Legionærsyken

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Legionærsyken
ICD-10-kode A48.1
ICD-9-kode 482.8

Legionærsyken er en infeksjonssykdom forårsaket av bakterien Legionella pneumophila, som arter seg som en alvorlig lungebetennelse med relativt høy dødelighet som varierer fra person til person, hos en frisk person vil dødeligheten ligge på 1–3 prosent, hos en person med en skjult underliggende sykdom (nyre, lever, og lignende) ligger dødeligheten rundt 10–15 prosent, hos en person med svekket immunforsvar og alvorlige underliggende sykdommer ligger dødeligheten på 30–40 prosent. (Disse tallende gjelder kun hvis man ikke får antibiotikabehandling.)

Historie[rediger | rediger kilde]

Sykdommen ble først beskrevet i juli 1976 i Philadelphia, hvor det var et større utbrudd av sykdommen under årsmøtet til the American Legion (amerikanske krigsveteraner), derav navnet. Dette årsmøtet ble avholdt ved The Bellevue Stratford Hotel, hvor det senere viste seg at ventilasjonssystemet var infisert med Legionella. Både personer som oppholdt seg i hotellet, men også personer som passerte forbi hotellet på gaten ble smittet. Sykdommen ble derfor i en periode også populært kalt "broad street pneumonia".

Sykdom hos mennesker kom først etter 1950-tallet da klimaanlegg ble vanlig.

Epidemiologi[rediger | rediger kilde]

Se også Epidemi

Legionærsyken smitter ikke fra person til person. Bakterien trives best i vann over 35–40 grader. Mest utsatt for å bli rammet av legionærsyken er eldre, røykere samt mennesker som har nedsatt immunforsvar.

Symptomer[rediger | rediger kilde]

Pasienter med legionærsyke utvikler vanligvis feber, kuldefrysninger og hoste, som enten er tørrhoste eller produktiv hoste med slimproduksjon. Noen pasienter får også magesmerter, muskelverk, hodepine, tretthet, apetittap og diaré. Blodprøveundersøkelser vil kunne vise nedsatt nyrefunksjon. Lungerøntgen avdekker ofte pneumoniske infiltrater. Det kan være vanskelig å differensiere legionærsyke fra andre former for lungebetennelse, og spesifikke tester er nødvendig for å avklare dette. Inkubasjonstiden fra smitte inntil debut av symptomer ved legionærsyke er vanligvis 2-10 dager. Ved Pontiac-feber er inkubasjonstiden vanligvis kortere. (pontiac feber er den milde ikke dødelig versjon av legionærsyken)

Behandling[rediger | rediger kilde]

Legionærsyken behandles med antibiotika, vanligvis quinoloner (levofloxacin, moxifloxacin, gemifloxacin) eller nyere makrolider (azithromycin, clarithromycin, roxithromycin). Disse preparatene er virksomme fordi de har en god intracellulær penetranse.

Større og viktige epidemier[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «An outbreak of legionnaires’ disease in Lyon, France, April-May 2005: preliminary results» (engelsk). www.eurosurveillance.org. 8. juni 2005. Besøkt 24. juli 2008. 
  2. ^ «Borregaard var Legionella-kilden». dn.no. 8. juni 2005. Besøkt 24. juli 2008. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]