camel og Camel Productions valgte å utsette turnéen til tidlig året etter.[40]

1997–1999 Stilskifte med Harbour of Tears[rediger | rediger kilde]

I 1997 turnerte Camel igjen. Denne gangen med Andrew Latimer (gitar, vokal), Colin Bass (bass, vokal), Foss Patterson (keyboards) og Dave Stewart (trommer). Denne turneen resulterte i et livealbum som het Coming of Age som ikke ble utgitt før i 1999.

I 1999 spilte bandet inn og ga ut albumet Rajaz. Albumets komposisjon var inspirert av rytmen til en kamels fotsteg, noe som skulle hjelpe den gående reisende til å nå sin destinasjon. Denne idéen påvirket Latimer og han viser her et bredere spekter av engasjement og utvider sitt gitarspill med eksperimentale jazzinnflytelser. Han synger også på alle albumets sanger, og gir dermed tekstene et mer personlig følelsesmessig preg. Tekstene reflekterer også hans livslange artistiske valg og personlige erfaringer med bandet.

Før den påfølgende turneen forlot Dave Stewart Camel for å drive sin musikkforetning i Glasgow (Skottland). Han ble erstattet av trommeslageren Denis Clement. Turnéen i 2000 ble også akkompagnert av Guy Le Blanc på keyboards.

Andrew Latimer, oktober 2003

2001–2006: 30-års jubileum og Peter Bardens dør[rediger | rediger kilde]

Andrew Latimer, Colin Bass, Guy LeBlanc og Denis Clement dro i 2001 på en turné til Sør-Amerika. I 2002 utga bandet albumet A Nod and a Wink, et album som på mange måter kan sies å være det første «bandprosjektet» på mange år. Albumet henspiller på Camels røtter og de ulike bandene innen sjangeren progressiv rock i 1970-årene. I motsetning til den forrige utgivelsen Rajaz (1999), som var sterkt gitarorientert, byr denne utgivelsen på mye tradisjonelt fløyte- og keyboardspill. Mens noen melodier er opplagt humoristiske og muntre, er albumets siste låt, den ti minutter lange melodien «For Today» knyttet til terrorangrepet 11. september 2001. Dette nummeret avslutter albumet med et sensitivt og emosjonelt klimaks.

Denne studioutgivelsen er også Camels foreløpig siste utgivelse. På grunn av finansielle og personlige byrder, valgte Andrew Latimer å avse fra fremtidige verdensturnéer, så turnéen i 2003 ble derfor annonsert som en «farvel-turné». Guy Le Blanc ble av medisinske årsaker tvunget til å slutte like etter turnéen var i gang. Han ble erstattet av Tom Brislin i USA og Ton Scherpenzeel i Europa. I 2005 la forøvrig Andrew Latimer plateselskapet Camel Productions på is og flyttet tilbake til England hvor han i følge sine egne nyhetsoppdateringer har planlagt å starte opp igjen i nærmeste fremtid.

2007: Melding om sykdom[rediger | rediger kilde]

I 2007 ble konserten fra Hammersmith Odeon i London, 1984, lagt ut på DVD under navnet Total Pressure. Denne inneholder i tillegg til to timer med konsert også tidligere ukjente klipp og et intervju gjort med Andrew Latimer i 1985.

I mai 2007 annonserte Susan Hoover gjennom Camel Productions nyhetsbrev at Andrew Latimer siden 1992 hadde blitt rammet av en progressiv blodsykdom kalt Polycythaemia Vera, som senere har gått over til formen Myelofibrosis. Latimer har ifølge Hoover reagert positivt på behandlingen, men lider av tretthet som følge av den. Dette er angivelig en av grunnene til at Camel ikke har begitt seg på en omfattende turnévirksomhet i de senere år. Til tross for dette ble det i samme nyhetsbrev også bekreftet at et nytt studioalbum er under planlegging og at det sannsynligvis vil bli gjennomført en mindre turné når sykdommen har stabilisert seg. I oktober ble det bekreftet av Camel Productions at det vil komme en konsert–DVD med opptak fra både konserten i Hammersmith Odeon fra den 14. april 1976 og fra konserten i Golders Green Hippodrome den 22. september 1977. I denne utgaven kom det også to hittil upubliserte sanger som ble skrevet i 1974 og 1975.[41]

Stilarter og uttrykksformer[rediger | rediger kilde]

Progrockens storhetstid[rediger | rediger kilde]

I begynnelsen, da bandet var kjent som The Brew, hadde originalbesetningen en vinkling mot tradisjonell engelsk blues, samtidig som de eksperimenterte med komposisjoner og en tilnærming mot den kreative popmusikken som blant andre The Beatles sto for med sin populære utgivelse White Album. Til tross for at bandet startet opp i en periode hvor psykedelisk musikk hadde befestet sin posisjon tok ingen av The Brews musikere idéer derfra, hverken i forbindelse med musikk eller livsstil. Dette kan muligens forklares med at bandet tidlig valgte en tradisjonell musikalsk vinkling, samtidig som de alle var oppvokst i mindre engelske byer hvor psykedelisk musikk ikke hadde samme innflytelse. For Camel ble det viktig å fokusere på talentet de hadde rent musikalsk, og dette er med på å prege gruppen gjennom hele dens karriere.

Sitat Vi startet bandet fra skratsj. Vi hadde hverken penger eller utstyr. I disse tre årene hadde vi gjort fire turnéer i Storbritannia, og vi er den type band som kryper opp bak deg. Sitat
– Peter Bardens om bandets tidlige utgivelser og problemer til musikkmagasinet Melody Maker den 6. juli 1974.[42]

Fra begynnelsen av 1970-tallet frem til de ga ut sin første utgivelse var Camel et band som kombinerte flere stilarter, noe som også var en ønsket utvikling, det at man ikke skulle gjenta det forrige prosjektet i form og stil. Blant annet kombinerte Camel tradisjonell blues og tidlig progressiv rock med typiske instrumenter som gitar, bass, trommer og hammondorgel. Her var spesielt gitar og orgel i hurtig samspill hovedstammen i de ulike instrumentale komposisjonene, ikke ulikt hva Pink Floyd drev med på samme tid. Denne gruppen var ifølge gitaristen Andrew Latimer blant mange av deres forbilder i flere år fremover, noe som førte til at Camel i tillegg til å fortsette med en uforutsigbar instrumental veksling også eksperimenterte med komposisjoner preget av både flytende innviklede rytmer og utradisjonelle instrumenter som tverrfløyteMirage (1973). Noen av låtene fra denne perioden kan sammenlignes både med Pink Floyd og King Crimson, men også med Jethro Tull.

Under progrockens storhetstid var det å arbeide med det som nå kalles konseptalbum et vanlig fenomen blant bandene. Dette gjorde Camel med The Snow Goose (1975) som er et rent instrumentalt album basert på en novelle av forfatteren Paul Gallico. Denne vendingen, fra å basere seg på individuelle melodier gjerne skrevet av enkelte bandmusikere, til å arbeide sammen som gruppe i et prosjektarbeid hvor målet var å sette musikk til en historie ble vendepunktet for Camel. De høstet god kritikk fra flere hold, og ble et populært og yndet konsertmål for en stadig voksende målgruppe og fanskare. Både på denne utgivelsen og på Mirage viser Camel en musikalsk kreativitet som var typisk for progressiv rock ved at musikerne tok i bruk gjenstander som nødvendigvis ikke var instrumenter i deres rette forstand. Et par eksempler er ved at bassisten Doug Ferguson ble kreditert med sin duffle coatThe Snow Goose, som ble brukt til å lage lyder som skulle etterligne vingeslag fra fugler og kan høres på sangen «Epitaph».[43] Også på Mirage ble trommeslager Andy Ward kreditert med en deodorantsprayflaske på låta «Supertwister».[44]

Nye innfallsvinkler[rediger | rediger kilde]

Sitat Du hører ikke på band som Camel for en kjapp spenning. Man må faktisk høre på dem noen ganger for å registrere musikken. Sitat
– Anmeldelse av albumet Mirage i musikkmagasinet Sounds fra mars 1974.[45]

Etter vendepunktet på midten av 1970-tallet forlot bandet konseptalbumet og konsentrerte seg mer mot enkeltmelodier. De fikk også en tilnærming mot både elektroniske instrumenter som synthesizer og mot jazz i det som nå kalles jazz-fusion, samtidig som platebransjen presset på for å få bandet til å utgi radio– og singelvennlig låter. En kombinasjon av hyppige medlemsutskiftninger med tilhørende nye innflytelser og press fra plateselskapet om å produsere korte kommersielle låter, gjorde at Camel fikk både et radikalt stilskifte mot jazz-fusion og et helt nytt musikalsk aspekt. Dette overrasket bandets fans. Under denne perioden ble Camel sammenlignet med blant andre Genesis, Marillion, Steve Hackett, Tangerine Dream og Pendragon.

Sitat Camel nådde et stadium der den eneste forskjellen på en dårlig og en god konsert var om det ble gjort en teknisk fell eller Ikke. Da hadde ikke lenger Camels musikk noen funksjon og det ble mye utskifting i gruppa. Sitat
– Jan Schelhaas om den nye musikalske retningen Camel tok i 1979.[46]

Melodiene var fortsatt forankret i progrocken, men ble ved hjelp av nye bandmedlemmer og deres innflytelse vinklet mot jazz, samtidig som plateselskapet og bransjen for øvrig ville ha kortere låter for å kunne gi ut singler og dermed også få spilletid på radio og TV. Det var også her bandet indirekte måtte ta stilling til hvilken vei de ønsket å ta, og etter å ha hatt valget mellom en amerikansk retning (Santana) og en engelsk retning, fortsatte Camel i den sistnevnte retningen som de så utviklet videre utover 1980-tallet med poprocken. Dette veivalget, som omsider også innførte konseptalbum igjen, førte blant annet til at det ene av to kreative sentrum i Peter Bardens forlot bandet.

Bandet var på slutten av 1970-tallet og i begynnelsen av 1980-tallet preget av utskiftninger, som bidro med nye innflytelser stilmessig. Dette forårsaket at Andrew Latimer stod igjen som det eneste kreative sentrum av orginalbesetningen da trommeslageren Andy Ward måtte forlate bandet av personlige grunner. Camel gikk som de fleste andre band på denne tiden i retning av popmusikken da punkrocken gjorde sitt inntog. Denne kursendringen var en av grunnene til at progrock fikk mindre presseoppslag og dermed erfarte lavere salg. Camel eksperimenterte først med atmosfæriske instrumentaler, men på grunn av press fra plateselskapet ble bandet tvunget til å arbeide med korte poplåter som kan minne om Alan Parsons Project. Dette bandet hadde på sin side flere listetopper i Storbritannia under samme periode, ved siden av at to av Camels medlemmer kom fra det bandet.

Camel ga likevel ikke opp ideene om tidkrevende konseptalbum, og dette kombinert med eksperimentering med stadig nye instrumenter som panfløyte, obo og munnspill samt utenommusikalske begivenheter, som oppstart av nytt plateselskap, gjorde at Camel fikk en ny giv på 1990-tallet. Fra denne perioden av blir lydbildet til Camel preget spesielt av Andrew Latimers gitar og hans rolle i bandet. Musikken og tekstene kan sees som personlige og dype, og som ofte avspeiler Latimers livslange artistiske valg og personlige erfaringer med bandet.

Camel i konsert[rediger | rediger kilde]

Camel under konserten i Verviers i Belgia den 25. oktober 2003.

Camels konserter hadde ikke samme karakter som for eksempel The Rolling Stones' eller Pink Floyd. Camel brukte normalt ikke like store scener, eller spektakulære virkemidler i form av lyskastere og røyk for å skape en ekstra dimensjon til musikken de spilte, men helte heller mot mindre rigger med lysprojektorer, slides og eksterne virkemidler. Dette kan forklares med at bandet ikke var like populært som de nevnte gruppene og dermed ikke spilte for et like stort publikum på like store arenaer. Samtidig ble Camel sett på som en ren konsertgruppe, hvor musikken ble vektlagt med perfeksjon i fremførelsen.[47] En annen forklaring kan være at musikken, og da spesielt de lyriske partiene, i motsetning til de nevnte bandene var basert på det instrumentale og som derfor ikke fungerte i samsvar med spektakulære virkemidler. Muligens kan en tredje forklaring være at musikerne innad i gruppen foretrakk og var vant til å spille i mindre konsertlokaler hvor de kunne ha et fokus på musikken og da spesielt symfonisk progrock og kunstrock.

De tette båndene til college– og universitetsmiljøene i de første årene med mindre konserter kan ha hatt en innvirkning på valg av spillesteder. Men også ankomsten av punkrocken på 1980-tallet og de to markante oppholdene Camel hadde fra det offentlige søkelyset har gjort sitt til at publikumsoppsluttningen ikke var på nivå med de større aktørene. Når det gjelder turnélivet har Camel i stor grad hatt tette konsertprogrammer, som i sin tur har krevd et godt samhold mellom bandmedlemmene, og som har vist seg å gjøre det vanskelig for enkelte av musikerne å forholde seg til opp igjennom historien.

Camel har hele tiden holdt konserter i Storbritannia, og det var ikke før i 1974 at bandet begynte å turnere ellers i Europa med tilnærmet faste plasser i Vest-Europa som Tyskland, Sveits, Nederland, Belgia. Det samme året dro Camel også på en kort turné til USA. Camel kom først på besøk til Skandinavia høsten 1976 i forbindelse med deres verdensturné, som bestod av enkelte spillejobber i flere land, i motsetning til tidligere hvor de hadde flere konserter i hvert enkelt land som del av den helhetlige turnéen. Vinteren 1979 kom den første omfattende turnéen i både Japan og USA, som ble etterfulgt av flere tette konserter i Tyskland og Frankrike. Etter at Camel flyttet base til USA ble det færre konserter i Storbritannia, samtidig som de ble mer rettferdig fordelt utover de nevnte landene. Også Øst-Europa og land rundt Middelhavet fikk besøk av Camel etter denne perioden. Først i 2001 ble en mindre turné lagt til Sør– og Mellom–Amerika.

Konserter i Norge[rediger | rediger kilde]

Sitat Etter en turné i Storbritannia dro vi på en promoturné til Europa hvor vi ble behandlet veldig bra av de skandinaviske arrangørene – jeg husker Oslo hvor en stor og lang limousine plukket oss opp fra flyplassen.. Sitat
– Et utdrag fra et spørsmål om hva turnémanageren Laurie Small husket fra sine dager i bandet.[48]

Camel har holdt totalt seks konserter i Norge på Chateau Neuf i Oslo, og er dermed en av bandets mest besøkte konsertarenaer.

Posisjon og innflytelse[rediger | rediger kilde]

Se også listeplasseringer under Camels diskografi.
Sitat Det er tydeligvis mange som har utviklet sin musikalske smak i denne retning [space sound avbrutt av lyriske partier] etterhvert. Chateau Neuf var fullsatt torsdag, og publikum nøt Camel i lange drag. Sitat
– Martin Lohnes anmeldelse i VG av Camels konsert den 15. september 1977.[51]

Camel var et av de mer markante bandene blant den innovative musikken på midten av 1970-tallet da progrocken hadde sin storhetstid ved at den for alvor begynte å få innfall i den tradisjonelle britiske popmusikken. Bandet var kjent for sitt seriøse preg med hardtarbeidende musikere som satte fokuset på musikken, noe som forklarer hvorfor bandet har vært spart for skandalepreget. Utgivelsene Mirage (1974), The Snow Goose (1975) og Moonmadness (1976) var alle med på å befeste Camels posisjon som et gjennomført progrockband og øke både ryktet og populariteten til bandet. Til motsetning for andre band fra samme periode har dette fortsatt for Camel, som gjennom 35 år har overlevd forandringene i musikkindustrien, som til sist ble nådestøtet for flere andre band.

Camel nådde ikke opp til band som Pink Floyd, Genesis eller Yes når det gjaldt popularitet, men det har hele tiden hatt en lojal og engasjert fanskare over hele verden som har gitt utslag i form av fulle konsertsaler og positive salgstall. Mye av grunnen til dette igjen kan sies å være den konstante faktoren og kjerneverdiene i bandet, som har blitt bevart gjennom Andrew Latimer, til tross for flere og hyppige forandringer blant de ulike musikerne. Som progrocken for øvrig, så tapte også Camel terreng da henholdvis punkrocken og senere poprocken gjorde sitt inntog i musikkbransjen. Etter en lengre periode med stillstand da de fleste trodde bandet var oppløst for godt, fikk Camel riktignok en oppsving fra den nye oppstarten i begynnelsen av 1990-tallet, og hvor tidligere fans vendte tilbake med støtte sammen med yngre fans. Den yngre generasjonen av fans fikk et innblikk i Camels musikk gjennom nedlasting fra internett eller innkjøp av nyutgitte tidligere album og dannet dermed en slags kontinuitet fra den eldre generasjonen av fans.

Sitat ..Ingen band liker å bli sortert under jazzrock eller noe annet, men det putter oss bare inn med Yes og Genesis, som jeg ikke tror vi hører hjemme blant.. Sitat
– Andy Ward på spørsmål av BBC Radios Mike Sparrow etter slippet av Rain Dances om hvor Camel hører hjemme i det musikalske bildet. (Radiointervju fra 26. september 1977).[52]

Tidlig i perioden på 1970-tallet var Camel inspirert av andre band som Roxy Music, Pink Floyd, The Moody Blues, King Crimson, Genesis og ikke minst The Beatles. Senere inspirasjonskilder for bandet var blant andre Yes og Alan Parsons Project. Av andre band og artister som i en periode kan ligne musikalsk på Camel er blant andre Kayak, Caravan, Yes, Marillion, Renaissance, Gentle Giant, Barclay James Harvest, Focus, Wishbone Ash, National Health, Brian Eno, David Gilmour, Steve Hackett, Styx, The Strawbs, Jethro Tull, Robert Fripp og Asia.

Grupper som offentlig har sagt at de har hentet inspirasjon fra Camel er Eloy, Finch, Cairo og Opeth. Mikael Åkerfeldt fra progressiv metal-bandet Opeth har hevdet at Camel har hatt en stor innflytelse på deres musikk og han har samtidig innrømmet at introen i sangen «Never Let Go» fra albumet Camel ble brukt i låta «Benighted» fra Opeths album Still Life.[53] Et annet eksempel på innflytelse fra Camel er ved den norske popgruppen Röyksopp, som samplet låta «Who We Are» fra Camels album I Can See Your House from Here (1979) på deres låt «Dead to the World» fra utgivelsen The Understanding som ble utgitt i 2005.[54] Også låta «Air Born» fra albumet Moonmadness (1976) ble samplet av hip hop-produsenten Hi-Tek på låta «Music for Life» på utgivelsen Hi-Teknology 2: The Chip fra 2006, med vokaldeler av blant andre J Dilla, Nas, Common og Busta Rhymes.

I fjernsynssammenheng har Camel og låtmateriale fra bandet blitt brukt en rekke ganger. I 2001 ble Camel blant annet viet en omfattende plass på fjernsynsprogrammet Top Ten Prog Rock, som tok for seg de ti beste britiske progrockbandene gjennom tidene. Programmet ble ledet av Bill Bailey og hadde intervjuer av bandmedlemmer samt en gjennomgang av bandets karriere. Dette ble siden sendt på Channel 4.[55] Et eksempel på hvor Camel har blitt brukt i programmer som ikke har med musikk å gjøre var den 19. juni 2005, hvor et utdrag fra låta «Down on the Farm» (hentet fra utgivelsen Breathless) ble brukt på bilprogrammet Top Gear under episode fire av sesong seks av racerføreren The Stig under en testkjøring.[56]

Medlemmer[rediger | rediger kilde]

Richard Sinclair erstattet Doug Ferguson som bassist i 1977.
 

Konsertbesetninger[rediger | rediger kilde]

Markante studiomusikere og annet personell[rediger | rediger kilde]

 

Diskografi[rediger | rediger kilde]

Studioalbum[rediger | rediger kilde]

 

Livealbum[rediger | rediger kilde]

 

Samlealbum[rediger | rediger kilde]

  • 1981Chameleon (The Best of Camel)
  • 1985Camel: The Collection
  • 1985A Compact Compilation
  • 1991Landscapes
  • 1993Echoes: The Retrospective
  • 1997Master Series
  • 2001Lunar Sea
  • 2010Rainbow's End: An Anthology 1973-1985

Andre utgivelser[rediger | rediger kilde]

Singler[rediger | rediger kilde]

(Album i parentes)

  • 1973 – Never Let Go og Curiosity (Camel)
  • 1975 – Flight of the Snow Goose og Rhayader (The Snow Goose)
  • 1975 – The Snow Goose og Freefall (The Snow Goose)
  • 1976 – Another Night og Lunar Sea (Live) (Moonmadness)
  • 1977 – Highways of the Sun og Tell Me (Rain Dances)
  • 1978 – Breathless og Rainbows End (Breathless)
  • 1979 – Your Love is Stranger Than Mine og Neon Magic (I Can See Your House From Here)
  • 1979 – Remote Romance, Rainbows End og Tell Me (Flere album)
  • 1981 – Lies (Nude)
  • 1982 – No Easy Answer og Heroes (The Single Factor)
  • 1982 – Selva (The Single Factor), Nederlandsk versjon
  • 1984 – Long Goodbyes og Metrognome (Stationary Traveller)
  • 1984 – Cloak and Dagger Man og Pressure Points (Stationary Traveller)
  • 1984 – Berlin Occidental (West Berlin) Stereo Version og Mono Version (Stationary Traveller)
 

Utgivelser med bidrag fra Camel (utvalg)[rediger | rediger kilde]

Video[rediger | rediger kilde]

Listeplasseringer[rediger | rediger kilde]

År Utgivelse Billboard 200 UK Albums Chart VG-lista BPI–sertifikasjon
1974 Mirage 148 - - -
1975 The Snow Goose 118 22 - Sølv (1976)[57]
1976 Moonmadness 118 15 - Sølv (1977)[57]
1977 Rain Dances 136 20 17 -
1978 Breathless 134 26 - -
1979 I Can See Your House from Here 208 45 18 -
1981 Nude - 34 12 -
1982 The Single Factor - 57 32 -
1984 Stationary Traveller - 57 - -

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Tidlig historie fra plateomslaget til utgivelsen Camel fra 2002, Decca Records, London nr. 8829252, side 3. (Lest 26. desember 2007)
  2. ^ (engelsk) BBC.co.uk – Radio 1, Peel Sessions February 19th 1973 (Lest 7. januar 2008)
  3. ^ Camel – Curriculum Vitae (2003): Videointervju av Peter Bardens angående innspillingen av Mirage
  4. ^ Bandhistorie fra plateomslaget til utgivelsen Mirage fra 2002, Decca Records, London nr. 8829292, side 4. (Lest 26. desember 2007)
  5. ^ a b c d e Bergan, Jon Vidar – Store rock- og popleksikon, Camel s. 125.
  6. ^ (engelsk) Connollyco.com – Camel discography, Mirage (Lest 11. november 2007)
  7. ^ (engelsk) Rajaz.co.uk – Utklipp fra musikkmagasinet Sounds den 11. oktober 1975
  8. ^ (engelsk) Rajaz.co.uk – Intervju med David Bedford (Lest 12. november 2007)
  9. ^ a b c d e (engelsk) Progdome.com – Prog on British Charts (1967–1991) (Lest 8. november 2007)
  10. ^ (engelsk) Connollyco.com – Camel discography, The Snow Goose (Lest 8. november 2007)
  11. ^ Bandhistorie fra plateomslaget til utgivelsen The Snow Goose fra 2002, Decca Records, London nr. 8829302, side 5. (Lest 28. desember 2007)
  12. ^ (engelsk) Connollyco.com – Camel discography, Moondances (Lest 8. november 2007)
  13. ^ VG: Pop-Plukk – Camel, side 31. (Av Øyvind Brigg, publisert 23. september 1976)
  14. ^ VG.no – VG-lista uke 38 i 1977 (Lest 8. november 2007)
  15. ^ Bandhistorie i plateomslaget fra Breathless–utgivelsen av John Tracy 1992, Deram Records, London nr. 820 726-2. (Lest 28. desember 2007)
  16. ^ a b Bandhistorie fra plateomslaget til utgivelsen I Can See Your House From Here fra Decca Records, London, nr. F-R 13879
  17. ^ (engelsk) Moonmadness.no – Informasjon og anmeldelser av Breathless (Lest 8. november 2007)
  18. ^ (engelsk) Dave-Sinclair.co.uk - Biography (Lest 20. desember 2007)
  19. ^ (engelsk) Kit Watkins.com - About (Lest 20. desember 2007)
  20. ^ (engelsk) Rupert Hine.com – Productions 70s (Lest 15. november 2007)
  21. ^ (engelsk) Phil Collins.co.uk – Discography (Lest 25. januar 2008)
  22. ^ (engelsk) Magenta.co.il – Camel from the Melody Maker (Lest 24. desember 2007)
  23. ^ (engelsk) Connollyco.com – I Can See Your House from Here (Lest 11. november 2007)
  24. ^ VG.no – VG-lista uke 48 i 1979 (Lest 11. november 2007)
  25. ^ a b c Camels programblad for Nude-turnéen (Lest 23. desember 2007)
  26. ^ Camels programblad for The Single Factor-turnéen, side 7. (Lest 25. desember 2007)
  27. ^ VG.no – VG-lista uke 9 i 1981 (Lest 11. november 2007)
  28. ^ Aftenposten – Camel med bra symfonisk rock. s. 22. (Av Ketil Bjørnstad, publisert 4. mars 1981)
  29. ^ (engelsk) Rajaz.co.uk – Heroes, Anthony Phillips (Lest 23. desember 2007)
  30. ^ VG.no – VG-lista uke 24 i 1982 (Lest 14. november 2007)
  31. ^ a b Camels programblad for The Single Factor-turnéen, side 2. (Lest 25. desember 2007)
  32. ^ (engelsk) Camel Productions.com – Timeline 1982 (Lest 25. desember 2007)
  33. ^ (engelsk) International Federation of the Phonographic Industry.org – The future for record companies (Publisert juni 2007, lest 6. januar 2008)
  34. ^ Bandhistorikk fra plateomslaget til utgivelsen Pressure Points, av John Tracy 1987, Decca Records, London nr. 820 166-2. (Lest 3. januar 2008)
  35. ^ a b c d Camel Productions – Nyhetsbrev, høsten 1994, Volume 2, Number 2. Intervju med spørsmål og svar av Andrew Latimer (Lest 10. januar 2008)
  36. ^ (engelsk) Camel Productions.com – Timeline 1985–1991 (Lest 10. januar 2008)
  37. ^ Camel Productions – Nyhetsbrev fra juli 1992 (Lest 12. januar 2007)
  38. ^ (engelsk) Allmusic.com – Camel, Echoes: The Retrospective 1993 (Lest 11. januar 2008)
  39. ^ a b Camel Productions – Nyhetsbrev, høsten 1995. Informasjon om innspillingen av Harbour of Tears (Lest 19. januar 2008)
  40. ^ Camel Productions – Nyhetsbrev, høsten 1996. Informasjon om turnéen etter Harbour of Tears og bandutskiftninger (Lest 19. januar 2008)
  41. ^ Camel Productions – Nyhetsbrev, oktober 2007 (Lest 17. oktober 2007)
  42. ^ (engelsk) Enotes.com – Camel biography: Contemporary Musicians (Lest 3. januar 2008)
  43. ^ Tidlig historie fra plateomslaget til utgivelsen The Snow Goose fra 2002, Decca Records, London nr. 8829302, side 4. (Lest 30. desember 2007)
  44. ^ (engelsk) Andy Ward Music.com – Diskografifakta (Lest 26. desember 2007)
  45. ^ Bandhistorie fra plateomslaget til utgivelsen The Snow Goose fra 2002, Decca Records, London nr. 8829302, side 3. (Lest 26. desember 2007)
  46. ^ Verdens Gang – Forkjølet Camel på besøk. s. 34 (Av Morten Stensland, publisert 19. november 1979)
  47. ^ Aftenposten – Kultur, Camel i Chateau Neuf. s. 5. (Publisert 15. september 1977)
  48. ^ (engelsk) Rajaz.co.uk – Heroes, Laurie Small (Lest 11. januar 2008)
  49. ^ a b c d (engelsk) Magenta.co.il – Camel Tour Dates (Av Ofir Zwebner, lest 23. desember 2007)
  50. ^ Verdens Gang – Drømme-uke for unge musikkglade. s. 33 (Av Morten Stensland, publisert 29. januar 1981)
  51. ^ Verdens Gang – Camel, en smaksak. s. 38 (Av Martin Lohne, publisert den 19. september 1977)
  52. ^ (engelsk) Magenta.co.il – Andy Ward Interview from BBC Radio London 26 September 1977 (Lest 24. desember 2007)
  53. ^ (engelsk) Wnhumetal.com – Interview with Mikael Åkerfeldt of Opeth (Lest 23. desember 2007)
  54. ^ Dagsavisen: På sangens vinger side 22. (Av Bernt Erik Pedersen, publisert 7. juni 2005)
  55. ^ (engelsk) The Internet Movie Database.com – Top Ten Prog Rock (2001) (Lest 3. januar)
  56. ^ (engelsk) Forums.Finalgear.com – Song listings for episodes from Top Gear season 6 (Sist oppdatert 21. august 2007, lest 3. januar 2007)
  57. ^ a b Bpi.co.uk – Certified Awards, Camel (Besøkt 18. oktober 2014)

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Bergan, Jon Vidar (2006). Store rock- og popleksikon. Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 125. ISBN 978-82-573-1632-7. 
  • Joynson, Vernon (1995). Tapestry of Delights: The Comprehensive Guide to British Music of the Beat, R&B, Psychedelic, and Progressive Eras 1963-1976. Borderline Productions. ISBN 1-899855-09-2. 
  • Larkin, Colin (1995). The Guinness Encyclopedia of Popular Music, Volume 1. Guinness Publishing. s. 670. ISBN 1-561591-76-9. 
  • Lucky, Jerry (2000). 20th Century Rock & Roll - Progressive Rock. Ontario: Collector's Guide Publishing Inc. s. 19. ISBN 1-896522-20-3. 
  • Lucky, Jerry (2000). The Progressive Rock Files. Ontario: Collector's Guide Publishing Inc. ISBN 978-18-965-2270-8. 
  • Macan, Edward L. (1997). Rocking the Classics: English Progressive Rock and the Counterculture. Oxford: Oxford University Press. s. 26,42-45,131,239. ISBN 0-19-509888-9. 
  • Martin, Bill (1997). Listening to the Future: The Time of Progressive Rock, 1968-1978. Chicago: Open Court Publishing Company. s. 236–237. ISBN 978-08-126-9368-3. 
  • Smith, Bradley (1997). The Billboard guide to progressive music. New York: Billboard Books. ISBN 0-8230-7665-2. 
  • Sneum, Jan (2004). Politikens Store Rock Leksikon. København: Politikens Forlag AS. s. 214. ISBN 87-567-6201-1. 
  • Strong, Martin C. (2002). The Great Rock Discography. Edinburgh: Canongate Books. ISBN 1-84-195079-3. 
  • Stump, Paul (1997). The Music's All That Matters: A History of Progressive Rock. London: Quartet Books Limited. ISBN 0-7043-8036-6. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]