Roxy Music

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Roxy Music
Opphav England England
Periode 1971–-
Sjanger Artrock
Glamrock
Plateselskap Virgin Records
Medlemmer
Bryan Ferry
Phil Manzanera
Andy Mackay
Paul Thompson

Roxy Music er en engelsk rockegruppe, etablert tidlig på 1970-tallet av Bryan Ferry (vokalist og keyboard). De andre medlemmene er Phil Manzanera (gitar), Andy Mackay (saksofon og obo) og Paul Thompson (trommer og perkusjon). Tidligere medlemmer er Brian Eno (synthesizer), senere berømt musikkproducer og musiker, og Eddie Jobson (synthesizer og fiolin), som erstattet Eno. De var aktive fra 1971 til 1982, hadde gjenforeningsturné i 2001, og har kunngjort at de spiller inn et nytt album i 2005-2007 med ubekreftet utgivelsesdato.

Navnet på gruppen er en hyllest til gamle kinoer og danseklubber. I begynnelsen kalte Bryan Ferry bandet Roxy, men endret navnet etter at de oppdaget at det allerede eksisterte et band med samme navn.

Bandet solgte en del plater på 1970-tallet, men det var først rundt 1980 at flere fikk øynene opp for dem.

I 2004 ble de rangert som nummer 98 i Rolling Stone Magazine.[1] De opptrådte igjen på scene sammen på Isle of Wight Festival på lørdag 11. juli 2005, og dette var deres første konsert sammen siden verdensturnéen i 2001.

Medlemmer[rediger | rediger kilde]

Bryan Ferryvokalist, keyboard (1971-1983; 2001-)
Phil Manzaneragitar (1972-1983; 2001-)
Andy Mackaysaksofon, obo (1971-1983; 2001-)
Paul Thompsontrommer (1971-1980; 2001-)

Andre/gamle medlemmer[rediger | rediger kilde]

Musikken[rediger | rediger kilde]

Starten på Roxy Music (1970–73)[rediger | rediger kilde]

Det første albumet deres ble spilt inn i mars og kom ut i juli 1972. Det fikk noen gode anmeldelser og kom inn på hitlistene i England. For å få mer oppmerksomhet for det neste albumet deres slapp de en singel fra dette albumet. Dette var «Virginia Plain», og endte opp på en fjerde plass på de britiske hitlistene.

Typisk for bandet var en blanding av postmodernistisk ironi og musikalsk oppfinnsomhet. Med en solid glam Rock som senere var en stor inspirasjonskilde for musikerne i punk rock bevegelsen. Etter «Virginia Plain» fikk bandet spille på BBCs Top of the Pops det var stort for glam rock trenden i England.

Deres andre album For Your Pleasure ble spilt inn med en gjeste bassisten John Porter og kom ut i mars 1973. Selv om albumet ikke fikk så gode kritikker så var det innflytelsesrikt og ble anerkjent som ett av de mest originale progressiv rock albumene i starten av 70-tallet. Det var også starten på ett langt og godt samarbeid med produsenten Chris Thomas og studioteknikkeren Bill Price, som jobbet på alle albumene og singlene gruppen ga ut på 70-tallet.

Stranded, Country Life (1974–77)[rediger | rediger kilde]

Etter at For Your Pleasure kom ut bestemte Brian Eno seg for å forlate bandet. Grunnen skal være store forskjeller mellom han og Bryan Ferry. De andre i gruppen hadde tilsynelatende samme tanker om Ferrys dominans i bandet, men bestemte seg for å bli. Bandet fant seg aldri en fast bassist igjen.

Eno ble erstattet med den 19 år gamle Eddie Jobson som tidligere spilte i den progressive rockegruppen Curved Air. Han spilte både keyboard og elektrisk fiolin. Det var nok mange som mistet interessen etter at Eno forlot bandet, men unge Jobson dro bandet opp til nye høyder, både live og i studio. Siden Jobson nå tok seg av keyboard-spillingen slapp Bryan Ferry dette på scenen. Dog var Eddie Jobson kun med på to studioalbum før han forlot bandet. Det var Stranded (1973) and Country Life (1974). Det var på denne tiden Ferry ble ett ikon, ikke bare for musikken, men også ett sexsymbol. Han hadde forhold til mange forskjellige kvinner. Blant annet Playboy playmate Marilyn Cole som også var å finne på coveret på Stranded og ble årets playmate samme år.

På de to første albumene skrev Ferry alle sangene, mens på det tredje albumet Stranded var Mackay og Manzarena med på å skrive noen låter. Så deres skriving og musikk utforming ble en større del av «sounden» til Roxy Music. Selv om Ferry fortsatt dominerte det bildet. Standed kom ut i november 1973. Fra dette albumet slapp de singelen «Street life» som kom opp på topp 10 på de britiske singellistene.

Det fjerde albumet Country Life kom ut i november 1974. Det var det første albumet til Roxy Music som kom på US top 40, hvor den endte på en 37-plass. Dette albumet fikk gode kritikker. Rolling Stone skrev «as if Ferry ran a cabaret for psychotics, featuring chanteurs in a state of shock».

Deres fjerde album Siren kom ut i november 1975. Den inneholdt den eneste hiten Roxy Music hadde i USA, «Love is the Drug».

Etter turnéen de hadde med albumet Siren i 1976, bestemte de seg for å gå hver til sitt. Ferry ga ut to soloalbum i denne perioden.

De siste albumene og oppløsningen (1978–83)[rediger | rediger kilde]

I 1978 ble bandet samlet igjen for å lage ett nytt album, Manifesto, med ett litt annet oppsett. Jobson var ikke tilstede så Ferry spilte keyboard. Etter en turné de hadde med Manifesto og opptakene til deres nye album [Flesh + Blood, brakk Thompson tommelen i en motorsykkelulykke. Han bestemte seg derfor for å ta en pause fra musikkarrièren. De tre gjenværende medlemmene hadde mange gjesteartister, men fant aldri en erstatning for Thompson.

Da de hadde så mange forskjellige som overtok Thompsons rolle, ble også musikkstilen deres endret. Som Rolling Stone skrev om Manifesto, «Roxy Music has not gone disco. Roxy Music has not particularly gone anywhere else either».

Deres siste album var mer melankolsk enn tidligere utgivelser. Dette albumet het Avalon og kom ut i juli 1982. Dette ble en stor suksess og gruppen fikk tilbake sitt gode rykte. Etter Avalon dro bandet på en stor verdensturné i 1983. Etter denne bestemte trioen seg for å starte på soloprosjekter.

Gjenforening og nytt album (2001- )[rediger | rediger kilde]

I 2001 dro Ferry, Manzanera, Mackay og Thompson på en omfattende turnè som varte i flere år. Brian Eno var ikke tilstede og han mislikte gjenforeningen, «I just don't like the idea, it leaves a bad taste.». Senere forklarte han at kommentar var tatt ut av sammenheng. Manzanera og Thompson var med på å spille inn og turnerte med Ferry i 2002 på hans album Frantic. Eno var også med på sporet «I Thought».

I 2004 ble bandet rangert igjen som nummer 98 på Rolling Stone Magazine og de opptrådte sammen på Isle of Wight-festivalen 11. juli 2005. Dette var deres første konsert sammen i England siden verdensturnèen i 2001.

2. juli 2005 spilte Roxy Music «Jealous Guy», «Do the Strand» og «Love is the Drug» på Berlins bidrag på Live8. I mars 2005 ble det annonsert på Phil Manzaneras internettside at bandet med Brian Eno har bestemt seg for å lage ett nytt album. Det vil i så fall bli første gang Eno jobber sammen med Roxy Music siden For Your Pleasure i 1973.

I juli 2006 hadde bandet en Europa-turne, da spilte Andy Newmark trommer, det var fordi Thompson slet med helsen.

22. juni 2006 uttalte Manzanera at det nye albumet skulle komme ut i 2007. Men senere skal Ferry ha sagt i ett intervju i Western Daily Press at det er bestemt at det skal lages så vil det nok ikke komme ut før ett år, eller halvannet år.

Album[rediger | rediger kilde]

Studioalbum[rediger | rediger kilde]

  1. Roxy Music (juli 1972)
  2. For Your Pleasure (april 1973)
  3. Stranded (desember 1973)
  4. Country Life (november 1974)
  5. Siren (november 1975)
  6. Manifesto (april 1979)
  7. Flesh and Blood (mai 1980)
  8. Avalon (juli 1982)

Livealbum[rediger | rediger kilde]

  1. Viva! (juli 1976)
  2. Heart Still Beating (oktober 1990)
  3. 2001 World Tour Live CD (Dobbelt Album) (juli 2003)

Referanse[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «The Immortals: The First Fifty». Rolling Stone Issue 946. Rolling Stone. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]