Hiroo Onoda

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Hiroo Onoda
Hiroo Onoda
Født 19. mars 1922
Japan Japan
Død 16. januar 2014 (91 år)
Troskap Keiserriket Japan
Tjenestetid 19411974
Rang Sekondløytnant
Militære slag Stillehavskrigen

Hiroo Onoda (小野田 寛郎 Onoda Hirō; født 19. mars 1922, død 16. januar 2014) var en japansk etterretningsoffiser for den japanske hæren under andre verdenskrig. Onoda er kjent fordi han ikke anså krigen som avsluttet før i 1974.

Militær tjeneste[rediger | rediger kilde]

Onoda ble trent opp ved skolen Nakano Gakko, som lå på øya Lubang i Filippinene, og han befant seg der da de allierte gjenvant øya i februar 1945 mot slutten av krigen. Mesteparten av de japanske styrkene ble drept i kamp eller fanget av de allierte styrkene. Onoda og flere andre klarte imidlertid å unnslippe dette ved å gjemme seg i jungelen.

Onoda fortsatte sin kamp ved først å leve i fjellene med tre medsoldater (Yuichi Akatsu, Siochi Shimada og Kinshichi Kozuka). Akatsu overga seg for øvrig til filippinske styrker i 1950, mens Shimada og Kozuka ble drept i trefninger med lokale styrker i henholdsvis 1954 og 1972, noe som gjorde at Onoda ble overlatt til seg selv i fjellene. Han nektet å overgi seg i 29 år og avviste et hvert forsøk på å overbevise han om at krigen var endelig over. I 1959 ble Onoda erklært offisielt død i hjemlandet Japan.

Norio Suzuki var den japanske studenten som fant igjen Onoda, men han klarte ikke å få overbevist Onoda om at krigen var over hvis ikke han fikk ordre om å legge ned våpnene fra sin øverstkommanderende offiser. Suzuki tilba seg å hjelpe og returnerte til Japan med fotografier tatt av han selv sammen med Onoda for å bevise at sistnevnte var i live. I 1974 sporet den japanske regjeringen opp Onodas øverstkommanderende offiser, major Taniguchi, som siden krigen hadde blitt bokselger. Han fløy så til Lubang og informerte Onoda om nederlaget og overgivelsen av Japan, og beordret ham til å legge ned våpnene sine.

Fenrik Onoda kom frem fra jungelen 29 år etter avslutningen på andre verdenskrig og aksepterte sin øverstkommanderendes ordre om å overgi seg i sin uniform, med sitt sverd, en velfungerende rifle, 500 skudd med ammunisjon og flere håndgranater. Til tross for at han hadde drept rundt 30 filippinske innbyggere på øya og var involvert i flere trefninger med det lokale politiet, var omstendighetene såpass spesielle at Onada fikk en offisiell benådning fra Filippinenes president Ferdinand Marcos.

Livet etter endt tjeneste[rediger | rediger kilde]

Han utga sin selvbiografi No Surrender: My Thirty-Year War rett etter overgivelsen, som var en detaljert beskrivelse av hans liv som geriljasoldat i en krig som var over for lenge siden.

I april 1975 fulgte han sin storebror Tadaos eksempel og forlot Japan og dro til Brasil, der han begynte med kvegdrift. Han giftet seg i 1976 og påtok seg en ledende rolle i Colônia Jamic det japanske samfunn i Terenos i delstaten Mato Grosso do Sul i Brasil.

Etter å ha lest om en japansk tenåring som hadde drept sine foreldre i 1980, vendte Onoda i 1984 tilbake til Japan og stiftet Onoda Shizen Juku («Onoda naturskole») for unge mennesker, og arrangerte utdannelsesleirer forskjellige steder i Japan.[1] Meget av opplæringen kretset om overlevelse gjennom klok ressursbruk og skarpsindighet.

Han besøkte øya Lubang igjen i 1996, hvor han også donerte bort penger til den lokale skolen.

Selv pleide han å tilbringe tre måneder i året i Brasil. Onoda ble tildelt Santos-Dumont-medaljen av det brasilianske flyvåpen den 6. desember 2004.[2] I 2010 ble han æresborger av den brasilianske delstaten - «Cidadão do Mato Grosso do Sul».[3]

Hans kone, Machie Onoda, ble leder for den konservative Japans kvinneforening i 2006.[4]

Han døde den 16. januar 2014 i Tokyo.

Se også[rediger | rediger kilde]

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

Oversatt hovedverk[rediger | rediger kilde]

  • Onoda Hirō: Waga Rubantō no sanjūnen sensō. (Tittel etter engelsk oversettning av Charles S. Terry: No Surrender: My Thirty-Year War.) Kodansha International, Tokyo 1974, ISBN 1557506639. (japansk: 『小野田寛郎-わがルバン島の30年戦争』日本図書センター, 1999)

Andre verker[rediger | rediger kilde]

  • 小野田寛郎『戦った、生きた、ルバン島30年』講談社, Onoda Hirō: Tatakatta, ikita, Ruban-tō sanjūnen, Kōdansha 1974
  • 小野田寛郎、酒巻和男『遥かに祖国を語る』時事通信社, Onoda Hirō, Sakamaki Kazuo: Haruka ni sokoku wo kataru, Jiji Tsūshinsha 1977
  • 『わがブラジル人生』講談社, Wa ga burajiru jinsei, Kōdansha 1982
  • 『子どもは野性だ』学習研究社, Kodomo ha yasei da, Gakushū Kenkyūsha 1984
  • 『子どもは風の子、自然の子-『ジャングルおじさん』の自然流子育て』講談社, Kodomo ha kaze no ko, shizen no ko - "janguru ojisan" no shizenryū kosodate, Kōdansha 1987
  • 『たった一人の30年戦争』東京新聞出版局, Tatta hitori no sanjūnen sensō, Tōkyō Shinbun Shuppankyoku 1995
  • 『わが回想のルバング島』朝日新聞社, Wa ga kaisō no Ruban-tō, Asahi Shimbunsha 1995
  • 『極限で私を支えたもの』山田村教育委員会, Kyokugen de watakushi wo sasaeta mono, Yamada-mura Kyōiku Iinkai 1997
  • 『講演・シンポジウム記録集-平成11年』,靖國神社崇敬奉賛会, Kōen·Shinpojiumu Kirokushū Heisei Jūichi-nen, Yasukuni-jinja Sūkei Hōsankai 1999
  • 小野田寛郎『生きる』富山県民生涯学習カレッジ, Onoda Hirō: Ikiru, Toyama-ken Minsei Gaigakushū Karejji 2001
  • 『智慧の実を食べよう。』, Chie no mi wo tabeyō 2004
  • 『君たち、どうする?』, 新潮社, Kimitachi, dō suru?, Shinchōsha 2004
  • 戸井十月『小野田寛郎の終わらない戦い』新潮社, Toi Jūgatsu: Onoda Hirō no owaranai sensō, Shinchōsha 2005
  • 小野田寛郎、中條高徳『だから日本人よ、靖国へ行こう』ワック, Onoda Hirō, Nakajō Takanori: Dakara Nihonjin yo, Yasukuni he ikō, Wakku 2006
  • 『魚は水人は人の中-今だからこそ伝えたい師小野田寛郎のことば』清流出版, Uo ha Mizuhito ha hito no naka - Ima dakara koso tsutaetai shi Onoda Hirō no kotoba, Seiryū Shuppan 2007
  • 『ルバング島戦後30年の戦いと靖国神社への思い (まほろばシリーズ 2)』明成社, Ruban-tō sensō-go sanjū-nen no tatakai to Yasukuni-jinja he no omoi, Meiseisha 2007

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Mercado, Stephen C. (2003). The Shadow Warriors of Nakano. Brassey's. s. 246–247. ISBN 1-57488-538-3. 
  2. ^ «Combatente da II Guerra ganha medalha da FAB» (Portuguese). Brazilian Air Force Centro de Comunicação Social da Aeronáutica Center for Social Communication of the Air. 8. desember 2004. Arkivert fra originalen 11. mars 2005. Besøkt 7. mai 2009. 
  3. ^ «Herói japonês que mora em Terenos recebe homenagem» (Portuguese). A Crítica. 21. februar 2010. 
  4. ^ «Wife of 'No Surrender' soldier becomes president of conservative women’s group». Japan Probe. 29. november 2006. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]