Wishbone Ash

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Wishbone Ash
Wishbone Ash
Wishbone Ash i Aberdeen 2004 fra venstre Muddy Manninen og Andy Powell.
Opphav England Devon, Torquay, England
Periode 1969–
Tidligere navn The Empty Vessels
Tanglewood
Sjanger Rock
Hardrock
Kunstrock
Melodisk rock
Plateselskap MCA
AVM
Neat
IRS
Permenant
Talking Elephant
Nettsted www.wishboneash.com
Medlemmer
Andy Powell
Muddy Manninen
Bob Skeat
Joseph Crabtree
Tidligere medlemmer
Martin Turner
Ted Turner
Steve Upton
Laurie Wisefield
John Wetton
Trevor Bolder
Claire Hammill
Mervyn Spence
Jamie Crompton
Phil Palmer
Andy Pyle
Robbie France
Ray Weston
Roger Filgate
Mike Sturgis
Tony Kishman
Mark Birch
Ben Granfelt

Wishbone Ash er et britisk rockeband som ble dannet i Devon, England i 1969 som The Empty Vessels, mens skiftet etter hvert navn til Tanglewood, så til Wishbone Ash. Bandet begynte sin karriere med å spille forskjellige steder i England, bant annet sammen med Deep Purple. De hadde en musikkstil som blandet elementer fra Jazz-Fusion, hardrock, kunstrock og andre stilarter, til en unik stil bestående av «doble gitarharmonier». Gitarstilen skulle senere påvirke andre band, som for eksempel Iron Maiden. Det kunstneriske og kommersielle høydepunktet, var uten tvil plata Argus fra 1972.

Historie[rediger | rediger kilde]

1969–1973[rediger | rediger kilde]

Besetning:
1969–1973

Wishbone Ash ble grunnlagt i 1969 av bassist Martin Turner og trommeslager Steve Upton. Etter en intensiv jakt etter en gitarist hadde bandet igjen kandidater i Andy Powell og Ted Turner. Powell foreslo at bandet burde prøve begge gitaristene for å teste hvordan det ville høres ut. Dette skulle senere komme til å bli bandets varemerke og til Powells uvisshet var han blitt en pioner med en ny unik teknikk i rocken kalt «doble gitarharmonier». Omtrent på samme tid i USA anvendte Dickie Betts og Duane Allman den samme teknikken i The Allman Brothers Band, som ble grunnlagt i Macon, Georgia. Til tross for at begge disse bandene hadde markante røtter i blues, så var lydbildet til Wishbone Ash influert av sterke elementer som folk-rock, progressiv rock, og klassisk musikk.

Tidlig i 1970 da bandet var oppvarmingsband for rockelegendene Deep Purple, som da var på vei til å bli en av verdens mest populære band, gikk en modig Andy Powell opp på scenen til Deep Purples gitarist Ritchie Blackmore som alene foretok en lydsjekk. Powell plugget inn gitaren sin og spilte sammen med han. Etter dette kontaktet Blackmore den legendariske plateprodusenten Derek Lawrence og hjalp dem å sikre platekontrakt med Decca/MCA Records.

Bandets første utgivelse i 1970, med samme navn, var en stor suksess. Fansen og kritikerne hyllet albumet som inneholdt et uslipt lydbilde med elementer fra blues og rock, samt omfattende dobbelte gitarsoloer som viste bandets imponerende musikalske ferdigheter. Låten «Phoenix» som varer i nesten 13 minutter avsluttet albumet og er av mange betraktet som den definitive Wishbone Ash-melodien. Gruppen viste også tidlige tegn på heavy metal med de karakteristiske riffene på «Queen of Torture» og «Lady Whiskey».

Et år senere utga bandet albumet Pilgrimage. Tilbakemeldingene var av variert karakter, og det var et stort press over bandet på å overgå deres debututgivelse. Til tross for dette var Pilgrimage en sterk prestasjon og er et av bandets bedre studioinnspillinger. Imidlertid er flesteparten av låtene på albumet instrumentale.

Gruppen solgte til gull i 1972 med albumet Argus og ble samtidig kåret til årets beste rockealbumet av leserne til musikkmagasinet Sounds. Utgivelsen inneholder episke kjenningsmelodier, god vokalharmoni, instrumental presisjon og noen av de beste låtene til Wishbone Ash. Innflytelsen av utgivelsen var enorm og hadde en blanding av folk-rock, progrock og klassisk musikk som hjalp bandet fremover mot stjernestatus. Bandet ble etter denne utgivelsen et av verdens mest populære rockeband og fikk positiv kritikk for deres liveforestillinger.

Fra nå av var bandet øverst på listene blant band på større arrangementer og startet å få stor innflytelse i USA. Men, et feilsteg som Wishbone Ash kom til å repetere igjen og igjen var å utgi middelmådige etterkommere som bremset veien til toppen. Og det var dette gruppen gjorde etter utgivelsen av Argus. Wishbone Four var bandets første utgivelse uten produsenten Derek Lawrence siden bandet bestemte seg for å egenprodusere album uten innblanding. Denne utgivelsen var innholdmessig ikke i nærheten av Argus og et av bandets varemerke, «doble gitarharmonier», var ikke tilstede. Til tross for dette har utgivelsen noen klassiske ballader, inkludert «Ballad of the Beacon» og den undervurderte stilmessige låten «Doctor».

1974–1976[rediger | rediger kilde]

1974–1976
  • Martin Turner – vokal, bassgitar
  • Andy Powell – gitar, vokal
  • Laurie Wisefield – gitar, vokal
  • Steve Upton – trommer

Selv om Wishbone Four ikke fenget fansen, hadde bandet et rykte på seg for å være et veldig intenst liveband. Så derfor utga de i 1973 det dobbelte livealbumet Live Dates, som fanget bandet på toppen av deres liveforestilling. Til tross for populariteten og de flere livealbumene som ble utgitt av andre band på samme tid, fikk ikke utgivelsen den umiddelbare suksessen og oppmerksomheten den var ventet å få umiddelbart.

Akkurat da bandets popularitet begynte å øke etter kraftanstrengelsen av Live Dates og den legendariske statusen av Argus fikk gruppen et stort tilbakeslag ved at Ted Turner pensjonerte seg og flyttet til den engelske landsbygden. Bandet erstattet da Turner med den nye gitaristen Laurie Wisefield og bandet flyttet til USA hvor de spilte inn og utga den kritikerroste utgivelsen There's the Rub.

There's the Rub er vurdert som et av bandets sterkeste utgivelser og inneholder flere klassikere som den instrumentale FUBB (Fucked Up Beyond Belief), som referer til bandets tilstand ved høy narkotisk rus under innspilling, og den fredløse balladen «Persephone», som av fansen blir sett på som en av gruppens mest populære låter. Amerikansk innflytelse begynte å gjøre seg gjeldende i bandets lydbilde og albumet inneholdt de første hintene av en moden og mykere side av gruppen, som ville gjøre seg gjeldende i de kommende årene.

Til tross for dette holdt den neste utgivelsen Locked In på å ødelegge bandets karriere. Utgivelsen var et overprodusert album av produsenten Tom Dowd og ble møtt med mye kritikk samt ble en kommersiell katastrofe. Utgivelsen var fra et Wishbone Ash-ståsted et ugjenkjennelig album og fansen nærmest protesterte mot den nye retningen bandet tok. Gruppen tok ikke signalene og begynte på en omfattende turné selv med en keyboardspiller, noe som også gjorde liveforestillingene skuffende også. Erfaringene gjort fra Locked In ble sett på som en total katastrofe for bandet.

1977–1980[rediger | rediger kilde]

1977–1980
  • Martin Turner – vokal, bassgitar
  • Andy Powell – gitar, vokal
  • Laurie Wisefield – gitar, vokal
  • Steve Upton – trommer

Bandet returnerte med et nytt fokus på utgivelsen New England sent 1976 og amerikaniseringen av Wishbone Ash hadde nå gått inn for full effekt. Bandet hadde nå gått et steg videre med den myke stilen. Til tross for enkelte harde låter var mesteparten av albumet beroligende og ga en rolig flyt. Dette ble gjort ved å fronte gode vokalharmonier. Denne rolige stilmessige trenden fortsatte med utgivelsen Front Page News i 1977. Flere fans har hevdet at gruppens vokale harmonisering aldri har vært så realisert som på dette albumet. Denne utgivelsen har elementer som gjør at den rolige flyten går gjennom helheten uten de helt spesielle harde skiftene som har kjennetegnet de forrige utgivelsene. Et høydepunkt fra denne utgivelsen er den instrumentale «714» som inkluderer den første akustiske delen fra bandet.

Til tross for gjennoppstandelsen fra Locked In med to gode utgivelser gikk platesalget treigt. Dette må sees i sammenheng med at to nye stilarter innen musikk, punk og disco, var i ferd med ta over for de tradisjonelle hardrockbandene på slutten av 1970-årene. Likevel ble redningen at gruppen fortsatt hadde et stødig rykte på å være et godt liveband, noe som også gjorde det mulig å fylle større arrangementer.

I 1978, etter flere år med eksperimentelle album, bestemte bandet seg for å gå tilbake til sine røtter med utgivelsen No Smoke Without Fire, som blir betegnet som en av de hardeste utgivelsene fra gruppen. Dette albumet ble produsert av Derek Lawrence, arkitekten bak den suksessfulle utgivelsen Argus. Albumet inneholdt flere låter skrevet alene av Laurie Wisefield, inkludert «Way of the World» og den harmoniske balladen «Ships in the Sky». Likevel hadde ikke albumet det som skulle til for å klatre høyt på albumlistene, da musikkstilen allerede ble sett på som utdatert da utgivelsen ble sluppet.

Til tross for dette gikk bandet inn i seg selv og tilbrakte over et år i studio for å spille inn deres neste album Just Testing. Dette albumet ble utgitt i februar 1980 og ble et av de sterkeste Wishbone-utgivelsene på flere år. Innholdet var mer eller mindre materiale fra Martin Turner og bidro til at bandet kunne prøve ut nye musikalske trender og fortsatt ha det distinkte lydbildet bandet hadde. Utgivelsen inneholder mindre musikalsk «gitarkrøll» og har et sterkere preg av vokaler og kor, som kommer til syne på sanger som «Insomnia» og den klassiske åpningssangen «Living Proof», som av fansen blir sett på som en av de beste sangene fra bandet. Den episke melodien «Lifeline» avslutter albumet, og eraen.

Bandet ble etter denne utgivelsen presset av MCA Records til å utgi kommersiell musikk, og bandet vurderte å skaffe en ledende vokalist slik at Martin Turner kun kunne konsentrere seg om bassen alene. Etter 11 år forlot bandets frontmann og medgrunnlegger bandet for å konsentrere seg om jobben som plateprodusent.

1981–1985[rediger | rediger kilde]

1980–1981
  • Andy Powell – gitar, vokal
  • John Wetton – vokal, bassgitar
    (Studiomusiker på Number the Brave)
  • Laurie Wisefield – gitar, vokal
  • Claire Hamill – vokal
  • Trevor Bolder – bassgitar
  • Steve Upton – trommer

Denne perioden var preget av hyppige utskiftninger av besetningen, og det første skiftet skjedde ved at Turner ble erstattet av den legendariske musikeren John Wetton, (tidligere medlem av King Crimson, UK, Roxy Music, Uriah Heep, Family og Mogul Thrash). Mesteparten av utgivelsen Number the Brave som ble utgitt 10. april 1981, var skrevet før John Wetton ble medlem av bandet og derfor sang han bare på en låt på albumet.

Wetton ble desillusjonert over det han oppfattet som en status som studiomusiker, spesielt med tanke på at han er vurdert som en av de mest respekterte blant bassister, sangere og låtskrivere. Utgivelsen bærer preg av Martin Turners fravær, selv om kvaliteten til albumet er den samme. Rett før turnéen startet forlot han Wishbone Ash og grunnla gruppen Asia. MCA Records avbrøt samarbeidet med gruppen som et resultat av dette, og albumet havnet på 61. plass på de britiske albumlistene.

Sitat Jeg tror at hvis jeg hadde fått lov til å skrive og synge opp mot min fulle kapasitet, ville Number the Brave ha blitt en veldig god utgivelse. Den følelsen jeg hadde på den tiden var at de ikke ville ha noen til å ta over der Martin Turner sluttet. Sitat
– John Wetton


1982–1983
  • Andy Powell – gitar, vokal
  • Laurie Wisefield – gitar, vokal
  • Trevor Bolder – bassgitar
  • Steve Upton – trommer
1984–1985
  • Andy Powell – gitar, vokal
  • Laurie Wisefield – gitar, vokal
  • Mervyn Spence – bassgitar, vokal
  • Steve Upton – trommer

Wetton ble under turnéen den 14. april 1981 erstattet av tidligere David Bowie- og Uriah Heep-bassist Trevor Bolder. Wishbone Ash fikk også en kvinnelig bakgrunnsvokalist med Claire Hamill som også hadde sunget på albumene Just Testing og Number the Brave. Den nye medlemmsrekken fikk blandede kritikker, men ble likevel lagt merke til ved turnéen i USA og ved at bandet ble det tredje vestlige bandet til å opptre i India i desember 1981, bare slått av Kraftwerk og The Police.

I september 1982 ga de ut albumet Twin Barrels Burning som førte bandet tilbake til røttene med heavy rock. Utgivelsen klatret opp på de britiske albumlistene og havnet til slutt på en 22. plass, og den høyeste plasseringen siden New England. Bandet gikk så på en omfattende turné fra desember til høsten 1983, inkludert en andre tur til India, og flere festivaler rundt omkring i Europa.

Trevor Bolder forlot gruppen for å starte opp igjen Uriah Heep i midten av april etter en konsert i Nederland. Han ble raskt erstattet av den 25 år gamle bassisten, vokalisten og låtskriveren Mervyn «Spam» Spence. Spence var kapabel som ledende vokalist (med likheter til Jon Anderson fra Yes) og var bandets aktive frontmann i perioden mellom 19841986. Wishbone Ash fortsatte med den harde metalstilen på utgivelsen Raw to the Bone, som også ble den første utgivelsen som ikke klarte å nå opp på albumlistene. Bandet foretok en kort turné i Storbritannia og signaliserte de siste forestillingene fra Laurie Wisefield som medlem av bandet.

1986–1990[rediger | rediger kilde]

1986–1987
  • Andy Powell – gitar, vokal
  • Jamie Crompton – gitar
  • Andy Pyle – bassgitar
  • Steve Upton – trommer

Laurie Wisefield ble erstattet av tidligere Suzi Quatro-gitarist Jamie Crompton. Noen måneder senere sluttet også Mervyn Spence og ble erstattet av bassisten Andy Pyle (fra tidligere band som Rod Stewart, Kinks, Gary Moore). Denne perioden bandet var inne i er betraktet som den mørkeste perioden i bandets karriere, men den varte ikke lenge. I februar/mars 1986 dro den nye besetningen ut på turné i USA. På senhøsten holdt de spredte konserter i Storbritannia, hvor Phil Palmer (tidligere bandmedlem av Eric Clapton) vikarierte som gitarist for Jamie Crompton.

I januar 1987 startet den tidligere manageren og plateprodusenten Miles Copeland prosjektet og senere plateselskapet «No Speak», som kun skulle ha instrumental musikk i sin katalog. For å starte opp dette merket måtte han ha et stort navn som ville bringe publisitet rundt prosjektet. Copeland gikk til Andy Powell, Steve Upton, Martin Turner og Ted Turner med forslaget om å få Wishbone Ash til å spille inn og utgi et instrumentalt album. Imidlertid kom Copeland med kravet om å markere en gjennoppstandelse av bandets originalbesetning. De fire originalmedlemmene takket ja på forespørselen mens Wishbone Ash undergikk en omfattende turné i Europa og USA.

Den 11. mai 1987 begynte Martin Turner, Steve Upton og Andy Powell å skrive samt spille inn sammen, for første gang siden 1980, i studioet til Martin Turner i London. Ted Turner bodde i Los Angeles og var på vei med å flytte til Chicago slik at han ikke rakk å bli involvert i prosjektet før senere på sommeren. Den 24. mai spilte den daværende besetningen en konsert i casinoet Sun City ved Rustenburg i Sør-Afrika. Bandet hadde blitt tilrådet å spille for et jevnt rasegrunnlag, men i realiteten skjedde ikke dette. De returnerte til England og skrev et offisielt brev til FN hvor de uttrykte sin beklagelse for at de spilte konserten, og at de støttet arbeidet mot apartheid.

1988–1990
  • Martin Turner – bassgitar, vokal
  • Andy Powell – gitar, vokal
  • Ted Turner – gitar, vokal
  • Steve Upton – trommer

I desember ble Wishbone Ash en av de første vestlige rockebandene til å turnere i Sovjetunionen og i mellomtiden blir Nouveau Calls – det første albumet fra originalbesetningen på 14 år – utgitt i Europa. Tilhengerskaren var hinsides da de fikk høre at originalbesetningen skulle spille sammen igjen. Utgivelsen tok for seg flere innflytelser som da ikke hadde blitt hørt på flere år. Spesielt Martin Turners stramme basspill, Ted Turners lap steel-gitar og Andy Powells folkelige gitarriff. Disse klassiske kjenntegnene smeltet sammen med teknologien fra denne eraen på låtene «Real Guitars Have Wings» and «In the Skin». Besetningsmedlemmene ble enige om å turnere med det nye materialet i 1988.

Turnéen i 1988 var en stor suksess og bandet spilte på flere store arrangementer for første gang siden slutten av 1970-tallet. I 1989 fikk fansen viljen sin da bandet utga gjensynsalbumet Here to Hear med vokaler. Denne utgivelsen er betraktet som det beste albumet siden Just Testing og ble godt likt av både fansen og kritikerne. Perioden 1988-1990 var suksessfulle år for bandet, hvor de spilte flere konserter i Europa, USA og Sør-Amerika for stadig flere tilskuere.

1991–1995[rediger | rediger kilde]

1991–1994
  • Martin Turner – bassgitar, vokal (ut 1991)
  • Andy Pyle – bassgitar
  • Andy Powell – gitar, vokal
  • Ted Turner – gitar, vokal
  • Ray Weston – trommer

Etter å ha brukt mesteparten av 1990 på turné, gikk bandet tilbake til studio for å spille inn deres oppfølger til Here to Hear. Gruppen ble overrasket over at medgrunnleggeren og trommeslageren Steve Upton kunngjorde sin avgjørelse om å forlate bandet og musikkbransjen. Rystet, men bestemt, kontaktet bandet studiomusikeren Robbie France for å hjelpe bandet på noen innspillinger samt noen liveforestillinger. Likevel ble trommeslageren Ray Weston kontaktet av Andy Powell og tatt opp som full medlem i 1991. Etter nesten et helt år i studio ble albumet Strange Affair gitt ut på slutten av året. Denne utgivelsen hadde med de nye låtene Wings of Desire, Strange Affair og Standing in the Rain.

Martin Turner fikk så en telefon på hans 44-årsdag om at hans tjenester ikke lenger var ønsket. Turner forlot deretter bandet igjen for å vie sin tid til egne prosjekter og ble erstattet av Andy Pyle, som hadde vært medlem av bandet tidligere. Denne medlemsrekken holdt stand og turnerte helt til 1994, som resulterte i liveutgivelsen The Ash Live in Chicago utgitt i 1992. I januar 1994 annonserte Ted Turner sin avgang og hele bandet ble midlertidig oppløst fordi alle medlemmene forsvant til sine respektive prosjekter. Grunnen til dette var uenigheter mellom Turner og Powell over driften av bandet og gruppens musikalske retninger. Trommeslageren Ray Weston forlot gruppen på grunn av mangel på nye prosjekter samt liveopptredener, og begynte på nye soloprosjekter.

1994–1995
  • Tony Kishman – bassgitar, vokal
  • Andy Powell – gitar, vokal
  • Roger Filgate – gitar
  • Mike Sturgis – trommer

Likevel lovet Andy Powell, som var den eneste som var igjen av originalmedlemmene å fortsette bandet med nye medlemmer i det som kom til å bli et helt ny versjon av gruppen. Gitarist og låtskriver Roger Filgate erstattet Ted Turner, bassist og vokalist Tony Kishman ville bli frontmann og trommeslager Mike Sturgis (tidligere Asia, Scott Gorham, Phil Manzanera og A-ha) erstattet Ray Weston. Andy Powell lovet også å levere et kvalitetsalbum lignende Argus og fandonasjoner samt donasjoner utenfra hjalp bandet i å finansiere det nye prosjektet.

Riktignok var Tony Kishman i gang med et turnéprosjekt i USA og måtte fullføre dette rett før bandets 1995-turné, som også var Wishbone Ash' 25-års jubileumsturné. Som et resultat av dette returnerte Martin Turner for tredje gang og deltok på den omfattende bandturnéen, til fansens store fornøyelse.

Den 24. mai 1994 ble den aller første Wishbone Ash fankonvensjonen holdt i Solihull, West Midlands. Fans fra hele Storbritannia samlet seg for en ettermiddag med Wishbone Ash-relatert aktivitet – inkludert skjermvisning av sjeldne videoklipp, utstillinger av diverse samleobjekter og en konsert med et band som spilte Wishbone Ash-låter. Tidligere medlem Mervyn Spence holdt en spesiell konsert og spilte låter fra hans nye soloalbum. Denne konvensjonen har blitt en årlig begivenhet siden, og går under navnet AshCon. På den samme konvensjonen året etter, arrangert ved universitetet i Leicester, var samtlige bandmedlemmer tilstede og kvelden ble også avsluttet med en hel konsert fra bandet.

1996–2000[rediger | rediger kilde]

1998–2001
  • Andy Powell – gitar, vokal
  • Mark Birch – gitar, vokal
  • Bob Skeat – bassgitar
  • Ray Weston – trommer

Liveutgivelsen Live in Geneva ble gitt ut i gjennom Hengest Records i mars 1996 og inneholder konsertinnspillingen fra våren 1995. Et tilhørende konsertopptak ble filmet, men har til dags dato ikke blitt gitt ut. Andy Powell, Roger Filgate, Tony Kishman og Mike Sturgis jobbet hele den påfølgende sommeren i studio i Connecticut, med et nytt studioalbum. Utgivelsen Illuminations kom ut i oktober og ble betegnet som Andy Powells eget prosjekt. Av markante låter er «Top of the World», «Mountainside» de som skiller deg mest ut. Albumet fikk gode kritikker og ble regnet som en av de bedre Wishbone-utgivelsene på flere år. Rett etter utgivelsen dro bandet ut på en større turné i Storbritannia og Europa, fulgt av den tredje årlige AshCon-festivalen holdt i Mansfield, Nottinghamshire den 17. november.

I 1997 ble bassist Bob Skeat og gitarist/vokalist Mark Birch kontaktet, og sammen med den tidligere trommeslageren Ray Weston ble disse tatt opp som medlemmer av bandet. Under dette besetningsskiftet ga Andy Powell ut to elektroniske album under bandets navn. Albumene Psychic Terrorism og Trance Visionary var ambisiøse prosjekter som inneholdt elektroniske rytmer sammenblandet med typiske gitarriff. Dette materialet ble også dristig nok spilt i noen konserter av den nye medlemsrekken. Gruppen turnerte store deler av 1998 og 1999 med omfattende spillejobber både i Europa og USA.

I 2000 ga bandet i stillhet ut den akustiske utgivelsen Bare Bones, som inneholdt flere klassiske låter i en ny akustisk versjon. Etter utgivelsen dro bandet ut på en turné i Europa og USA for å markere bandets 30-års jubileum. En spesiell forestilling ble holdt ved «Shepherds Bush Emprire» i London, hvor bandet tok i mot gjester som de blant andre tidligere bandmedlemene Laurie Wisefield og Claire Hamill. Konserten resulterte i liveutgivelsen Live Dates 3 og en konsertfilm som ble gitt ut på DVD.

2001–2006[rediger | rediger kilde]

2001–2003
  • Andy Powell – gitar, vokal
  • Ben Granfelt – gitar
  • Bob Skeat – bassgitar
  • Ray Weston – trommer
2004–2006
  • Andy Powell – gitar, vokal
  • Muddy Manninen – gitar
  • Bob Skeat – bassgitar
  • Ray Weston – trommer

I 2001 ble Mark Birch erstattet av den tidligere Leningrad Cowboys-gitaristen Ben Granfelt, som allerede var en etablert sologitatist med sin egen gruppe i Europa. Wishbone Ash dro så på en av deres mest omfattende turné på flere år, og flere eldre tilhengere ble lokket tilbake til konsertene for å høre tradisjonell Wishbone-lyd. Denne sterke medlemsrekken returnerte så til studioet og spilte inn albumet Bona Fide. Denne utgivelsen ble vurdert som et fullverdig Wishbonealbum og fikk gode skussmål fra såvel fans som kritikere. I 2003 dro bandet nok en gang ut på verdensturné, og denne gang med det britiske bluesbandet Savoy Brown, som sammen spilte rekordmange konserter i USA.

Ben Granfelt hadde en stor innflytelse på det nye bandet, men da de var på vei mot enda en opptur forlot han bandet for å prøve lykken som soloartist igjen. Granfelts mentor, Muddy Manninen, ble i starten av 2004 hans erstatter og ble med bandet på turné i Nederland, Spania, Tyskland og USA. Samme året kom også utgivelsen Lost Pearls, som var en samling med arkivert materiale fra innspillingene No Smoke Without Fire (1978) og Just Testing (1980). På grunn av tidsbegrensning på vinylplater kom ikke disse låtene med på utgivelsene på den tiden, men ble nå hentet frem igjen og samlet på en ny utgivelse. Claire Hamill, tidligere vokalist i bandet, var med på innspillingene og setter sitt særpreg på utgivelsen.

Høsten 2005 startet Wishbone Ash sin 35-årsjubileumsturné i Europa før de så spiller i Storbritannia og til slutt Nord-Amerika, som avslutter turnéen i Vancouver på slutten av mai 2006.

Medlemmer[rediger | rediger kilde]

  • England Martin Turner – Bass, vokal (1969–1980, 1987–1991 & 1995–1996)
  • England Steve Upton – Trommer (1969–1990)
  • England Ted Turner – Gitar, vokal (1969–1974 & 1987–1993)
  • England Andy Powell – Gitar, vokal (1969–)
  • England Laurie Wisefield – Gitar, vokal (1974–1985)
  • England John Wetton – Bass, vokal (1980)
  • England Claire Hamill – Vokal (1981)
  • England Trevor Bolder – Bass, vokal (1981–1983)
  • Nord-Irland Mervyn Spence – Bass, vokal (1983–1986)
  • England Jamie Cromption – Gitar (1986–1988)
  • England Andy Pyle – Bass (1986–1987 & 1991–1993)
 
  • England Phil Palmer – Gitar (Turné 1986)
  • England Robbie France – Trommer (Studiomusiker 1990)
  • Skottland Ray Weston – Trommer (1991–1993 & 1998–)
  • USA Roger Filgate – Gitar, vokal (1994–1997)
  • USA Tony Kishman – Bass, vokal (1994–1997)
  • USA Mike Sturgis – Trommer (1995–1998)
  • England Bob Skeat – Bass, vokal (1998–)
  • England Mark Birch – Gitar, vokal (1998–2001)
  • Finland Ben Granfelt – Gitar, vokal (2001–2004)
  • Finland Muddy Manninen – Gitar (2004–)

Tidslinje[rediger | rediger kilde]

Diskografi[rediger | rediger kilde]

Studioalbum[rediger | rediger kilde]

  • 1970Wishbone Ash
  • 1971Pilgrimage
  • 1972Argus
  • 1973Wishbone Four
  • 1974There's the Rub
  • 1976Locked In
  • 1976 – New England
  • 1977Front Page News
  • 1978No Smoke without Fire
  • 1980Just Testing
  • 1980 – Number the Brave
  • 1982Twin Barrels Burning
  • 1985Raw to the Bone
  • 1989Nouveau Calls
  • 1989 – Here to Hear
  • 1991Strange Affair
  • 1996Illuminations
  • 1998Trance Visionary
  • 1998 – Psychic Terrorism
  • 1999Bare Bones
  • 2002Bona Fide
  • 2004Lost Pearls
  • 2007First Light
  • 2007The Power of Eternity
  • 2011Elegant Stealth
  • 2014Blue Horizon
 

Konsertalbum[rediger | rediger kilde]

  • 1972Live from Memphis
  • 1973Live Dates
  • 1976Live in Tokyo
  • 1980Live Date II
  • 1980 – Live Dates Vol. II Additional Material
  • 1981Hot Ash
  • 1982Lady Whiskey
  • 1991BBC Radio 1 Live in Concert
  • 1992The Ash Live in Chicago
  • 1996Live at the BBC
  • 1996 – Live in Geneva
  • 1997Live-Timeline
  • 1998Archive Series
  • 1999The King Will Come
  • 2001Live Dates III
  • 2005Live on XM Satellite Radio
  • 2007Live in Hamburg
  • 2008Argus "Then Again" Live
  • 200940th Anniversary, Live in London
 

Samlealbum[rediger | rediger kilde]

  • 1972An Evening Program with Wishbone Ash
  • 1975Milestones
  • 1975 – Masters of Rock
  • 1975 – The Best of Wishbone Ash
  • 1975 – Australian Tour Sampler
  • 1975 – Special DJ Copy
  • 1977The Original Wishbone Ash
  • 1977 – That's Wishbone Ash
  • 1977 – Classic Ash
  • 1981Wishbone Ash
  • 1981 – The Best of Wishbone Ash
  • 1993Time Was/The Wishbone Ash Collection
  • 1994The Very Best of Wishbone Ash: Blowin' Free
  • 1997The Best of Wishbone Ash
  • 1997 – Distillation
  • 1997Outward Bound (Germany only)
  • 2001Blowin Free – An Introduction to Wishbone Ash
  • 2003The Collection
  • 2004Backbones
  • 2008Tough
  • 2008 – Tender
  • 2009Melodic Sounds
  • 2010Sometime World – An MCA Travelogue

Andre utgivelser[rediger | rediger kilde]

  • 1976Lorelie (VHS)
  • 1989Classis Rock Legends (VHS)
  • 200030th Anniversary Concert – Live at Shepherds Bush Empire (DVD)
  • 2003Almighty Blues – Live in London & Beyond (DVD)
  • 2004Phoenix Rising – Classic Ash : Then & Now (DVD)